Den strøkne lomstrioen som hyllet Sjugurd Garmo på plate i 2016, er aktuell med ny plate.

Atterljomen: Tonar i tre
  • Ta:lik, 2019
  • 16 spor, 45 minutter
  • Produsert av Atterljomen, opptak og miksing ved André Viervoll

I rockens tenåringsperiode sist på 1960-tallet var det mye ståk rundt fenomenet supergrupper, sammensatt av musikere med allerede etablert stjernestatus fra tidligere konstellasjoner. Cream og Crosby, Stills, Nash & Young var to av mange eksempler.

Om det finnes ei supergruppe med røtter i feledistriktene på Østlandet, så er navnet Atterljomen. Trioen består av Aslak Brimi, Bjørn Kåre Odde og Astrid Sulheim, alle med gudbrandsdalsbakgrunn fra Lom. Hver for seg har de allerede høstet mer heder og ære enn de fleste tradisjonsmusikere på fire strenger. Sammen har de startet på en veg for å ivareta og utvikle feletradisjonen fra Nord-Gudbrandsdalen for ei ny tid.

Tonar i tre er egentlig del to av et prosjekt de startet på i 2016 under navnet Odde Sulheim Brimi med plata Atterljomen, med utgangspunkt i musikk av lomværen Sjugurd Garmo (1896–1991). Plata fikk Folkelarmprisen i 2016. Nå har de like godt tatt Atterljomen som bandnavn. Denne gangen er det atterljomen – gjenlyden – av slåttekomposisjoner fra Lom og Skjåk som er tema. Inn under dette hører også en ny komposisjon fra hver av de tre i gruppa.

Platetittelen forklarer de slik i vedlagt teksthefte: «Å lage ein leik er som treskjering. Tonane buktar og snirklar seg inn mellom kvarandre i bogar og linjer … Farga og mønsteret i treet, i lag med sjølve skurden, gjev mange dimensjonar. Verktøyet er fela, bogen og sinnelaget …».

Sulheim, Brimi og Odde har vokst opp i samme miljø i og rundt Lom spelmannslag. Som utøvende team er de like samkjørt som Oslo-filharmonien på en god dag. Men hører du på ting de har spilt (inn) opp gjennom årene hver for seg, er det tydelig at de har utviklet hver sin tolkningsstil og musikkpersonlighet. Dette merkes også i de tre egenkomponerte leikene og på de forskjellige arrangementene på plata.

Sulheims kraftfulle og renskårne stil er tydelig i hennes spretne og melodisterke halling-komposisjon «Fantestein». Brimis komposisjon «Live» viser noe av det særegent vare i hans spill. Oddes musikalske innsikt og fantasifullhet kommer fram blant annet i hans arrangement av Sjugurd Garmo-valsen «Ilva».

Den starter nærmest som et litt mørkt stykke for klassisk strykekvartett – med svenske Anders Löfberg som gjest på cello – før musikken svever opp i lyset over fjell og vidder. Folkemusikalsk kammermusikk blir ikke stort vakrere enn dette. Celloens medvirkning på fire spor er i høy grad med og fargelegger stemninger på plata. Löfberg fra Småland spiller også i velkjente Majorstuen, sammen med Bjørn Kåre Odde.

Tonar i tre er velklingende og teknisk briljant fra start til slutt. Framføringen er så strøken at en nesten sitter og håper at musikerne enkelte ganger kan smelle til med et og annet smårufsete drag i pur øyeblikksenergi. I skotsken «Trippen» av Ola Moløkken» (1871–1957) er de i nærheten.

Ellers er det nok grunn til å tro at bandet drar på litt ekstra om de spiller foran et dampende dansegolv.

Anmeldelsen ble først publisert i magasinet Folkemusikk nr. 1/2020 og er publisert på nett i forbindelse med at første episode av Folkemusikks podkast publiseres – et portrett av Aslak Brimi.

Mer med Aslak Brimi:

Folkemusikks podkast: Brimi blei spelemann i byen (miniintervju av Audun Stokke Hole)

Aslak Brimi: ette» Lykkja (anmeldt av Bjørn Aksdal)

Aslak Brimi, Mari Midtli og Sinfonietta Innlandet: Bergtatt (anmeldt av Bjørn Aksdal)

Aslak Brimi Kvartett: Vev (anmeldt av Kjell Bitustøyl)

Odde–Sulheim–Brimi: Atterljomen (anmeldt av Bjørn Aksdal)

Tor Jonsson Orkester: Einseto (anmeldt av Gjermund Kolltveit)

Gudbrandsdølenes Spelemannslag: Oslo (anmeldt av Nils Øyvind Bergset)

Svermere: Tonekratt (anmeldt av Tom Skjeklesæther)