En lang ventetid er nå endelig over når Tone Hulbækmo har gitt ut sitt første soloalbum siden Kyrja i 1999.

Stifinner er et dobbelt album med mye musikalsk overskudd, stilsikkert fremført og godt balansert. Den har fundamentet sitt i den norske folkemusikken, men trekker samtidig smarte veksler på et langt lerret av musikkstiler og tilnærmingsmåter.

Den første av de to CD-platene har undertittelen Stien opp mot fjellet, og inneholder folkemusikkinspirert materiale, komponert eller omarrangert av Hulbækmo selv. Den starter med en vakker instrumental, der norsk harpe, bottleneck-gitar, kontrabass og perkusjon er hovedelementene. I tillegg er munnharpen til Alf Hulbækmo med på å gi sangen et anstrøk av blues, noe som kan føre tankene til musikere og filmkomponister som Bent Fabricius-Bjerre og Ry Cooder. Det sier mye om hvor gode Tone Hulbækmo og hennes musikere er til å skape bilder med lyd. Det er dessuten en utmerket og åpen inngang til et album som skal ta oss med i mange retninger, og vise oss et rikt og variert landskap.

«Rakstkulletrall» introduserer oss for stemmen til Tone Hulbækmo, som har beholdt en påfallende ungdommelig snert. Hun høres i det hele tatt imponerende vital ut, der hun snart går inn i sitt syvende tiår på jorden. Musikken er leken og bølgende, og full av overskudd. Så dempes det hele igjen med «Godsøta Jylland», som opprinnelig er en kulokk fra Verran som Hulbækmo lærte etter sin far. Her velger Hulbækmo å deklamere teksten, noe som gir et intimt tilsnitt, svært vakkert akkompagnert av hennes egen harpe. På «Inga Litimor» er vi plutselig innom en fengende folkrock-variant, der den rytmiske vokalen nærmer seg en form for resitasjon med elementer av rap. Den samme folkevisen ble spilt inn av Hege Tunaal for snart femti år siden, men har her fått en snedig drakt, løftet av det hektende omkvedet til de mannlige koristene.

 

Tone Hulbækmo: Stifinner
  • Heilo, 2016
  • 18 spor, 63 minutt
  • Innspilling og miks: Bård Ingebrigtsen, Amper Tone

Og slik kan vi fortsette. «Dalstroka innafor» er en munter instrumental, som igjen viser en nær filmatisk tilnærming til materialet. Den vakre ”Magnusgangaren” har islett av elektronikk og keyboards, som aldri overskygger middelalderpreget i melodien til Hulbækmo. Den første CD-en avsluttes deretter med tre fine, kortere instrumentaler, der Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jakobsen rår grunnen alene. Det er musikk som er som skapt for å bildelegges, om det nå skulle gjøres av profesjonelle teater- eller filmregissører. Eller av hver og en som lytter til platen, og legger sine personlige tanker og følelser i en musikkmosaikk med mye hjerterom for meddiktning.

Da er vi halvveis, og har lagt den første CD-en bak oss. Nå skal vi videre til den andre platen, som også har fått sin egen tittel: Stien nedover dalen. Den starter slik den forrige sluttet og begynte, med svært vellykkede instrumentalstykker, som igjen slår an en fin og luftig stemning. Så endres grepet, og herfra tonesetter Hulbækmo stort sett diktere som Halldis Moren Vesaas, Alf Prøysen, Ove Røsbak og Hans Børli.

Et melankolsk trøorgel danner et fint fundament for balladen «Midtvegs». «Kjerringa fra Toten» kombinerer på overraskende og muntert vis chanson-tradisjoner, irske folketoner og cajun-musikk. Den er også et av mange eksempler på hvor godt musikerne her fungerer som et band og et kollektiv. Hans Børli får en bra blues-behandling i «Verdens vakreste navn», der Hulbækmo igjen imponerer som allsidig og sensuell vokalist. «Harpe og dolk» er nok et melodisk høydepunkt, mens den avsluttende «Vintergata» nærmest er ren teatermusikk, der Hulbækmo også viser seg som en sterk diktoppleser. Harpe og marimba er mer enn nok til å bære Stifinner helt hjem.

Summa summarum: Stifinner er en rik, klok og svært gjennomført plate. Den har alvor og skjemt, klokskap og intuisjon. Den er levende spilt og fremført, av musikere som behersker håndverket sitt i den grad at de også kan tillate seg det mer skjeve og lekne. Derfor skal de alle nevnes: Hans Fredrik Jacobsen (gitar, fløyter, torader, oud, kor), Alf Hulbækmo (keyboard, piano, munnspill, kor), Ellen Brekken (kontrabass), Hans Hulbækmo (slagverk, perkusjon, munnharpe, sag, kor), Heida Johannesdottir Mobeck (tuba med elektronikk, kor) og Rob Waring (marimba).

Tone Hulbækmo må lage mer musikk, og veve videre på det musikalske bildeteppet som Stifinner utgjør. Det skylder hun seg selv og sitt talent. Vi andre kan gjøre vårt gjennom å kjøpe utgivelsen, aller helst i fysisk format. Stifinner bør være en klar kandidat til Spellemannprisen i Folkemusikk, når regnskapet for 2016 til slutt skal gjøres opp.