En gjennomarrangert og original plate med felemusikk overført til tre toradere.

Tre framstående toraderutøvere kommer med en nyvinning: arrangert slåttemusikk for 3 toradere. Denne kombinasjonen er unik i norsk sammenheng. Den relativt ferske gruppa har deltatt på Landsfestival og Landskappleik siden 2011 og oppnådd gode plasseringer.

All musikken på Slåttespel på toradar er dansemusikk, med unntak av en visetone og en bruremarsj. Materialet kommer i hovedsak fra de sørlige delene av Hedmark og området rundt Røros, i tråd med utøvernes oppvekst og slektstilknytning. Det er god blanding av runddans og bygdedans, med en liten overvekt av springdanser og polser. To slåtter har kjent komponist i Willy Rustad og Tellef Kvifte.

De fleste slåttene er opprinnelige feleslåtter som utøverne selv har overført til torader. Det er mange toraderspillemenn som på denne måten utvider repertoaret med tradisjonell slåttemusikk. Stilen er basert på tradisjonelt toraderspill Hedmark og området rundt, med tydelig taktmarkering i melodien blant annet gjennom punkteringer og sprett på tonene. Spillestilen er således typisk for tradisjonelt toraderspill, men samtidig noe fjernt fra felas mer myke (legato) måte å forme melodier. Spillestilen kan framstå som noe kantet om man sammenligner med originalene på fele.

Jevnt over fungerer overføringen greit på de premissene som er lagt. I noen tilfeller er overføringen mindre vellykket, slik som i «Tversovern» av Tellef Kvifte (som riktignok ikke er komponert på fele originalt). På torader er denne slåtten teknisk vanskelig å spille, med avansert belgbruk. Det er imponerende å få til, men det går ut over flyten i slåtten. Den fremstår derfor mer som et teknisk bravurnummer for torader enn som en gyngende gangar.

Rustad/Nilssen/Ranøien: Slåttespel på toradar
  • Lærdal musikkproduksjon, 2015
  • 14 spor, 38 minutt
  • Ansvarlige: Tom Willy Rustad, Ole Nilssen og Leif Ingvar Ranøien

Utøverne spiller alle på toradere av merket Castagnari, med en tørr og lite svevende klang. Instrumentene er godt utstyrt når det gjelder register og bass, noe utøverne vet å utnytte på en oppfinnsom måte i arrangeringen. Det kan være utfordrende å arrangere slåtter for tre helt like instrument, men Rustad/Nilssen/Ranøien klarer å skape et variert lydbilde.

I åpningssporet «Springdans etter Herman Holtet» spiller de unisont, men på de fleste slåttene er de innom opptil tre stemmer. Musikerne varierer gjennom slåttene, ved at de ikke nødvendigvis gjentar det samme ved hver repetisjon, og at besifringen endres underveis. Stemmene er varierte, med både rene understemmer, bordunspill og underliggende riff. Spor nr. 9, «Betsjateppa», er et godt eksempel på variert arrangement med ulike element gjennom slåtten. Samtidig finnes det slåtter som spor nr. 12, «Emilie-vals», som er bygd opp rundt en mer tradisjonell og enkel understemme. Rustad/Nilssen/Ranøien har et meget presist samspill, og lydbildet på plata er åpent og gir god balanse mellom de tre instrumentene.

Plata presenteres som dansemusikk, og gjennom hele plata er det en god danseappell. Musikerne klarer å beholde dansesuget selv når arrangementene noen ganger går på tvers av danseappellen. De mestrer de ulike rytmemarkeringene fra de forskjellige tradisjonsområdene. Dansesuget er likevel best i polsene fra Rørosområdet, her de også viser en mer flytende og mindre stakkato spillestil.

Alt i alt er dette en spennende utgivelse, med varierte og oppfinnsomme arrangement og god danseappell i bunnen. Bruken av toraderen til tradisjonell slåttemusikk er i stadig utvikling. Dette er slik sett en viktig utgivelse, som dokumenterer tre gode utøvere og en ganske avansert måte å arrangere på.