En gledelig hjemkomst.

Anne Hytta: Strimur
  • Ta:lik, 2017
  • 18 spor, 41 minutter
  • Produsent: Tore Bolstad

Anne Hytta (f. 1974) fra Sauland i Telemark har gått i lære og lært hardingfelespill hos Einar Løndal og Knut Buen. Hos dem tilegnet hun seg et stort repertoar av telemarkslåtter. De senere årene har Hytta imidlertid prioritert samarbeid med musikere fra andre musikksjangre. Samtidig har hun arbeidet mye med å skape ny musikk basert på flere av folkemusikkens stilelementer, ikke minst gjennom å utforske de mulighetene som ligger i hardingfela og andre understrengfelers klangverden. Nå har Hytta vendt tilbake til sine musikalske røtter i Telemark, og gitt ut en CD med et utvalg telemarkslåtter framført solo på hardingfele. Platen har fått tittelen Strimur, som på telemarksdialekt betyr lysstråler.

Anne Hytta har på denne innspillingen valgt å benytte fire ulike feler med hver sin særpregete karakter. I tillegg er de fire felene stemt i ulike felestiller, slik at skiftene av fele skaper ganske ulike stemninger, eller harmonier, som hun selv beskriver det. Dette understrekes ytterligere ved at slåttene som framføres på de forskjellige felene og felestillene er samlet i egne bolker.

En stor del av repertoaret på platen består av slåtter eller slåtteformer som er lite spilt i dag. Dette skyldes blant annet at Hytta har hentet flere av slåttene og slåttevariantene fra eldre opptak eller gamle noteoppskrifter. I tillegg framfører hun flere slåtter og visetoner hun har lært etter Einar og Olav Løndal. Flere av disse får vi alt for sjelden anledning til å høre, dette gjelder spesielt de særpregete visetonene i Løndalstradisjonen. På platen har Hytta tatt med flere eksempler på disse visetonene, både «Fenstadvisa», «Fuglevisa» og «David slo harpa».

Hytta innleder platen på ei fele av Erik Johnsen Helland fra 1860, på klokkestille (a-d-fiss-e). Hun spiller fire slåtter på dette stillet, blant annet en variant av den velkjente lyarslåtten «Thomasklokkene». Mer interessant er gangaren «Elling Mynster», en variant av «Kivlemøygangaren», som vanligvis spilles på et annet felestille. Denne slåtten har en spennende harmonikk og spilles her mer som en lyarslått. Fin er også den friske springaren «Veumen», som spilles i en noe uvanlig form basert på en noteoppskrift av Knut Dale i Tinn.

I den neste bolken er Helland-fela byttet ut med ei Gunnar Røstad-fele fra 1914, stemt på oppstilt bass (a-d-a-e). På denne fela spiller Hytta syv slåtter, blant annet de fine visetonene etter Einar og Olav Løndal, hvor vi også får høre eksempler på en eldre tonefølelse. Disse visetonene klinger særdeles bra på den kraftige og varme Røstad-fela. I tillegg har hun tatt med en særdeles fin gangar etter Heddal-spelmannen Ole O. Kolsrud, som ifølge Hytta verken er innspilt tidligere eller i bruk i dag. Springaren «Tullar-Margit» framføres også på en overbevisende måte. Derimot synes jeg at gangaren «Gudbrandsdølen» blir i overkant masete, og til dels urytmisk i den formen den blir spilt.

Den tredje avdelingen er viet tre systerslåtter spilt på ei fele av Einar Løndal fra 1983, stemt såkalt understilt med lav bass (f-c-a-e). «Systerslått etter Bjørn Loftus» er nok den minst kjente av disse slåttene, mens «Systerslått etter Eilev Smedal» er den som klinger aller best på Løndal-fela til Hytta.

Slutten av platen er viet slåttesyklusen «Kivlemøyane», spilt på ei Knut E. Steintjønndalen-fele fra 1893 på trollstille (a-e-a-ciss). Det er flott for en gangs skyld å få høre hele slåttesyklusen framført samlet, og Anne Hytta kommer fra oppgaven på en utmerket måte. Den lyse tonen til Steintjønndalen-fela kler også disse slåttene veldig godt.

Anne Hytta overbeviser når hun nå har vendt tilbake til sine musikalske røtter i spesielt Tuddal-spillet. Hun presenterer et veldig bra sammensatt og variert repertoar, hvor mye vil klinge nytt også for mange av dem som er godt inne i feletradisjonene i Telemark. Hun har også valgt å benytte feler som kler de ulike slåttene på utmerket vis, og organiseringen av repertoaret i fire ulike bolker, basert på feler og felestiller, framstår som et svært vellykket grep.

Når det gjelder selve spillet, har Hytta utvilsomt modnet mye. Hun leverer et solid og tradisjonsrikt spill med stor troverdighet. Noen slåtter virker kanskje en tanke uferdige i uttrykket, og vi finner også noen få antydninger til urenheter i grepene, blant annet i «Fenstadvisa» og «Hellosgangar». Dette forstyrrer imidlertid på ingen måte hovedinntrykket av denne platen, som er svært positivt. Mange vil nok si seg enige i at det er bra at Anne Hytta har kommet «hjem» igjen.