Et spennende og i hovedsak velfungerende samspillprosjekt der de mørke klangene står i sentrum.

Marin Egeland - Sorpesoll
  • Taragot Sounds/Dimma, 2017
  • 14 spor, 28 minutter
  • Produsent: Tellef Kvifte

 

Egeland er nok en av felespillerne i dag som aller lettest lar seg identifisere etter bare noen få toner.

Sorpesoll er tittelen på en ny CD med felespilleren Ånon Egeland og den svenske folkemusikeren og bratsjisten Mikael Marin. Uttrykket «sorpesoll» kan bety flere ting, og ble i Tovdal i Aust-Agder blant annet benyttet for å karakterisere enkelte setesdalsspelmenns hang til lavt stemte feler. Og det er nettopp lavt stemte feler vi møter på denne platen. Bratsjen klinger allerede i utgangspunktet lavt, men den halvakustiske bratsjen som Marin benytter er i tillegg stemt én oktav lavere enn normalt ved hjelp av spesielle strenger. Det samme gjelder Håkedal-hardingfela til Ånon Egeland. Med andre ord er det mye mørke klanger som formidles i dette svensk-norske samarbeidsprosjektet.

I tekstheftet kan vi lese at den lave stemmingen innbyr til et repertoar som i stor grad består av visetoner. Halvparten av sporene på platen er basert på ulike viser eller visetoner, mens de syv øvrige sporene består av slåtter. Det meste av repertoaret er hentet fra Agder-fylkene, spesielt Aust-Agder. Men vi møter også to slåtter fra Tørdal i Telemark, ei romanivise, samt to låter fra Sverige: en polska som opprinnelig kommer fra Södra Dalarna, og en visetone fra Malung.

Ånon Egeland har en veldig særpreget spillestil som fascinerer mange. Han intonerer på en måte som skaper en intens og personlig klang i fela, samtidig som han ofte velger å benytte en alderdommelig tonefølelse, slik han har lært det fra sine kilder. Egeland er nok en av felespillerne i dag som aller lettest lar seg identifisere etter bare noen få toner, slik det også var med avdøde Hans W. Brimi. Mikael Marin har også en spesiell og personlig tone i bratsjen, som fungerer utmerket i samspill med Egeland.

Samspillet er lagt opp slik at Egeland hele veien spiller selve melodien, mens Mikael Marin akkompagnerer på ulike måter. Det er kun på enkelte av melodiene at Marin bruker bue og stryker på strengene. På de fleste sporene benytter han varianter av knipse- eller pizzicatoteknikk. Tidvis et det snakk om et slags stemmespill. Men spillet kan noen ganger også ses på som en videreføring av tradisjonell sekunderingsteknikk. I tillegg benytter han på «Vals etter Tor Løite» det som på jazzspråket kalles «walking bass». De fleste arrangementene fungerer utmerket og gir de ulike melodiene en ekstra dimensjon.

Dette har blitt en riktig fin produksjon, som likevel har enkelte svakheter. Det kan oppleves litt ensformig og tidvis tungt med de samme lavstemte felene på alle sporene. Jeg opplever spesielt at «Langmyrvalsen» blir litt for treg og mørk på den lavt stemte hardingfela. Noe av det sammen gjelder «Ola Nes’ reilender», hvor reinlendertakten spesielt i bratsjkompet blir litt for tung. Noen av arrangementene er også litt mindre interessante, blant annet visetonene «Med sorg og salte tårer» og «Bjønnaråtona».

Helheten er imidlertid absolutt positiv, og platen inneholder flere høydepunkter. Det gjelder blant annet «Vals etter Tor Løite», hvor «walking bass»-kompet på bratsjen fungerer suverent. Flott er også både arrangement og samspill på «Springdans etter Tor Lohne», og på åpningssporet «Hovassvisa» skapes en flott kontrast mellom det ostinatpregete bratsjkompet og den noe friere rytmiske framføringen på hardingfela. I tillegg er det lagt inn en fin liten improvisasjonsdel mellom de to versene.

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet «Gråtarslaget», en fin melodi med nydelig samspill der bratsjen skifter mellom strøk- og knipseteknikk. Flott klinger også den fine svenske visetonen «Det for två vita duvor», hvor den eldre tonefølelsen på hardingfela kommer svært fint fram i samspill med bratsjens forsiktige veksling mellom lengre borduntoner og stemmepregete melodilinjer.

Jeg er definitivt enig med Egeland og Marin i at de lavt stemte felene innbyr til et visetonerepertoar. Derfor er det i hovedsak disse tonene som klinger aller best på denne platen. Når det gjelder slåttene er det litt enten–eller: Noen ganger fungerer det utmerket, andre ganger kan det bli litt vel tungt, spesielt når det gjelder takten. Sorpesoll er et modig og spennende prosjekt, og de to musikerne kan si seg godt fornøyd med resultatet.