Thrond Sjursson Haukenæs var en av de viktigste folkeminnesamlerne Norge har hatt. Likevel er det få utenfor Hardanger som har kjent til ham. Det har Arne-Ivar Kjerland satt seg fore å gjøre noe med.

Thrond Sjursson Haukenæs (1840–1922) fra Granvin i Hardanger var folkeminnesamler og en svært produktiv forfatter, som i perioder også reiste rundt og solgte bøker. Han startet imidlertid som sauegjeter, før han i flere år drev med sildefiske. Senere slo han seg ned på Eide i Granvin som handelsmann.

Sommeren 1870 møtte Haukenæs den kjente folkeminne- og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen, som da var på samlingsferd til Hardanger. Dette møtet kom til å få svært stor betydning for Haukenæs, som ble inspirert til å begynne å samle inn folkeminner fra bygdene rundt Hardangerfjorden og Voss. Da forretningen hans gikk konkurs i 1883, bestemte han seg for å vie all sin tid til innsamling og utgivelse av lokale folkeminner.

Gjennom mer enn femti bøker, den første utgitt i 1884 og den siste i 1914, formidlet Haukenæs en rekke opplysninger om natur, folketro og folkeliv hovedsakelig i Hardanger, Voss og Sunnhordland, men også fra andre deler av landet. Han skrev også reiseskildringer, blant annet fra sitt besøk hos folkeminnesamleren Peder Fylling i Skodje på Sunnmøre i 1890.

Arne-Ivar Kjerland: Thrond Sjurson Haukenæs - mannen og verket
  • Nynorsk antikvariat, Tvedestrand, 2020
  • 280 sider, innbunden

Dessverre gikk en del av bokutgivelsene til Haukenæs tapt ved en brann i Granvin i 1885, og tre år senere gikk en større boksending fra ham ned med dampskipet Ole Bull, som forliste utenfor Volda. Disse hendelsene har ført til at flere av bøkene hans har vært svært vanskelige å få tak i, med unntak av boka om Voss og Vossestrand, som kom i ny utgave i 2002. Forfatteren og antikvarbokhandleren Arne-Ivar Kjerland, som selv er fra Granvin, er ekspert på livet og forfatterskapet til Haukenæs. Nå har han nylig gitt ut en omfattende biografi om denne spesielle og interessante folkeminnesamleren.

I bøkene sine har Haukenæs en rekke opplysninger om spelmenn og folkemusikk i Hardanger og Voss, men også i enkelte andre bygder. Spesielt er bøkene hans rike på skildringer av folketroens betydning for folkemusikken. Kjerland kommer inn på dette temaet flere steder i biografien sin, men har i tillegg skrevet et eget kapittel om Haukenæs og folkemusikken.

Kjerland starter med å skildre oppveksten til Haukenæs i Granvin og livet hans fram til han for alvor begynte sin innsamlingsvirksomhet, omkring 1882. Dette året annonserte han i flere aviser på Vestlandet etter blant annet eventyr, sagn og natur- og folkelivsskildringer med tanke på en påtenkt bokutgivelse. Det var mange som fulgte oppfordringen og sendte ham forskjellige typer av materiale. I tillegg hadde han selv allerede samlet inn en god del folkeminner ved siden av handelsvirksomheten sin.

Haukenæs var svært glad i å reise, og fra 1884 til 1912 reiste han store deler av året rundt og solgte bøkene sine, samtidig som han samlet materiale til nye utgivelser. Han besøkte nesten hele landet, fra Agder til Finnmark og fra kystbygdene på Vestlandet til svenskegrensen. Kjerland har spesielt tatt for seg reisen til Trøndelag på sensommeren og høsten 1891. Her finnes det en rekke interessante observasjoner og opplysninger om historie og folkeliv, som Haukenæs samlet og ga ut i bokform i 1893.

