Det er et faktum at det er overvekt av menn i musikkbransjen generelt. Flere jeg har snakket med i og utenfor FolkOrg, har inntrykk av at det er motsatt i folkemusikken. Stemmer det?

Rundt kvinnedagen 8. mars 2014 begynte jeg som hospitant i FolkOrg. Jeg ville finne ut mer om kjønnsbalansen i folkemusikken, og prosjektleder i Folkelarm Sigurd Reinton foreslo at vi skulle arrangere et seminar. Seminaret ble til i samarbeid med Balansekunst, et nettverk av mer enn 30 musikkorganisasjoner som jobber for å forbedre kjønnsbalansen i norsk musikkliv. For å få kunnskap begynte jeg å telle.

Jeg valgte meg ut Folkelarm, Riksscenen, Landskappleiken og FolkOrgs medlemsregister. Folkelarm jobbet jeg tett med fra mars til september 2014; Riksscenen presenteres som hovedscene for folkemusikk og folkedans i Norge; Landskappleiken er et av våre største folkemusikkarrangement, og et jeg selv har erfaring fra som deltaker; FolkOrgs medlemmer er mange nok til at jeg mener tallene herfra til en viss grad kan representere feltet som helhet.

Jeg talte antall musikere som opptrådte på Riksscenen og Folkelarm, ved å se på hvilke band og musikere som var satt opp på programmene deres. Kilder her er vår- og høstprogrammene til Riksscenen, og oversikten over band og musikere som har spilt på Folkelarm opp igjennom årene. Jeg ser på mitt arbeid som et grunnlag som bør bringes videre gjennom systematisert årlig telling, enten det gjøres av FolkOrg eller en ekstern person.

Seminaret ble avholdt på Folkelarm 26. september 2014. Vi fikk hjelp av Agnes Kroepelien (NyMusikk), Guro Kleveland (Rikskonsertene), Monika Larsson (Kulturmeglerne) og Camilla Slaattun Brauer (Norsk Jazzforum). De representerer hver sin organisasjon i nettverket Balansekunst. De var med på å planlegge og finne aktuelle deltakere, og var til stor hjelp og inspirasjon.

Ingrid Ytre-Arne har sett på kjønnsbalansen i den norske folkemusikken, og skrevet dette essayet der hun legger fram sine funn. Foto: Sigurd Ytre-Arne

Amatører og profesjonelle

De som spiller på Riksscenen og Folkelarm, er i hovedsak yrkesmusikere. Her er det en tydelig overvekt av mannlige musikere.

Flere jeg har snakket med, har inntrykk av at det er en jevnere kjønnsfordeling i folkemusikken enn i andre musikkmiljøer. Om man ser på FolkOrgs medlemslister, ser inntrykket ut til å stemme. Blant de yngste medlemmene er det likevel en klar overvekt av jenter. I Seljord, der jeg kommer fra, har man til og med gjort tiltak for å få flere gutter til å begynne å spille hardingfele i kulturskolen.

FolkOrgs medlemmer er både profesjonelle og amatører, unge og gamle. Også blant dem som er meldt inn i FolkOrg som yrkesutøvere, er kvinner og menn svært jevnt fordelt, med 52 prosent kvinner. Når vi ser på andre deler av feltet, begynner forestillingene å briste.

De som spiller på Riksscenen og Folkelarm, er i hovedsak yrkesmusikere; de lever helt eller delvis av musikken, eller har som mål å gjøre det. Som tabellen viser, er det her en tydelig overvekt av mannlige musikere. Flere grupper har kvinnelig frontfigur, men enda oftere består gruppene bare av menn. Hvor blir det av kvinnene?

På Landskappleiken vipper det over fra overvekt av jenter i C-klassene (de yngste) til tydelig overvekt av menn i A-klassen (enkelt forklart de beste over 18 år). Gro Marie Svidal ble i fjor vinner av hardingfele, spel klasse A som tredje dame noensinne. Dette gjenspeiler A-klassen som helhet – siden flere menn rykker opp i A-klassen, får vi flere mannlige vinnere.

Det handler ikke om kvalitet

Selv om det finnes mange kvinner i folkemusikkmiljøet, ser det altså ut til at det er en ubalanse mellom kjønnene i den profesjonelle delen av feltet, samt A-klassen på Landskappleiken. Dette bør bookingansvarlige i folkemusikken ha et bevisst forhold til.

Sara Parkman, folkemusikkstudent ved Musikhögskolan i Stockholm, forteller at kvinner kan oppleve å føle seg ekskludert fra miljøet når de får barn. Under en konferanse om kjønnsbalanse i musikken fortalte hun:

Efter trettio så försvinner dom för dom blir gravida. Och man vet ju att en mamma kan inte vara ute på turné, men det kan en pappa. Det är något det inte snakkas så mycket om, och inom folkmusiken finns en informell kultur, med stämmor och fester, och det är mycket där kontakter knyts, det är en del av jobbet. Pappor fortsätter att åka på det, men inte mammor.

