I vår tid er det populært med etnisitet, røtter og identitetsmarkører. Finnskogpolsen med kort treer fungerer som en slik markør. Men denne rytmen kan ikke knyttes til finneinnvandringa, og er slett ikke unik for Finnskogen, skriver Ulf Bjørkelo fra Sørskogbygda i Elverum.

Finnskogpols kjennetegnes ved at det tredje taktslaget er kortere enn de to første. Jeg opplever nå at mange tror at dette er et særfenomen for musikken fra Finnskogen. Det er også gjengitt i Kulturrådet sin rapport fra 2010: Immateriell kulturarv i Norge. Man skulle tro at en slik rapport er tuftet på faglig grunn, men det følgende stemmer i hvert fall ikke:

«På Finnskogen eksisterer det fra gammelt av en spesiell variant av polsdans, kalt Gravbergspols eller Finnskogpols, der takten både i musikken og dansen varierer av tradisjonell polsdans for øvrig. Denne dansen fikk en revitalisering fra 1980- og 90-tallet, og mange enkeltpersoner og folkedansgrupper i Norge og Sverige har lært seg denne gjennom de mange kurs som er avholdt siden dette.»

På 1980- og 90-tallet var jeg en del av denne revitaliseringa. Det ble spilt musikk med kort treer. Samme musikken ble brukt til Elverumspols, Åmotpols, Rendalspolsk og Gravbergspols. Revitaliseringa skjøt virkelig fart etter CD-utgivelsen 24 polsdanser frå Finnskogen i 2002. Begrepet Finnskogpols var ennå ikke introdusert. Jeg mener det var året etter CD-utgivelsen at det annonseres kurs i Finnskogpols for første gang. Etter hvert ble den brukt som dans på kappleikene. Vi som var en del av revitaliseringa på 1980-og 90-tallet var ikke en del av dette.

Veslemøy Ida-Margrethe Nordset og Bjørn Sverre Hol Haugen vant A-klassa i dans fele, og dermed kongepokal, på Landskappleiken 2018. Den såkalte Finnskogspolsen har blitt svært populær de siste åra, og med det er det fare for at noen mistorståelser får feste seg, skriver Ulf Bjørkelo i denne ytringa. (Foto: Thor Hauknes)

Jeg vil her vise at det har oppstått en misoppfatning som er i ferd med å befeste seg i spellemannsmiljøene rundt om. Ikke bare i Norge og Sverige, men faktisk i hele verden av utøvere som driver med skandinavisk folkemusikk. I internasjonale notesamlinger der man sorterer låter etter sjanger, blir alle polsene med kort treer samlet under tittelen Finnskogpols.

Det er litt rart å se at musikken jeg sjøl har dyrket og lært i levende tradisjon, nå blir å finne under betegnelsen Finnskogpols. Jeg lærte polsdansrytmen mest i samspill med rendølen Ottar Nysveen.

Det florerer av «Finnskogpols-videoer» på YouTube, mest av utenlandske utøvere. Jeg ser også en sveitsisk utøver som legger ut mange undervisningsvideoer, bl.a. en med tittelen: «Finnskogpols – the Crooked Nordic Tune». Man får her et inntrykk av at det er en helt særegen musikkform som kun hører til området rundt Finnskogen. Hun bruker til og med det finske flagget til å understreke forbindelsen østover.

Musikeren og folkemusikksamleren Atle Lien Jenssen skriver i boka Solørmusikken (1996): «En stor del av Sørøst-Norge har pols- og springdanstradisjonene med samme typisk rytmisk asymmetri, der musikken har tredelt takt, og den tredje taktdelen er den korteste. Graden av asymmetri kan variere. Området omfatter Løten, Åmot/Ytre Rendal og det sørlige Trysil i nord, og strekker seg sørover i Hedmark med de norsk-svenske grenseområder som sannsynlig østre grense. Videre omfatter det Akershus, Østfold og Vestfold. Et nokså likt rytmeprinsipp er fra før velkjent, bl.a. i Numedal, Telemark og Agderfylkene.»

Flere kilder stadfester utbredelsen av kort treer.

Fra femten mil lenger nord i Østerdalen skriver folkemusikksamleren O.M. Sandvik i bokverket Norske bygder, bind V: Glåmdal (1942): «I Alvdal har polsen i eldre tid hatt en noe annen rytme enn lenger nord i dalen. Av lektor Ryssdals optegnelser viser det seg at taktdelene nærmest er: fjerdedel-fjerdedel-ottendedel.»

Til og med i Vingelen, Tolga, kan det tyde på at denne rytmen har vært gjeldene i tidligere tid. Sven Nyhus referer i bokverket Bygd og By i Norge (1978): «Marius Nytrøen fortalte meg i 1974 at han vanligvis hadde trampet eneren og toeren i polsene, men at han ikke lenger var så sikker på at det var det riktigste.»

