Ethvert kunstfelt er betinget av en kritikk, en offentlig dialog som vurderer og debatterer ulike sider ved kunsten. I en slik forstand er den folkelige dansen, tross lange tradisjoner, en svært ung kunstform. Riktignok er det publisert noen kritikker av enkelte danseforestillinger, men av mer isolerte danseprestasjoner finnes det lite eller ingenting. Dette er et forsøk på å rette opp akkurat det: en kritikk av årets kongepokaldans i dans fele klasse A på Landskappleiken i Trysil.

På samme måte som en musiker som gir ut CD, stiller seg til disposisjon for kritikken (og forhåpentligvis også blir glad for omtalen), så håper jeg at et dansepar på kappleik også gjør det. Målet er ikke å finne noe å kritisere, men å bidra til å forstå dansen bedre.

Kulturrådet har de siste årene hatt ekstra fokus på kunstkritikk for å styrke den kritiske refleksjonen i norsk kunstliv. Et språk og en debatt om ulike kunstfenomen styrker vår kunnskap om, forståelse av og refleksjonsevne over kunsten. Det jeg ønsker å se nærmere på, er hva årets kongepokal-dans kan fortelle oss om den folkelige dansen i dag.

De tre finalistene i dans fele klasse A, kongepokaltevlinga på Landskappleiken 2018: f.v. Veslemøy Nordset og Bjørn Sverre Hol Haugen (vinnerne), Solveig Brekke Hauknes og Ole Nilssen (2. plass) og Kari og Stig Nilssen (3. plass). (Foto: Thomas Westling)
Folkemusikk- og folkedanskritikk
  • Denne teksten er del av Folkemusikks satsing på folkemusikk- og folkedanskritikk. Prosjektet er støttet økonomisk av Norsk Kulturråd og stiftelsen Fritt Ord (i samarbeid med Norsk tidsskriftforening).
  • Teksten ble først publisert i magasinet Folkemusikk nr. 3/18.

En perfeksjonert dans

Kunstkritikk, i motsetning til ren synsing, vurderer kunsten ut fra noen estetiske kriterier, eller i lys av en teori eller politisk, samfunnsmessig eller historisk kontekst. Jeg har valgt meg ut tre ulike aspekter ved dansen: kraft, taktmarkering og rundsnu. Disse vil jeg vurdere ut fra noe som vel er mer å regne som teori enn historisk kontekst: tradisjon som sjangerforståelse.

Dansen som ble framført, er en polsdans fra Finnskogen. Dette er en rekonstruksjon på grunnlag av et begrenset kildemateriale. Ikke desto mindre har dansen fått godt feste de siste årene, og flere par har hevdet seg i toppen av resultatlistene med denne dansen. Den danses relativt raskt, har en enkel promenadedel med et lite utvalg motiver, en nesten umerkelig lausdans før et stilisert klapp inviterer til omdansingsdel.

Paret som vant kongepokal på årets landskappleik, har en svært kontrollert dans. De bruker kraft til å løfte seg opp, og kraft til å bremse på vei ned igjen. På den måten styrer de dansen og uttrykket mer enn om man hadde løftet seg opp, for så å slippe seg ned. Når de kontrollerer både opp- og ned-bevegelsene, fører det til en forsiktig taktmarkering. De smyger, eller ruller, seg over takten. Dette gir dansen et ikke bare kontrollert, men også mykt uttrykk.

Denne måten å kontrollere alle bevegelser på, med begrenset taktmarkering, er kjent fra klassisk dans. Men det er en vesentlig forskjell: Den klassiske dansen er styrt av markerte kraftutslag eller ytterpunkter. I parets dans glir den ene bevegelsen over i den andre, uten ytterpunkter. Dansen ruller jevnt framover og gir inntrykk av å kunne fortsette evig.

Paret markerer ikke kraft og takt likt. Gutten er tydeligere, med både større bevegelser, mer løft og mer bremsing, og bruker overkroppen til å forsterke markeringen av svikt. Taktmarkeringen kan variere noe i forhold til musikken, men fordi jenta har en mykere og mindre markert takt, bidrar hun til å jevne ut de små variasjonene. Paret får i stedet en diffus og ikke så karakteristisk markering av takten.

