Handlingsdans om historisk høvdingkvinne viser profesjonelt potensial.

Den sagnomsuste Guro Heddeli var den mektigste av flere høvdingkvinner i Grunningsdalen der kjerringer styrte og karer sloss på 1300-tallet. Guro var en slags femme fatale som «ga alle von og ingen visse», kanskje fordi hun elsket husmannsgutten Tore som hun ikke kunne nedlate seg til, og som gikk til grunne.

Bygda dansar i Telemark, Tiljetakt, har latt seg inspirere av Guro og Tore i sin siste produksjon «Mørkt her endå er i dalen», med premiere på Riksscenen i Oslo en solfylt søndag i april. Sagnet, som i århundrer lot seg fortelle gjennom dikt og sang, ble samlet opp og gjenfortalt i en visesyklus av forfatter Jørund Telnes i 1880.

Regissør Hæge Manheim har skrevet synopsis av stoffet, og sammen med koreograf Stian Roland har de kortet det ned til 12 scener av dansbare situasjoner. De 25 folkedanserne er hentet fra videregående- og ungdomsskoler i Telemark, og flere er i slekt.

 

Mørkt her endå er i dalen
  • Sluttforestilling for Tiljetakt - Bygda Dansar Telemark
  • Dansere: Ungdom fra Telemark (13–23 år)
  • Regissør: Stian Roland
  • Koreograf: Hæge Manheim
  • Musikere: Lars Ingar Meyer Fjeld og Oddbjørn Aase
  • Forestillingen spilles også på Telemarkfestivalen i Bø fredag 19. august

Handlingsdans

Manheim og Roland har gitt seg selv stramme tøyler for at folkedansen skal komme til heder og verdighet i forestillingen. De har hentet fram en eldre variant av springar fra Drangedal, holdt seg til tradisjonen og funnet kreative løsninger innenfor den. De har valgt tak og takter, figurer og formasjoner som formidler følelsesspekteret i fortellingen om Guro, eller som skaper heldige linjer i koreografien.

Dansen og danserne dreier seg lett og ledig om historien i en sjanger som kan kalles folkedansteater. Det kan minne om handlingsballett da noe mime også følger rytmene til komponist og perkusjonist Oddbjørn Aase. Han bruker både synt, trekkspell og digitale lydeffekter for å bygge broer mellom hardingfeleslåttene, spilt i fire ulike felestiller av Lars Ingar Meyer Fjeld. Musikken setter en stemningsfull ramme rundt dansen.

Riksscenen tar plass

Det gjør også kostymene designet av Anlaug Buen. Hun har fått frie tøyler til å sette farge på forestillingen, i flere betydninger. Inspirert av folkedrakter har hun laget klær i tova ull og sølvstoff. Danserne dreier rundt i skarlagen, lime, magenta og lilla stakker. Lyssettingen yter ikke alltid fargene rettferdighet, men så har heller ikke Riksscenen gitt produksjonen mye anledning til å prøve ut teknikken på huset.

Riksscenen benytter seg dessuten av å synliggjøre resultatet av eget helgekurs som «oppvarming». Dette bidrar antakelig til at publikum forholder seg til forestillingen som oppvisning med separate nummer. De klapper og hojer, særlig etter guttenes akrobatiske c-momenter, selv om enkelte av jentene er minst like virtuose.

De sømløse overgangene mellom scenene gir da god hjelp til å fokusere på forestillingens helhet. Særlig fint løst er hvordan fem forskjellige Guro’er og fire stykk Tore bytter på i rollene, med springartak gjort i valsetakt over scenen. De øvrige 14 jentene må tappert ta til takke som levende kulisser. Varheten de viser forteller om en særskilt kompetanse folkedansere har, om enn unge: evnen til å bevege seg i flokk og navigere på et fullpakket dansegulv uten å dulte.

Lite opplysning

Når Bjarne Øvrebø innledningsvis per lydopptak kveder, skal det visst skape stemning og sammenheng; men uten kappleikerfaring kan det, om enn neppe tilsiktet, virke vel innforstått. To replikker kunne forestillingen klart seg uten, da de uheldig bryter med en tydelig og tilgjengelig historie fortalt gjennom bevegelse. En svartkledd pest med sopelime koster danserne overende i forestillingens tolvte og siste scene, den mest bokstavelige og minst nødvendige av de 12.

Det har ikke bodd folk i Grunningsdalen siden Svartedauden, derav tittelen «mørkt her endå», men forestillingen bidrar lite til opplysning. Historiens hierarkiske æreskultur, der individer undertrykkes og vold avler vold, blir ikke tilstrekkelig problematisert. Mektig kvinne-tema til tross, er det uheldig med tolkninger som holder tilbake interesserte jenter og favoriserer guttedans. Selv om prosjektet ivaretar folketradisjoner som tydeligvis går i arv i enkelte familier, så ville det vært fint å se et noe større spekter av Telemarks demografi representert.

Stort potensial

Det godt fundamenterte og finansierte Bygda Dansar lærer opp og rekrutterer folkedansere som vil bidra til å utvikle sceniske uttrykk. Også Tiljetakt har kunstneriske ambisjoner, men tar hensyn til de pedagogiske målene ved prosjektet. Koregraf og regissør kaller likevel produksjonen for en danseforestilling, noe som impliserer et visst kunstnerisk nivå uten at det er en uttalt del av målsettingen.

Tiljetakt utforsker folkedansens sceniske potensial, noe forestillingen er det endelige forsøket på. Materialet er satt sammen på tre helger, med et enkelt gjennomtråkk på Riksscenen bare timer før premieren. Det forteller mye om både produksjonens profesjonalitet og potensial når de medvirkende får en såpass sammenhengende premiere ut av så lite prøvetid.