Det kommer seg, men Myllargutens Gammeldansorkester mangler fortsatt et vellykket uttrykk.

Myllargutens Gammaldansorkester er allerede ute med sin andre plate, vel ett år etter den første. Denne anmelder var sterkt kritisk til den første utgivelsen, og så med spenning fram til å lytte til den nye utgivelsen.

Ifølge Myllargutens Gammaldansorkester er dette ei plate full av glad gammaldans, med innslag av allsang og svisker fra de siste 100 år. De påpeker at halvparten av medlemmene kommer fra Frankrike, Tyskland, England og Sverige, og mener at denne varierte bakgrunnen kombinert med musikalsk lekenhet bidrar til en utradisjonell innpakning av gammaldansen. De påpeker at de spiller god dansemusikk sånn som de føler for det, og synger som om det skulle stå om livet.

Myllargutens Gammaldansorkester spiller i hovedsak låter med opphav i Møre og Romsdal, men det er innslag av låter fra Hadeland, asymmetrisk springdans fra Østfold/Vestfold og noen internasjonale innslag. Det er i hovedsak ren gammeldans, men innslagene av viser, slowfox og springdans gjør platen variert i låtvalget.

For å avsløre det med en gang: Denne utgivelsen er bedre enn gruppas første. Det tekniske i lydbildet er på plass gjennom at det er rimelig grei balanse mellom de ulike instrumentene. Det er fortsatt slik at kompinstrumentene har en relativt sentral plass i lydbildet, men de er ikke like dominerende som de var på den første utgivelsen. Samspillet er også bedre, men har fortsatt svakheter. Kompet er bedre, men fortsatt svakt. Arrangementene er stort sett greie og fungerer til formålet sitt.

Myllargutens Gammaldansorkester: Vol. 2 «Hummer & Kanari Approved»
  • Myllargutens Gammaldansorkester, 2017
  • 13 spor, 44 minutt
  • Produsent: Tellef Kvifte

Jeg vil bruke de tre første slåttene på platen som eksempler på gode og dårlige sider ved denne utgivelsen. Platen starter med «Mardalsfossen», en kjent polka av trekkspilleren Bjarne Lien. Kompinstrumentene starter med en intro, før felene kommer på med fullt trøkk. Første veket spilles med litt utradisjonell besifring, før intensiteten dempes i andre veket. På tredje vek er trøkket tilbake. Innimellom varieres det mellom ulike påfunn i kompet og pauser i melodien. Arrangementsmessig er dette ok, og gir grei variasjon i det som er en typisk danselåt. Svakheten er at kompinstrumentene samlet låter noe stresset, og at klangen i felene ikke er god.

Låt nummer to er «Gussiås», en springdans. Det hele starter med felene unisont på første vek, og kompet kommer gradvis inn med gitar på andre vek. Springdansen gjennomføres greit, men kompinstrumentene vektlegger mye andre og tredje taktslag. Som variasjon er dette OK, men i lengden virker det negativt inn på danserytmen.

Låt nummer tre, «Vals etter mor», er det beste sporet på platen. Den introduseres med strykbass og harmonium før felene kommer forsiktig inn. Hele slåtten bølger forsiktig fram og tilbake. Valsen spilles sakte, og det blir ikke noen stor danselåt av det, men med et godt arrangement fungerer det likevel bra.

Det er fortsatt store svakheter ved samspillet til Myllargutens Gammeldansorkester, både felene seg imellom og mellom felene og kompet. På «Polka con fusion» henger mange av felene rett og slett ikke med på tredje og fjerde vek, og samspillet blir meget upresist. Variasjonen i lydstyrke som er bygd inn i arrangementet, bidrar også til å senke danseintensiteten. Masurkaen «Had(e)land» er et eksempel på dette.

Myllargutens gammeldansorkester spiller ifølge seg selv «glad gammeldans i utradisjonell innpakning». Det kan kun være ut fra en mytologisert framstilling, der gammeldansen består av en gruppe med fele, trekkspill, bass og gitar eller spellemannslag med bass og gitar, at dette kan kalles utradisjonelt. Går man nærmere inn i arkivene, så er ikke dette bildet nødvendigvis dekkende. Myllargutens Gammaldansorkester avviker fra tradisjonell komping i den forstand av at perkusjon, mandolin, banjo og harmonium er med, og at lydbildet i så stor grad framhever kompinstrumentene. Totalt sett blir det for mange instrumenter som komper, noe som gir et for tungt uttrykk og tar luven fra melodien. Ut over det er det noen arrangementsmessige grep, som å ta pauser i melodien, og enkelte besifringslinjer som kan kalles utradisjonelle. Som helhet er likevel ikke dette veldig utradisjonelt. Vågå Spelmannslags samarbeid med Brazz Brothers, og Utlas måte å spille gammeldans på, må kunne sies å være vesentlig mere utradisjonelt – om det skulle være noe mål.

Etter to plater kan en oppsummere med at Myllargutens Gammaldansorkester forsøker seg med et litt rått utrykk, med slurvete samspill og mye rom for kompinstrumentene. Dette går dessverre ut over danserytmen. Mye god gammeldans er for så vidt rå og kan ha upresist samspill. Bare tenk på det enkle og til dels rå samspillet mellom Oddvar Nygaard og Ola Opheim, eller på hvordan Brekken og Glåmos Spellemannslag aldri har hatt noe finslepent samspill, men alltid en gjenkjennelig spillestil basert på tydelig danserytme og sugende framdrift. Myllargutens Gammeldansorkester har fremdeles langt fram til å finne et vellykket uttrykk.

En sitter igjen med et inntrykk av at Myllargutens Gammaldansorkester bruker CD-produksjoner til å gi ut øvingsmateriale. De er kanskje på vei til å finne en profil hvor først og fremst kompet skiller seg fra mange andre. Det gjenstår likevel for dem å finne en felesound som har et eget uttrykk, utover å være upresist og småsurt samspill.