I rundsnuen har paret lagt inn et innslag av bravur, en rask omdansing som varer lenge, uvanlig lenge. Slik utnytter de potensialet som ligger i det å ha dansegulvet for seg selv, og ikke minst i det å ha et godt og jevnt dansegulv. I rundsnuen fristiller de seg fra takten, og svever over gulvet.

Disse tre elementene er karakteristiske for dansen. Som helhet opplever jeg uttrykket som kontrollert, mykt, behersket og uten noen form for motstand, kanter eller uventede utslag. Dansen er snill, om man kan bruke et slikt uttrykk; den er ikke egnet til å provosere. Til gjengjeld er den perfeksjonert, teknisk og vakker.

Min påstand er at det mangler samsvar mellom, på den ene side, den faglige sjangerbeskrivelsen av tradisjonsdans og, på den annen, den sjangeren som blir dyrket fram på kappleik.

Kappleiksdans som egen sjanger

Tradisjon er, og har lenge vært, et omdiskutert aspekt ved kappleiksdømming. Poenget er å premiere dem som har lokalt særpreg i dansen, i henhold til gjeldende historisk kunnskap, og trekke dem som bryter med tradisjonen.

Når det gjelder polsdans fra Finnskogen, som er den dansen kongepokalvinnerne danser, er kildene som nevnt få. Skal man tolke tradisjonen i bokstavelig forstand, blir det fort et spørsmål om hvor godt man kjenner arkivopptak og kan kopiere dem. Det krever stor detaljkunnskap både hos danser og dommer, og gir lite rom for personlig uttrykk i dansen. En mindre detalj-orientert vurdering av tradisjonsaspektet er å se på hvordan dansen forholder seg til sjangerspesifikke trekk ved den folkelige dansen mer generelt.

Slik det har vært forsket frem av Egil Bakka med flere, og formidlet gjennom studier ved Norsk senter for folkedans og folkemusikk i Trondheim, kan noen slike historisk forankrede sjangertrekk være: bruk av fall som markering av kraft; tydelig taktmarkering på, eller gjerne litt etter taktslaget i musikken; selvstendig taktmarkering og dans av begge i paret; og improvisasjon og kortere elementer/turer i mer eller mindre fast oppbygging.

Dette står i kontrast til kongepokalvinnernes dans slik jeg har beskrevet den. Det betyr derimot ikke at det de gjør, er feil eller uten tradisjonsforankring. Elementer av det de framførte, finnes helt klart i den folkelige dansen, men de er perfeksjonert på en måte som ikke finnes på arkivopptak. Det er ikke uvanlig å argumentere for at dette er slik man ville ha framført dansen, om bare forutsetningene hadde vært der. Man baserer tradisjonstolkningen i større grad på et tenkt ideal enn faktiske forbilder. Dette er ikke spesielt for polsdansen; samme tankegang finnes i tolkingen av mye ulik spel og dans.

Min påstand er at det mangler samsvar mellom, på den ene side, den faglige sjangerbeskrivelsen av tradisjonsdans og, på den annen, den sjangeren som blir dyrket fram på kappleik. Begge bygger på historiske forbilder, men resultatet blir likevel ulikt. Å utføre en dans med særlig vekt på de faglig definerte tradisjonselementene gir en kantete, mindre smidig dans, som for den som ikke kjenner tradisjonen, kan framstå som karikert og lite vakker.

Kappleiksdansen har utviklet seg delvis uavhengig av sitt historiske opphav. Den er blitt mer tilgjengelig, og det er lett å se de estetiske kvalitetene i dansen uten å ha forkunnskaper om den. Karikert folkelig dans ser vi stadig mindre av. Slik har vi lykkes i å gjøre dansen langt mer spiselig for flere.

Men når dansen blir så tilgjengelig og snill, blir det vanskeligere å formidle noe annet enn vakker estetikk. Vi risikerer å miste et meningsmangfold i dansen. Er det rom for en sint, redd, sår eller skikkelig stygg dans, uten å ty til mimikk og skuespill? Kan kappleiksdansen uttrykke noe utover det å være fin å se på? Og det egentlige spørsmålet: Kan en kritikk av denne typen bidra til å styrke den folkelige dansen og gi oss en bedre, mer mangfoldig og mer interessant sjanger?

Teksten sto først på trykk i Folkemusikk nr. 3/2018.