Norske og japanske musikere setter hverandre stevne og samtids- og tradisjonsmusikk møtes. Resultatet er mørkt, seigt og vakkert.

Unni Løvlid fra Hornindal har en bred og god produksjon bak seg. Hun har spilt inn barneplater, sunget folketoner og samtidsmusikk og har også opptrådt i mer performance-pregede sammenhenger. Hun har spilt med prosjekter som Fjøgl, Bridges og Rusk, og dessuten lagd noen virkelig flotte soloplater, der Lux (2013), Rite (2008) og Vita (2005) utgjør høydepunktene.

Hymn går inn i den sistnevnte delen av hennes virke, der hun også har eksperimentert med klang, instrumentering og tidsforløp. Denne gangen har hun latt seg inspirere av Japan, der hun har spilt inn de ti sangene på albumet i et studio ved foten av Fuji-fjellet. Igjen har hun med seg Håkon Thelin, som hun også arbeidet sammen med på «Lux» – og på Thelins utgivelse «Folk» fra 2015. Hun har også med seg de japanske musikerne Remi Miura og Kaizan Harago, som spiller henholdsvis sho og shakuhachi, to tradisjonelle blåseinstrumenter med rike historier.

I det nittende århundret gikk en bølge av japonisme over vesten. Det japanske øyriket hadde lenge vært et lukket og for vesterlendinger mystisk land, men åpnet seg nå etter hvert opp. Japansk folkekunst ble samleobjekter i vår del av verden, og inspirerte både bildekunstnere, forfattere og musikere. Denne fascinasjonen var ellers utgangspunktet for Nasjonalmuseets store utstilling i høst: Japanomania i Norden 1875–1918, en imponerende samling som ble vist både på Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet.

Det er i denne tradisjonen og dette krysningsfeltet som Hymn bør forstås: som et møte mellom likestilte musikere fra hver sin del av verden, som lar sitt talent og sine tradisjoner klinge sammen. Plata er et møte mellom det tidløse og det samtidsmusikk-aktige, der norske folkeviser og folketoner setter de japanske gagaku-tradisjonene stevne. Resultatet er ofte svært vakkert, men også mørkt og seigt.

Unni Løvlid: Hymn
  • Heilo/Grappa, 2016
  • 10 spor, 49 minutter
  • Opptak: Motoki Tanizawa, lydmiks: Jan Erik Kongshaug

Aller best er Hymn når musikken tar form av en pust og en vind, når Unni Løvlids fantastiske stemme får dragedanse over indre og ytre landskap. Når musikken får hvile i seg selv, krumme seg rundt sin egen form, og anta skikkelse av ettertanke, overgivelse og meditasjoner. Det er mange slike øyeblikk her, der særlig «Hikari furu Oto / Sommarkveld», «Lova lova line ved Fuji», «Ein forkommen dag» og den avsluttende «Vind, kom» bærer frem en ro og en uro på samme tid; en aksept av tilværet i alle dets avskygninger og nyanser.

Hymn danner en vakker og avrundet reise, der nettopp utslettelsen av selvet kan sies å være et ledemotiv. Albumet begynner med det lammende tapet av en man elsker, i form av middelalderballaden «Jeg lagde meg så silde», som er en sterk førstepersonsskildring av sorg. Og slutter med en zen-aktig resignasjon, der jeg-personen omfavner alle formene livet kan ta: som bris, som pust, som storm.

«Vind, kom» er hentet fra Unni Løvlid egen utgivelse «Rite», som minner oss om hvilken god, original og musikalsk sterk poet hun kan være. Dette er sider hun gjerne må utforske nærmere. Samtidig er det kanskje ikke alt materialet som holder på magien hele veien –den rytmiske og avkortede versjonen av «Kråkevise» bryter litt vel mye med grunntonen. Og selv om Thelin er en av våre beste samtidsmusikere, kunne jeg også tenkt meg å få høre meg en enda mer definert og utviklet dialog mellom Løvlid, Miura og Harago, der den pregnante stillheten fikk enda mer plass. Om Løvlid skulle ønske å gå inn i dette asiatiske landskapet en gang til, kan hun med fordel gå enda mer nakent og eksperimentelt til verks.

Ellers er det svært mye å glede seg over, også for de som er mer interessert i de mer rendyrkede tradisjonspartiene. Samtidskomponist Lars Petter Hagen har gjort god bruk av folkemusikk-elementer på «Kvilesteinen», som er blant de mer konvensjonelle låtene her. Det er i det stillfarne møtet mellom Løvlids stemme og de asiatiske rørblåserne at Hymn virkelig slår ut i mørk blomst. Låt- og tekstmaterialet er gjennomgående av høy klasse, samtidig som musikken finner en levende balanse mellom det arrangerte og det improviserte.