Tiltrekkende og eksotisk solojoik fra Masi.

Anders Nils J. Eira: Doalli
  • Stierdna, 2015
  • 22 spor, 67 minutt
  • Produsent: Johan Sara jr.

Joiken var eksotisk for de første forskerne, innsamlerne og prestene som kom til Sápmi, og den er eksotisk for oss i dag. Altså for oss som ikke har vokst opp med dette tonespråket, og som bare har lest oss til hva joiken betyr og hvordan den brukes. Jeg selv trodde lenge at joik var en museal og scenisk kunstform som hørte fortida til, helt til jeg en gang på 1990-tallet i Kautokeino opplevde unge gutter med svarte skinnjakker som etter et par øl reiste seg opp og begynte å joike spontant, kanskje for å uttrykke glede. Den helt tradisjonelle joiken betyr noe for folk i dag, og den lever i beste velgående.

Også det moderne musikkmarkedet avspeiler dette. I de senere årene har det kommet ut flere plater med joik, både i tradisjonell og arrangert tapning. Anders Nils «Niga» J. Eira fra Masi gir med plata Doalli ut sitt andre soloalbum med tradisjonell joik. Hans plateselskap Stierdna, med produsent Johan Sara jr., har det siste året i tillegg kommet med Buolvvas bulvii, John André Eiras plate som ble nominert til Folkelarmprisen. I tillegg har det samiske selskapet DAT flere solo-joikealbumer på samvittigheten.

Eiras plate låter bra, den er helstøpt og godt produsert. Hans dype røst er behagelig og malmfull. Med et par unntak er dette personjoiker, der Eira joiker ulike personer. Dette er personlige låter eller dokumenter, ikke for utøveren, men for den som blir joiket. Personjoikene skal skildre gemytt, utseende, ja, hele personligheten, og de blir musikalske identitetssymboler folk har med seg hele livet, som et ledd i sosialiseringsprosessen. Identitetstrekkene blir skildret i joikens melodiske, klanglige og rytmiske karakter.

Jeg går inn i dette dypt fascinerende musikalske landskapet med ærbødighet og respekt. Samtidig vil jeg ikke legge skjul på at det er krevende å høre på solo joik, uten ledsagende instrumenter. Et avvekslende element på denne plata er to spor der flere personer joiker samtidig. Dette «joikekoret» er en en revitalisering av en eldre tradisjon der folk joiket sammen unisont, og det er første gang vi hører det på plate. «Å få opplevelser av flere stemmer samtidig og unisont skaper en ny dimensjon i det vokale landskapet der energier og ornamenter møtes i tidløs bevegelse av fraseforskyvninger», skriver Stierdna i sin pressemelding. Ja, det låter heftig, med energi litt som i fotballsupportersang, selv om formatet her er betraktelig mindre.

Joiken er eksotisk og tiltrekkende. Men som Kjell Bitustøyl skriver om ei anna solo joikeplate, Duollet Dálle, er det ikke uproblematisk å løsrive denne musikkulturen fra sitt miljø og gi det ut på CD. Det gir en utfordring for lytteren som ikke kjenner godt nok til joikens vesen eller kontekst, skriver han. Nettopp derfor er det beklagelig at Doalli – på samme måte som Duollet Dálle – mangler informasjon på coveret. Jeg vil vite mer! Jeg vil lese om joikene, om personene som blir joiket og om Eiras bakgrunn. Og jeg er nysgjerrig på hva han tenker om å spille inn og gi ut muntlig overlevert kultur på CD.

Coverteksten er på engelsk og norsk, ikke samisk, men det er svært lite som står i teksten. Er det tilfeldig at to samiske plater, utgitt samme år, gir så sparsomt med informasjon på coveret? Eller ønsker det samiske miljøet å holde en avstand til sitt ikke-samiske publikum? I alle tilfeller: For å trenge lenger inn i joikens mysterier, behøver vi ikke-innvidde omslagstekst som gir oss mer bakgrunnsinformasjon.