En god, men noe uforløst platedebut fra en spennende duo.

Ellestad Wiik Duo: On The Water
  • Just For The Records, 2016
  • 13 spor, 47 minutt
  • Produsent: Ellestad Wiik Duo, lyd: Mark Ellestad

I 2008 flyttet kanadiske Laura Ellestad fra Calgary til Valdres for å lære hardingfelespill, noe hun raskt tilegnet seg på et imponerende vis. For to år siden ga hun ut soloplaten Valdresspel i Amerika, som ble nominert til både Spellemannpris og Folkelarmpris. For tiden er hun godt i gang med en doktorgrad ved Norges Musikkhøgskole om tradisjonsmusikken som fulgte med de norsk utvandrerne til Amerika. Samtidig har hun etablert et musikalsk samarbeid med gitaristen Magnus Soltvedt Wiik fra Trondheim, et kjent navn fra den norske roots-scenen med bakgrunn fra både irsk og amerikansk folkemusikk. Sammen kaller de seg Ellestad Wiik Duo, og nylig kom deres første plateutgivelse med tittelen On the Water.

Debutplaten inneholder for en stor del slåttemusikk fra Valdres. Men vi møter også melodier hentet fra både kanadisk, amerikansk og irsk folkemusikk, framført på hardingfele hovedsakelig ledsaget av gitar. På enkelte av låtene er gitaren erstattet av banjo eller dobro, og de to synger også sammen på ett av sporene. Duoen skriver selv at de ikke er så opptatt av hvor musikken kommer fra, men at de først og fremst har som intensjon å leke med tradisjonene.

De er ikke bare repertoaret som varierer på denne platen. Også kvaliteten på framføringene, og spesielt arrangementene, varierer dessverre litt for mye. På sitt beste klinger duoen forfriskende godt, samtidig som de klarer å gi en ny dimensjon til melodimaterialet. Samtidig er det også en del som låter litt uferdig, og samspillet på enkelte av melodiene har tidvis et noe uforløst preg. Gitarspillet blir bl.a. innimellom litt for nølende og forsiktig, og ikke alle akkordvalgene fungerer godt nok som underlag til feleslåttenes melodilinjer, selv ikke i de tilfellene hvor gitarspillet hovedsakelig er ment å gi en bordunklang. Dette gjelder bl.a. i springaren «Firfingerlåtten» og i deler av «Springar på halvgrått». Felespillet er det imidlertid lite å si på. I tillegg synes jeg at det irske settet «The Drunken Gauger/Gráinne’s Jig» ikke fungerer spesielt godt, det klinger rett og slett noe uengasjerende.

Som tidligere nevnt er det imidlertid også en god del å glede seg over på On the water. «Gammel-Lars-slåtten», en lyrisk vals som duoen har lært av Jorun Marie Rypdal Kvernberg, er flott framført på gitar og hardingfele. Det samme gjelder slåtten «Eg er liten, men eg vågar meg», her framført som bondelått i Valdrestradisjon. Dette er en av platens beste spor, bl.a. med et fint innlagt mellomspill på gitar. På den amerikanske låten «Ducks on the Millpond» får vi et eksempel på hvor godt samspill mellom hardingfele og banjo kan fungere, når det blir utført slik som her. Jeg liker også måten duoen leker seg på når gitarist Magnus Wiik benytter felebue på gitaren og akkompagnerer hardingfela på «Lydarlått etter Ivar Ringestad». Den framføres på en glimrende måte satt sammen med «Halling på trollstemt» etter Embrik Beitohaugen.

On the water er blitt en riktig bra, men likevel noe variabel plate, som jeg tror kunne ha blitt enda bedre om materialet hadde fått modne ytterligere. Mye av det duoen gjør fungerer utmerket, men som helhet har samspillet fortsatt noe uforløst over seg.