Sært, men saftig. Hittil uhørt. En utgivelse av de helt sjeldne.

Nyskrevet musikk for uakkompagnert hardingfele og dens eldre slektninger viola d’amore og middelalderfiddle er ikke hverdagskost. Så er heller ikke dette en hverdagslig plate, men en utgivelse av de helt sjeldne. Draumsyn er blitt en plate Anne Hytta og alle vi som er opptatt av norsk folkemusikks framtid, har grunn til å være stolt av.

Det kreves litt å føle seg hjemme i Anne Hyttas musikalske verden, uansett innfallsvinkel. Mange av komposisjonene hennes sparer på mye, de er ukompliserte rytmisk og repetitive i klanger og forløp. Det er litt som første møte med musikalsk minimalisme, det tar tid å få øre på musikken. Men den kommer … sterkt.

«Det stygge blir det vakre, og spenning blir hvile»

Tross antikke eller tradisjonelle instrumenter er Hytta ikke det minste redd for å gå utenfor gamle allfarveier. Ikke minst hva modalitet angår. Den statiske bassen i de understilte stykkene brukes ofte til utforsking av septimklangen, flere steder blir den store septimen gjort til endepunkt; den nest sterkeste dissonansen i den lydiske modusen får en rolle som er den omvendte av den vanlige. Det stygge blir det vakre, og spenning blir hvile. Meditative «Undrestille III» og virtuose, rastløse «Undrestille I» er mesterlige virkeliggjøringer av det prinsippet. Leken med modalitet tar også andre retninger, i «Ved árinn» byttes modus fra vek til vek. Sært, men saftig. Hittil uhørt.

Enda lenger driver hun modalitetsleken i «Gorr», men nok med mindre hell. Her blir dissonansene brukt som effekt mer enn som musikalske virkemidler. Blant annet ved alternering mellom liten none og stor sekund mot en statisk grunntone blir det mest stygt og maniert, snarere enn spennende. Også mørke «The Blind Door» (etter Hans Herbjørnsruds store, mørke langnovelle «Blinddøra») lar den lille nonen skjære skalafremmed mot grunntonen i lydisk modalitet, men den balanserer innenfor effektmakeriet.

«Sjelden har jeg hørt rikere, sannere og mer detaljert feleklang»

Det mest konvensjonelle stykket på Draumsyn er springaren «A Rune Tune», den viser at Hytta skriver like godt innenfor tradisjonelle rammer.

Spilleteknisk stiller Anne Hytta i særklasse, hennes kontroll over virkemidlene er mesterlig, og hennes forståelse for og utnyttelse av klangmulighetene i instrumentene er rett og slett oppsiktsvekkende. Hør for eksempel på sul tasto-spillet og den langstrakte, avsluttende diminuendoen i åpningsstykket «Clouds».

Stor ros fortjener Draumsyn òg som lydprodukt. Sjelden har jeg hørt rikere, sannere og mer detaljert feleklang. Understrengene skinner med, vi hører harpiksen støve og kan telle antall buehår, og romlyden er rett og slett oppsiktsvekkende god. Produsent og tekniker Jonas Niederstadt har virkelig gjort jobben sin. Måtte denne plata bli skoledannende også på det tekniske området, som den må bli det på det kompositoriske og utøvende. Draumsyn viser en viktig vei videre for norsk folkemusikk.

ANNE HYTTA
  • TITTEL: Draumsyn
  • UTGJEVAR: Carpe Diem Records
  • ÅR: 2014
  • SPOR: 14
  • PRODUSENT: Jonas Niederstadt