Folkelig populærmusikk og glimrende formidling fra sprek gjeng.

Grove Horn: Rallarpop
  • Lærdal Musikkproduksjon, 2015
  • 15 spor, 50 minutt
  • Produsent: Arne Moslåtten

Grove Horn er en mannfolkkvartett med to svensker og to nordmenn. De har spilt sammen i noen år, og dette er deres debutalbum. De spiller ikke akkurat på horn i leksikalsk betydning, men bandnavnet setter tankene i sving, enten det er i retning av bakverk eller instrumenter. Horna de spiller på – fele, fløyte, munnharpe, gitar, mandolin, banjo, torader og kontrabass – kler visene «fra landeveiens og havets rastløse sjeler», som er en setning bandet presenterer musikken sin med. Grove Horn leker med språket også i albumnavnet Rallarpop. Sammensetningen rallar og pop skurrer: grovt og autentisk mot glatt og platt. Nettopp den språklige dissonansen fanger interesse. Med dette frekke nyordet klarer de å aktualisere rallarviser for oss i dag, ved å insistere på være pop og populære.

Musikalsk sett er Gove Horn like lite popmusikk som det er folkemusikk. Sagt på en annen måte, er det ikke interessant hva slags sjanger det er eller ikke er. Dette er først og fremst rallarviser, lofferviser og sjømannsviser, sanger og historier presentert med et folkelig uttrykk. Noen ganger minner arrangementene om svenske Triakel, andre ganger går assosiasjonene til 1970-tallets vise- og folkrocksound med fløyte og fellessang.

Det virker som mange moderne folkemusikere er opptatt av å «ta tilbake» repertoar som har vært betraktet som folkemusikalske utkantområder. Skillingsviser og bygdeviser er eksempler på dette, og det samme er rallarviser. Heller enn folkemusikken har de i moderne tid tilhørt visesjangeren, med dennes røtter i det grønne og radikale 1970-tallet. Det som er befriende med Grove Horns rallarrevival, er at de ikke prøver å «løfte opp» visene til et høyere nivå og fjerne dem fra det folkelige. Da ville musikken lett mistet sin forankring i miljøet til «de råsterke, ofte humørfylte kara som bygde norske jernbaner og mange veier», slik Thor Gotaas skriver i omslagsteksten.

Tekstene og historiene står i sentrum på albumet, og formidlingen er av ypperste klasse. Dette må særlig tilskrives vokalisten Trygve Ramnefjell, som hele veien forteller historier, uten å bare «avsynge» visene. Det er en vilje bak hver låt, og bak hver linje, som gjør at det aldri blir flatt og kjedelig. Tekstuttalen er også sjeldent tydelig, uten at den står i veien for klangen eller det musikalske uttrykket.

Når det av og til bikker over i det mer ordinære, er det på partier med bare vokal og gitar. Da skiller ikke musikken seg fra et «vanlig» viseuttrykk som det går tretten av på dusinet. Grove Horn er mest spennende, og lukter mest rallar- og lofferliv, når toraderen, munnspillet og fela settes i spill. Et eksempel er «Vagabonds vårvise», ei ekte loffervise skrevet av Sanger-Hans, alias Hans Aleksander Hansen fra Jevnaker.

En annen perle på plata er skillingsvisa «Flickan och rövaren», hentet fra Alf Prøysens spalte i Magasinet for Alle. Denne rørende historien om et møte mellom ei jente og en røver i skogen, har nok både rallarer, loffere og andre sunget. Det gjelder sikkert også den dramatiske balladen «Varulven», om jomfrua som møter en ulv. Arrangementet er suggererende, med et dypt kontrabassmønster som ligger faretruende under og gjør at vi blir dratt med inn i balladens drama.

Grove Horn fortjener et stort publikum og et bredt nedslagsfelt, ikke bare blant folkemusikk- og viseinteresserte. Det er på tide at rallarens musikk kommer tilbake til populærmusikken, der den hører hjemme.