Møte med trøkk mellom samisk musikk og amerikansk rootsmusikk. Men hva handler sangene om?

Lars-Ánte Kuhmunen: Riihmagállis / A Legend
  • Stierdna, 2016
  • 10 spor, 47 minutter
  • Produsenter: Will Kimbrough, Björn Pettersson Thuuri og Johan Sara jr.

Muitte Mu (husk meg), NRK-serien som har gått på lørdagskvelder i vinter, er et eksempel på forbilledlig formidling av joik. En samisk artist har hjulpet en norsk artist til å lage en joik til en person som har betydd mye. Kommunikasjonen mellom de norske og samiske artistene har vært interessant og lærerik. Vi har nærmet oss joikens vesen på dens egne premisser, og ikke – som så mange ganger opp gjennom historien – gjennom et filter av norske forventninger om hvordan det samiske bør være.

Riihmagállis, den tredje plata til Lars-Ánte Kuhmunen, er ikke ren joik, men samisk musikk med hans egne tekster. Kuhmunen, som er reindriftsutøver, joiker og poet fra Gabna sameby utenfor Kiruna, har lenge vært en nyskapende formidler som har tatt sin musikk i en rockeretning. Denne gangen har han vært i Nashville og spilt inn et knippe sanger. Plata er et møte mellom et rocka countryuttrykk og sang på samisk. Møtet er interessant og vellykket, og vil sikkert bidra til å øke interessen ytterligere for alt det spennende som skjer i Sápmis musikkverden.

Som Muitte Mu er Kuhmunen en brubygger. Men han har ikke åpnet brua helt, for han holder tekstene for seg selv. De er verken oversatte eller trykt på originalspråket. Jeg vil gjerne at musikken skal komme meg i møte ved at jeg får visst hva sangene handler om, hvis de da er ment for et ikke-samisk publikum. Noe tyder på det, så lenge titler og faktaopplysninger i coveret er trykt på samisk og engelsk. Jeg trenger ikke nødvendigvis oversettelser av hele tekstene, bare noen hint om hva de ulike sangene handler om, utover selve titlene.

For Kuhmunen har noe på hjertet. Pressemeldingen fra plateselskapet Stierdna sier at dette er «en av de viktigste utgivelsene som er laget av en samisk artist. Et ubehagelig, utfordrende og ærlig oppgjør med en virkelighet som få utenfor den samiske kulturen vet om.» Pressemeldingen sikter da til en kamp, «ikke bare en kamp for å bevare en truet kultur mot den nordiske majoritetsbefolkningens økonomiske interesser, men også en kamp mot en tradisjon av utdaterte strukturer og verdier innenfor den reindriftssamiske verden». Interessant og opplysende, men det stiller ikke min nysgjerrighet helt. Jeg ville gjerne lært mer om denne kampen, og mer om poeten Kuhmunen – i tillegg til musikeren.

Countrymusikken kler låtene godt; dette er ikke et «kreativt» musikkmøte, men noe Kuhmunen har tenkt på lenge. Å komme til Nashville har vært en drøm for ham siden tenårene. Fra åpningslåten «Luksa Guvlui» (Heading East) settes et rått og litt røft uttrykk med gitarer og Hammond B3-orgel, som kler Kuhmunens stemme. Dette uttrykket er en grunntone gjennom hele plata. På sporet «Árbe Eatnamat» (Legacy of Land) er vi for alvor i et amerikansk roots-landskap, med følelsen av at country møter joik. Det er kanskje ikke så langt mellom reindriftsvidda og den amerikanske prærien som vi kanskje tror?

Selv om plata domineres av låter med trøkk, inneholder den også noen roligere låter som er mer gripende enn de mer rocka sporene. Et eksempel er «Giitevas» (Thankful) som er mer på vidda enn på prærien. «Várjal Mu» (Beskytt meg) er en annen medrivende stemningslåt i samme musikalske landskap. Dette er kanskje den beste låten på albumet. Sangen handler tydeligvis om beskyttelse – et allmennmenneskelig og grunnleggende tema. Kuhmunens sang skaper resonans også hos oss som ikke forstår teksten.