Biografien til Kjerland er organisert etter en rekke ulike temaer, hvorav mange har enkelte henvisninger til folkemusikk. I kapitlet «Haukenæs og pietismen» kommer han blant annet inn på pietistenes syn på felespill som en syndig aktivitet og skildrer et eksempel på nettopp dette fra Strandebarm i soga om «Lånespelaren». Boka tar også for seg temaer som blant annet eventyr og sagn, utvandringen til Amerika, samfunnssyn og politikk, naturen, forholdet til religion og Haukenæs sine skildringer av møter med «samar, taterar og sigøynerar».

Kapitlet om Haukenæs og folkemusikken innledes med en kort gjennomgang av de lokale spelmennene i Granvin som han har skildret eller vist til i bøkene sine. Han hadde god kjennskap til folkemusikktradisjonene i bygdene hvor han reiste, og han skriver i tillegg litt om felemakeren Isak Nilsson Botnen og utviklingen av hardingfela.

Han forteller også at runddansslåtter som vals, hamburger, polka og reinlender kom til Hardanger og Granvin omkring 1850. Han vil ikke kalle denne musikktradisjonen for nasjonal, siden den hører til «andre nasjonaliteter» og er svært ulik den lokale slåttetradisjonen i Hardanger. Men han har også sansen for dette nye «spelet» og synes at mye av det er vakkert og stemningsfullt. Haukenæs forteller at den første spelmannen i Granvin som spilte runddansslåtter, var Ammund Ammundsson Folkedal, som hadde lært både denne musikken og dansene som hørte til, mens han en tid bodde i Haugesund.

Folkemusikk-kapitlet inneholder ellers en rekke opplysninger om vesener fra folketroen som huldra og fossegrimen og den betydningen disse har hatt for slåttespillet i Hardanger og Voss. Kjerland har også tatt med et gammelt sagn fra 1600-tallet om hvordan spelmannen Peder Gudvangen fra Aurland i Sogn hadde lært av huldrefolket å spille på den selvlagde fela si med hestetagl til strenger.

I bøkene sine har Haukenæs en rekke opplysninger om spelmenn og folkemusikk i Hardanger og Voss. Spesielt er bøkene hans rike på skildringer av folketroens betydning for folkemusikken.

I boka kan vi lese om Haukenæs’ reise til Telemark i 1889, hvor han blant andre besøkte spelmannen Knut Jonsson Dahle i Vestfjorddalen i Tinn. Dahle spilte en rekke slåtter for ham og fortalte om sagn og historier knyttet til slåtter som «Førnesbrunen», «Gånåtråde», «Skuldalsbrureslåtten» og «Kivlemøyane». Han viste også fram et brev han nylig hadde fått fra selveste Edvard Grieg, som skrev at han denne høsten ville komme og høre på spillet til Dahle. Grieg skrev at «ingen kunde være større elsker af national musik, end han var». På denne reisen var Haukenæs også innom lensmann Torgrim Matiasson Kleppen i Sauland, og han forteller at både Kleppen og kona hans spilte fele.

Thrond Sjursson Haukenæs er uten tvil en av våre viktigste folkeminnesamlere. Han har likevel kommet litt i skyggen av andre store navn, trolig fordi bøkene hans har vært så lite tilgjengelige, og kanskje på grunn av at han hovedsakelig har samlet folkeminner fra et relativt avgrenset geografisk område. Kjerland har tatt med et utvalg av samtidige avisartikler som gir omtaler av virksomheten til Haukenæs. Jeg synes likevel at han kunne brukt enda mer plass på å sette innsamlingen og forfatterskapet hans inn i en større nasjonal sammenheng.

Biografien om Haukenæs er svært velskrevet og lesverdig, og Kjerlands nynorske språkføring er både stødig og god. Mange vil utvilsomt ha stor glede av å lese om denne særpregete folkeminnesamleren, som i nekrologen i Aftenposten i 1922 ble omtalt som «en vandrende ridder». Kjerland har valgt en skildrende form ispedd en rekke eksempler hentet fra bøkene til Haukenæs. Men formen blir kanskje i overkant refererende, og flere av temaene som blir presentert, kunne godt tålt å ha blitt vurdert i et noe mer kritisk søkelys, selv om det også er et viktig poeng å se på innholdet med samtidas øyne.