(Sara Parkman i paneldebatten «Fokus på pedagogik» på konferansen Musikliv i balans 2012)

Er det slik at kvinner får barn når de er omkring 30 år, og derfor faller fra? Er kvinner redde for å satse eller bli profesjonelle musikere, og holder de seg derfor på sidelinjen? Eller er de ikke gode nok, har de mannlige spellemennene rett og slett høyere kvalitet i spellet sitt enn kvinnene?

I mine øyne er kvalitetskriteriet et forstyrrende vesen som dukker opp i tide og utide i kjønnsdebatten. Kvalitet er relativt, situasjonsavhengig og subjektivt, og derfor lite konstruktivt i en debatt om kjønnsbalanse. Kvalitetsbegrepet kan ikke forklare forskjellene i antallet kvinner og menn i de forskjellige delene av feltet. Jeg tror det ligger helt andre årsaker til grunn. Diskusjonen bør derfor handle om muligheter, om fokus og oppbacking. Om å ha like stor tro på jenter og gutter som vil spille eller danse, enten de er 8, 13, 18, 20 eller 30 år.

Aktiv eller passiv til kjønn

Så til seminaret på Folkelarm, september 2014. Riksscenen, FolkOrg, Balansekunst og forskjellige andre aktører og forskere på feltet var representert. Helene Myklemyr Bolstad, nestleder i FolkOrg, fortalte at de ikke har hatt fokus på dette tidligere, men at de var interessert i å vite mer. I diskusjonen kom det fram to ulike holdninger til problemstillingen:

  • Man kan være bevisst på kjønn, opptatt av å gjøre bevisste valg når man booker, og samtidig forholde seg til feltet nasjonalt og internasjonalt og reflektere over hvordan det forholder seg til enhver tid. Fra publikum ble det påpekt at det å reflektere et felts former eller strukturer ikke nødvendigvis behøver å være en passiv øvelse. Vi kan også skape endring, for eksempel gjennom brudd med vaner og kulturer.
  • Eller man kan vente med å ta affære til noen tar initiativ annensteds fra.

Publikum i salen var i forskjellig alder, med både aktive musikere og forskere, studenter og musikklærere. Jeg mener interessen for og oppslutningen om seminaret, samt kommentarene fra paneldeltakere og publikum, viser at mange i feltet ønsker å ta diskusjonen. De vil jobbe med å finne ut hvordan tilstanden er, og diskutere hva som eventuelt kan gjøres. Initiativet er herved tatt!

Veien videre

Tanken på å skulle ha kjønnsdelte kappleikklasser, slik man tidligere hadde i noen Spellemannpris-kategorier, virker absurd.

Folkemusikken skiller seg fra andre sjangere på positive måter. Der andre sjangere viser til medlemstall og deltakelse med 15–20 % kvinner, har folkemusikken en mye jevnere fordeling mellom kjønnene. I tillegg finnes det i folkemusikken en helt spesiell blanding av profesjonelle og amatører, noe som kan være med på å bryte ned skiller som kan være tydeligere i andre sjangere og miljøer.

Kjønn synes ikke å være noe som folkemusikere tenker over i særlig grad, noe som i seg selv kan være positivt. Å være venner, kolleger og å samarbeide på tvers av kjønn er naturlig. Det må også nevnes at det i kappleikssammenheng aldri har funnes kvinnelige eller mannlige «klasser» i konkurransene. Tanken på å skulle ha kjønnsdelte klasser, slik man tidligere hadde i noen Spellemannpris-kategorier, virker absurd.

Folkelarm-seminaret hadde tittelen «Folkemusikken og kjønnsfordeling – best i klassen?» Om man sammenligner med andre sjangere, kan dette se ut til å stemme. Som nevnt har FolkOrgs medlemsregister en kjønnsfordeling på ca. 50/50, og andelen kvinnelige utøvere på de profesjonelle scenene er sjelden under 30 prosent. Kanskje er dette noen av grunnene til at feltet ikke har hevdet seg i kjønnsbalansedebatten tidligere.

Jeg mener det må være minst like interessant å se på folkemusikken i et kjønnsperspektiv som det er i andre sjangere. Folkemusikken får ikke like mye plass i medie- og musikkbildet i Norge som andre musikkstiler. Kanskje har vi derfor unngått den kjønnsdebatten som har vokst fram de siste årene? I alle tilfeller bør initiativet til debatten komme fra miljøet selv for å få tyngde.

Nettopp derfor vil jeg oppfordre alle deler av folkemusikkmiljøet til å ta fatt på kjønnsdiskusjonen og bli med i debatten. Fortell om erfaringer, kom med synspunkter! Folkemusikken kan på noen områder tjene som eksempel eller forbilde for andre, og være et friskt pust i kjønnsdebatten i musikklivet.

Ingrid Ytre-Arne er student i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, nå ansatt ved Oslo musikkråd, MØST (Østnorsk Jazzsenter) og Folkelarm (FolkOrg). Denne artikkelen stod først på trykk i Folkemusikk 1/2015, og er noko redigert for nett.