O.M. Sandvik skriver i boka Østerdalsmusikken (1943): «Nr. 3 i takten blir noe kortere enn hver av de to andre taktdeler.»

Organisten fra Åmot Arne Nielsen Thingstad 1797–1877 noterte polsdansene i 5/8 takt, dvs. kort treer. Faksimile fra Sverre Halbakkens bok Så surr nå, kjæring! (1997)

Til og med i Vingelen, Tolga, kan det tyde på at rytmen med kort treer har vært gjeldene i tidligere tid.

Den svenske folkemusikksamleren Einar Övergaard (1871–1936) var i Elverum i 1895 og 1896. Märta Ramsten og Svenskt visarkiv utgav i 1982 Einar Övergaards folkmusiksamling. I kapittelet «Österdalen» er hans notat referert:

«… att helt som hastigast genomgå Lindemans efterlemnade outgivna samlingar av norsk folkmusik, så lade jag särskilt märka till några låtar i 2½/4 takt från Österdalen. Uppskrivarne voro av gammal dato. När jag sedermera 2 år efter kom till Elverum blef jag forvånad över att finna dem fortfarande vara i lif. Och alla ‘polskdansa’ i alla fall i den trakten är av samma natur.»

Lindeman som Övergård referer til var komponisten og folkemusikksamleren Ludvig Mathias Lindeman. Han utgav det viktige verket Ældre og nyere norske Fjeldmelodier midt på 1800-tallet.

Videre skriver Märta Ramsten: «Och det var just rytmen i Elverums-polskorna som forbryllade och intresserade Övergaard och som gjorde att han återvände dit året därpå och sökte upp fler spelmän i ’skogsbygden’.»

Spellemannen Anders Schulze (1887–1963) fra Kragerø spiller i opptak en «springær» omtrent helt lik etter Martinus Amundsens (1846–1929) polsdans fra Sørskogbygda.

Spillemannen og komponisten Anders Heyerdahl (1832–1918) skriver i boka Urskogs beskrivelse: «Springdandsen spilledes med en egen Rhytmus, som besto i at gjøre 1ste og 2den Fjerdedel i hver takt lengre eller i alle fall betone dem staerkere end den tredje.»

Polsene med kort treer ble nok mange steder påvirket av masurkaen og den mer jevne tredelte takten. Men i enkelte områder har musikken og dansen eksistert i levende tradisjon helt opp til vår tid. Sjøl var jeg så heldig å møte spillemennene Magne Halberget (Gravberget) og Ottar Nysveen (Rendalen) flere ganger. Folkemusikken er felles for begge områdene. Sverre Halbakken fra Elverum har sørget for å dokumentere i både filmer, lyd og bøker de tradisjonsbærerne som hadde lært av spellemenn og dansere fra forrige århundreskifte. Atle Lien Jenssens bok Solørmusikken (1996) har jeg allerede nevnt. Nevnes må også Olav Sætas standardverk Norsk Folkemusikk serie 2, Slåtter for vanlig fele 4 (1997).

Ingen av disse bruker begrepet «Finnskogpols». Det er heller ikke noe grunnlag for å si at det på Finnskogen har vært en unik og særegen pols som skiller seg fra området ellers.

Av dette ser en at fra gammelt av var den korte treeren utbredt over et stort område. Heldigvis er det bevart mye nedskrevet notemateriale. Vi kan takke Einar Övergaard for at han noterte asymmetrien og forklarer spillemannens spillestil i form av tonalitet og ornamentikk som særmerker det alderdommelige spillet.

I vår tid er det populært med etnisitet og røtter. Man setter da pris på identitetsmarkører. Finnskogpols fungerer som en slik markør. Det blir derfor feil når man tror at kort treer-musikken har sitt utgangspunkt fra Finnskogen og finneinnvandringa. Denne polsdanstypen er ikke unik for Finnskogen. Finneinnvandringa var størst midt på 1600-tallet. Det var før fela og polsdansen. Polsdans betyr «polsk dans». Denne dansen og musikken spredte seg utover 1700-tallet. Sjølsagt også til Finnskogen etter hvert, som en del av assimileringa til samfunnet ellers. Vi som spiller polser fra vårt distrikt bruker betegnelsen elverumspols, gravbergspols, rendalspolsk, polsdans etter … osv.

Det er ikke noe grunnlag for å si at det på Finnskogen har vært en unik og særegen pols som skiller seg fra området ellers.

Les også:

Gravberget – om fortidas spøkelsers innvirkning på Avant Folk i dag

Forsøk på en dansekritikk

Sammen for folkedansen

Tradisjon – fiksjon eller fakta?