Karoline Dahl Gullberg og Stian Balducci har med Hildr gitt ut et særegent album som i all hovedsak er bygget opp av stemme og elektronikk.

Gullberg er utdannet sanger, har studert under blant andre Eli Storbekken og Mari Boine og har lang erfaring både innen det klassiske feltet og folkemusikken. Balducci har også en eklektisk tilnærming til musikken: Med fokus på bearbeidet lyd har han arbeidet i ulike sammenhenger både innenfor klubbscenen og med mer improvisert/samtidsorientert lydkunst.

Denne åpne og grenseløse holdningen tar de to med seg inn i duoformatet. Hildr er en kort plate på snaue halvtimen, men rikt på innhold og ideer. Duoen forsyner seg fra et bredt spekter i sitt repertoar; her er bl.a. egenkomponerte stykker, en sørsamisk bånsull, tradisjonelle stev og springere, en liksalme fra Suldal og en tekst av Olav H. Hauge («Det er den draumen»).

Det hele er holdt sammen i et stramt, minimalistisk lydlandskap; Gullbergs skinnende klare stemme står i sentrum, Balducci står for rytmisk overbygning og atmosfæriske kulisser. Eneste gjester er Geir Johansen (slåttetromme) og Tobias Ørnes Andersen (trommer) på hvert sitt spor, samt et kort innspill fra Karl Seglem og hans bukkehorn på «Hvileskjær».

Både Karl Seglem og Mari Boine er passende referanser for å forstå det musikalske landskapet Gullberg/Balducci befinner seg i. Utgangspunktet er den tradisjonelle folkemusikken, men utførelsen tilhører vår tid. Dette er et spenningsfelt som har blitt utforsket tidligere, der de nevnte Seglem og Boine er innovatører. Slik sett er det naturlig at duoen har funnet sitt hjem hos Seglems på hans lydhøre og framtidsrettede selskap NorCD.

  • NorCD, 2015
  • 9 spor, 27 minutt
  • Produsent: Stian Balducci

Det er også passende at Hildr åpner med toner fra den samiske kulturkretsen. Bånsullen fra Namsskogan er en messende, nærmest hypnotisk vakker komposisjon, der eldgamle ritualer tvinnes sammen med pulserende elektronika. Det skaper slående bilder av en gamme som forsvinner inn i et digitalt ødeland.

I løpet av de drøyt fire minuttene åpningssporet varer – platens lengste – har duoen etablert sitt uttrykk. Det viktigste for disse stykkene er ikke deres opphav, ei heller hvordan de eksakt er prosessert fram; derimot er det selve stemningen plata legger for en dag. Innledningsvis glir låtene nærmest over i hverandre, balanserer i stor grad mellom lys og mørke, det dvelende dunkle og det klarsynte og gjenkjennelige.

Tidvis heller det over mot beatbasert «etno-jungle», som på litt for lange «Draumen», der gjentagelsene mest blir enerverende, og fraværet av noe mer spennende innpakning eller kompositorisk oppbygging blir åpenbar. Da er «Firspringar» mer spennende, som med sin dramatiske vokal-behandling og knitrende dub-rytmer løsriver seg fullstendig fra både tid og sted, og understreker at denne duoen heller ikke hører til i en faststivnet tradisjon.

Mye knitter og knotter til tross: De to kommer likevel aller best ut av det når Karoline Gullbergs stemme gis størst mulig rom, og der det elektroniske bygger opp under den. «Liksang» er et eksempel på det; usigelig vakkert sunget, med et pulserende, urolig teppe som bare tidvis kommer helt opp til overflaten.

Gullberg/Balducci bidrar til å trekke folkemusikken i nye retninger. Med Hildr har de staket en kurs som det skal bli interessant å følge videre.