Rolige og lyriske gitaroversettelser av hardingfelemusikk fra Valdres.

Haldor Røyne rakk aldri å møte sin bestefar med samme navn. Men han visste at bestefaren hadde vært spellemann, og som tenåring overtok han hardingfela etter ham. Gitaren ble instrumentet for Røyne junior, og det var først da Ta:lik i 2001 ga ut opptak med bestefaren (CD-en Hardingfelespel Frå Øystre Slidre) at interessen hans for denne slåttemusikken ble tent. Før jul debuterte Haldor Røyne som plateartist med Slåtter etter bestefar, der han tolker et knippe av slåttene på gitar.

Plata er en personlig historie om videreføring av en familietradisjon, men den kan også sees som resultatet av et forskningsarbeid. For Røyne er utdannet gitarist og har en mastergrad fra Universitetet i Agder, der han tok for seg overføring av hardingfeleslåtter til gitar.

Slåttene blir spilt som «egne, frie tolkninger av hardingfelemusikken», skriver Røyne i coveret. Å kopiere slåttene slavisk hadde verken vært mulig eller ønskelig, og det er nettopp friheten og den avslappede holdningen til materialet som gjør at det fungerer. Men det betyr ikke at Røyne ikke er opptatt av originalene: Mye av slåttemusikkens identitet er ivaretatt på gitaren. Noen ganger er dette ornamentikk, andre ganger betoning, motiver eller melodiske vendinger.

Haldor Røyne: Slåtter etter bestefar
  • Herredsskogmesterens Kontor, 2017
  • 10 spor, 26 minutter
  • Produsent: Haldor Røyne

Mange av detaljene i Røynes spill er lekre, som trillene i åpningslåten «Lyarlått etter Ola G. Okshovd». På noen av slåttene blir melodien supplert av en annen gitar, med andrestemmer eller med ekstra klangfarge. Slike effekter ville vært ødeleggende om de ble brukt for mye; men Røyne gjør dette sparsommelig og smakfullt, som for eksempel i åpningen av «Fagerdalen». Her settes klangen med en forsiktig elgitar sammen med en arpeggioeffekt på en orientalsk siter-variant (kan det være en japansk koto?), før melodien kommer inn.

Hovedinntrykket er at musikken er lyrisk, poetisk og kanskje litt meditativ. At den er «nedpå» er ikke bare gitaristens tolkning, men også i tråd med bestefar Røynes spillestil. Han var ingen typisk dansespellemann, men en innadvendt musikant. Han tok opp slåttene med kassettspiller på sitt eget kjøkken, langt fra scene og sal.

At det hele er så dempet og forsiktig, er også en mulig kritikk. Særlig gjelder det de kjente slåttene «Rotnheims-Knut» og «Fanitullen»: Røynes versjoner er behagelige og nesten «koselige», og tankene går ikke akkurat til stordansere og dramatiske knivdrap.

Røyne holder kortene tett til brystet; han skriver ikke mye på CD-coveret, verken om bestefaren, slåttene eller om prosessen med å overføre dem til gitar. En slik knapphet i informasjon på coveret har nærmest blitt vanlig, nå som de fysiske formatene kanskje synger på siste verset. For så vidt er det greit, og den interesserte kan saktens finne informasjon ved å lete litt rundt på nettet. Men det er likevel for dårlig at Sven Nyhus ikke blir oppgitt som komponist av valsen «Bergrosa». Selv om den var en del av det tradisjonelle repertoaret til Haldor Røyne senior, er og blir dette en komposisjon som Nyhus skal krediteres for.

Uansett minimalistisk coverstil: Gitartolkningene blir en liten hilsen fra et annet instrument og en annen tid – inn til bestefar Røyne på kjøkkenet. Det hele er låter behagelig og småpent, kanskje for småpent.