Ungt norsk-svensk band med innovative låter og arrangementer som krever tid.

Rim: Rim
  • Sibelius Academy Folk Music Recordings, 2015
  • 14 spor, 54 minutt
  • Produsent: Maria Kalaniemi og Rim

Rim er et nytt nordisk band, med to medlemmer fra Norge og to fra Sverige. CD-coveret gir få opplysninger, men hjemmesiden deres viser at dette er resultatet av to år på den nordiske masterutdanningen i folkemusikk. Rim har mye til felles med sin forgjenger fra denne utdanningen, Tranotra, også en kvartett, som kom med plate for to år siden.

Det kan se ut som det har oppstått et eget et musikalsk ideal – nærmest en sjanger – rundt denne utdanningen. Om idealet har oppstått i et vakuum i institusjonene som deltar i utdanningen, skal jeg ikke insistere på, men det må ha noe med utdanning å gjøre. Musikerne holder et ekstremt høyt nivå og komponerer og arrangerer sine egne låter. Rene tradisjonelle uttrykk er ikke i førersetet. Tradisjonen refererer til svenske samspill- og arrangeringsidealer, i det som har blitt omtalt som kammerfolkemusikk. Mens Tranotra rendyrket dette, er Rim mer varierte. På noen av låtene tør de å gjøre enkle ting, uten å bruke avanserte og polyrytmiske figurer i arrangementene.

Jeg har litt problemer med å finne ut hva Rim har på hjertet – hva de vil – bortsett fra at de er veldig flinke til å spille og til å finne på artige arrangementer. Det er ingen tvil om at det er bra og innovativt, men jeg lurer på hvor interessant det er, og sliter med å finne innholdet og meningen. Men gjentatt lytting og tålmodighet hjelper, for det tar tid å komme inn i dette universet.

Noen låter blir man dratt inn i, selv de som ikke har noen bærende melodi, men bare et gjentagende mønster. Et eksempel er «Mars», som jeg har fått på hjernen. Ett enkelt og litt irriterende tema blir presentert, og ligger under hele veien mens klanger og utfyllende rytmiske mønstre bygges over. Jeg tvinges inn i de repetitive mønstrene. Når det etter hvert roer seg ned tror jeg det kommer noe annet, men da skvetter jeg plutselig til når en stemme roper «karbo»! Låten fortsetter som før, men nå med mye større intensitet. Har musikerne gått på lavkarbodiett, og plutselig innsett at de trenger energi?

I dette tilfellet er det kanskje greit at jeg ikke får noen oppskrift, og kan finne min egen mening. Andre ganger kunne jeg tenke meg å få visst mer om låtene. For albumet sier ingenting, bortsett fra å angi titler og opphavspersoner. For eksempel kunne jeg tenke meg å få visst mer om «Ikke rull», som er en av de bedre låtene. Den har spansk tekst og er komponert av Sunniva Abelli, som spiller nøkkelharpe i Rim. Låten har en neddempet, men medrivende stemning. Vi er nok i en flamencoverden i Spania, samtidig som det nordiske klinger med. Men hva handler teksten om, og hva er tanken bak låten?

«Ikke rull» skiller seg ut fra de øvrige låtene, men samtidig er det mange musikalske utrykk på plata. I et helt annet landskap er min favoritt «Vintern kommer». Det er en instrumentallåt med fart og trøkk. Bandets svenske felespeller Elin Jonsson har komponert denne livlige saken, som har tradisjonelle forankringer, men er langt fra A4-formatet. Dette er samtidsfolkemusikk på sitt beste.

Musikerne i Rim synger like godt som de spiller, men har ingen vokalist som frontfigur. De vokale innslagene fungerer godt, for eksempel «Ack jag», der flerstemt sang rammer inn en instrumentallåt. Den svinger godt, og er etter min mening et eksempel på en vellykket låt, som det finnes en del av på denne plata.

Når man tar seg tid, viser det seg at Rim inneholder mye det er verdt å høre på, selv om ikke alt er like interessant.