Tøffere enn toget? En maksimalistisk, forseggjort og garantert polariserende hardingfeleplate.

Martine Kraft: Huldreblod
  • Enger Musikk, 2017
  • 11 spor, 41 minutter
  • Produsenter: Nils Jørgen Nygaard Kraft og Stig Enger

«Oh yeah!» sa minstejenta, med hendene i siden og tøft blikk bort på meg. Hun hadde de siste minuttene danset vilt rundt om i stua til «Djeveldans» av Martine Kraft. Huldreblod er en ny CD som tar utgangspunkt i det underjordiske, mytiske og okkulte. Her er det heftige synther, headbanger-vennlige gitarriff, enkle sangbare feletemaer, høy tynn sexy vokal med kilometer med klang, og kaskader av rytmer. Dette er Enya på norsk og enda litt mer!

Dette er rett og slett en utrolig rå plate. Jeg blir helt matt når jeg hører på noe slikt, og sitter igjen med tanken: At noen tør! Ja, jeg bøyer meg i støvet, tar av meg hatten og håper at Martine Kraft får drøssevis av jobber. Jeg tenker at dette er et lydbilde vi helt klart har plass til i vårt maksimalistiske samfunn – selv om jeg personlig sliter voldsomt med det.

For denne plata er stor og dramatisk, på nesten alle måter. «This album is a tribute to Huldra and the strength we all carry inside, the power to create light, love and make dreams come true,» står det å lese i platecoveret. Slikt leser jeg vanligvis bare på en Facebook-veggen til en eller annen perifer venninne fra Canada som nylig har vært gjennom en livskrise.

Jeg er altså så maksimalistisk ambivalent til denne plata som det er mulig å bli. Er den veldig dårlig, eller er den et mesterverk? Skal vi gå inn på det musikalske, så er plata så forutsigbar som en slik produksjon kan bli – som en god actionfilm der du kjenner igjen skurken med det samme, i god kontrast til den pene jenta som må reddes. Plottet er så sort–hvitt at du må smile mens du graver dypt ned i popkornbegeret, og du setter deg godt til rette i kinostolen mens biljakten i åpningsscenen når sitt klimaks.

Musikken på Huldreblod er ekstremt inspirert av keltiske poplandskap à la Celtic Woman og Enya. Martine Kraft legger på tøffere rytmer, og skaper sammen med bandet større kontraster og et mektigere lydbilde. I én og samme låt kan du høre et Bach-lignende synt-orgel-riff, klangfulle kirkeklokker, både hviskende og sirisslignende stemmer, totakters enkle feleriff som gjentas i det uendelige, heftig svettende trommebeats, synt-piano som banker ned det enkle akkordgrunnlaget og et maskulint kor av menn som desperat prøver å hyle ut et budskap.

Det er en del vakker sang på plata – med direkte naive tekster. «I evighet skal vi leve / I evighet skal vi bli / Som lysstøv fra himmelen daler / Vil sjelene våre få fly.» Ja, noen kan si at det er banalt, men er det ikke slikt vi helst stopper opp og leser på Facebook eller andre sosiale media? Alle musikerne på denne plata er gode, og produksjonen og det grafiske følger øyensynlig samme forseggjorte mal. Litt slitsomt er det at dette symbolet hennes skal dekke hele forsiden, men jeg skjønner at det er en måte å synes bedre i platemarkedet.

Jeg kan lese at Kraft ønsker å knytte seg til norsk overtro, og som dere vet har hun dedikert plata til Huldra. Men har det overhodet noe med norsk folkemusikk å gjøre? Jeg må dessverre si et klart og tydelig nei. Men er det et problem? Jeg synes ikke det. Jeg liker at folk eksperimenterer og tester ut nye måter å nå ut til publikum på – og Martine Kraft har valgt en utrolig kul måte å gjøre det på.

Og ja, det er flashy, men er ikke det greit? Hun er dønn ærlig på hva hun presenterer, og legger ingen fingre imellom. Hun vil mye, og pakker alt inn i en glorete stil som så mange i dag digger. Samtidig må fru Kraft tåle at det er mange som synes det motsatte. Når man velger å maksimalisere et budskap og musikken så ekstrem som det Kraft serverer her, må man også være forberedt på å få anmeldelser som gir både bunn- og toppkarakter. Derfor hiver mine barn seg rundt i ellevill dans til denne plata, mens jeg står igjen med et bredt smil og en liten latter på lur.