En skogens mann er i ferd med å finne sin egen stemme.

«En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord», skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at en ny, genuin visesanger så dagens lys i 2013.

I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

Erik Lukashaugen: Tel si ega tid
  • Øksekar/Musikkoperatørene, 2015
  • 12 spor, 46 minutter
  • Produsert av Erik Lukashaugen

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. «Slik som det var i Elverum» er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke ulik Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende «Komma hem med blommer», en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i «Min sønn». Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som borer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.