Anne Hytta og Margit Myhr bryter nytt konseptuelt land på folkemusikk- og folkedansfeltet. ‘Gjennom dagen’ og ‘Sviv’ er, en viss audiovisuell ubalanse til tross, gode og helhetlige forestillinger.

Konseptuelle forestillinger, der ideen bak er like viktig som det konkrete kunstneriske utrykket, er ikke hverdagskost i folkemusikken og folkedansen. Anne Hytta og Margit Myhr står bak hver sin nye forestilling på Riksscenen i vinter, som er interessante og helhetlige tilskudd til mangfoldet av folkemusikalske framføringspraksiser. Begge har et utforskende utgangspunkt, setter fokus på detaljene og lar disse få lov til å bre seg ut og fylle store flater.

Både Hytta og Myhr er dyktige utøvere, og de har fått med seg kunstneriske team som gir forestillingene en kompleks kvalitet. Det er godt å se hvordan de har hatt tro på egen idé og latt den få utvikle seg. Begge produksjonene er støttet av Kulturrådet. Det er viktig at det produseres slike forestillinger som utforsker tradisjonsmusikken og -dansen sin formidlingsevne og kraft.

Foto: Evelina Dembacke
Gjennom dagen
  • Riksscenen, Oslo 10. november 2019
  • Anne Hytta: idé, musikk og tekst
  • Evelina Dembacke: lys, video
  • Fridtjof Lindeman: lyd
  • Øystein Røger: stemme
  • Amund Sjølie Sveen: regikonsulent
  • Aasne Linnestå: tekstkonsulent

Stemninger og tid som går

Konsertforestillingen Gjennom dagen på Riksscenen 10. november i fjor var et av Anne Hyttas bidrag som månedens artist. «Gjennom dagen kan vi kjenne oss små og ubetydelige, store og viktige, eller helst et sted midt imellom der. Skjøre som ospelauv, sterke som lønnetreet i tunet. Og noe imellom», heter det i omtalen. Lysdesigner og videokunstner Evelina Dembackes film og bilder tar oss med fra morgengry til solnedgang, til et skoglandskap, til en landsby og til byen. Hytta har skrevet ny musikk som refererer til disse tre landskapene, og hun har også skrevet tekster som hun selv og Øystein Røger leser.

På en stol foran et stort lerret sitter hun alene på scenen. Gjennom en dag males det stemninger med bred pensel i bilde, musikk og tekst. For her er det ikke handling eller en historie som fortelles: Anne Hytta søker i sinnsstemninger og ulike følelser som vi alle kan kjenne på gjennom en dag. Hun bruker tid på å bygge opp visuelle og lydlige landskap, i en nærmest meditativ konsertopplevelse. Musikken er tilbakelent og stille, mens bilder og tekst er insisterende, nesten påtrengende.

Margit Myhrs forestilling Sviv på Riksscenen 8. februar i år ble presentert som «ei unik visuell oppleving med dans, kostyme, videokunst og musikk». I søknaden til Kulturrådet skrev de at «Førestillinga tek utgangspunkt i ‘sviveturen’ i folkedansen. ‘Sviving’ er eit […] verkemiddel som vi finn att i nær sagt alle danseuttrykk verda over». Myhr lar svivingen stå alene som danseuttrykk, og setter det inn i en ny kontekst i samarbeid med koreograf, musikere og videokunstnere, i skreddersydde kostymer. Selv om dansen er utgangspunktet, er de ulike uttrykkene sidestilt på scenen.

Når publikum kommer inn i salen sitter Margit Myhr alene på scenen med ryggen til. Slik varmer hun kort opp, før hun går ut og henter videokunstnerne Klara Sofie Ludvigsen og Fredrik Rysjedal og musikerne Erlend Apneseth og Stephan Meidell. Gjennom hele konserten sitter disse fire i par på hver sin side av scenen, med Margit Myhr dansende i midten. Videokunsten veksler mellom grafikk og naturbilder, musikken skaper et suggererende lydlandskap. Forestillingen begynner og slutter med en stor sirkel på lerretet, og dansen går i sirkler. Den sluttede ringen gir assosiasjoner til evigheten, til livets syklus og en uendelig og grenseløs tradisjonsforståelse.

Vi trenger foregangsutøvere som Hytta og Myhr for å nærme oss andre kunstfelt og utvikle kvaliteter i egen sjanger.

Det visuelle får dominere

Både Hytta og Myhr har tydelige ambisjoner om å bryte ned, finne de små elementene og bygge opp store flater som skaper mening. Som Myhr skriver, er svive-turen et virkemiddel, en utløsende faktor for å gi dansen en større mening. Satt i scene skal vi som publikummere gjennom dans og musikk få innblikk i noe større.

Hyttas musikk skal beskrive et menneskes sinnsstemninger gjennom dagen. Forestillingen er godt forklart i programmet, man får hjelp til å tolke det man ser og hører, og finner en naturlig avslutning når solen går ned. Det er ikke vanskelig å følge ideen – tvert om er videokunsten nesten overtydelig og overlater lite til fantasien. Best fungerer kanskje tekstene, og da særlig de tekstene som er lydmalende mer enn fortellende. De har god rytme og oppleves nesten mer som musikk enn som tekst, og står i fin kontrast til Hyttas lavmælte og meditative spill.

Sviv
  • Riksscenen, Oslo 8. februar 2020
  • Margit Myhr: dans, koreografi og idé
  • Erlend Apneseth og Stephan Meidell: musikk og komposisjon
  • Klara Sofie Ludvigsen og Fredrik Rysjedal: video
  • Jimmy Meurling: regi
  • Anna Wingård: kostyme
  • Ami Petersson Dregelid: dansekonsulent
  • Thorolf Thuestad: lyd
  • Ida Andersson: lys

Myhr gir ikke publikum samme veiledning til å forstå forestillingen, og lar video, dans og musikk stå på egne ben. Dermed blir også tolkningsrommet større. Bildene veksler mellom lys og mørke, mens Myhrs uttrykksfulle ansikt og musikernes tunge rytmer formidler en diffus uro.

Påfallende ved begge forestillingene er bildets dominans. Den store salen på Riksscenen er ikke spesielt dyp, og med publikum plassert på gulvet og ikke i amfiet kommer man tett på et overveldende stort lerret. Det gir et overraskende massivt inntrykk i disse forestillingene, og det kommer i veien for Hytta og Myhrs ønske om å fortelle oss noe gjennom musikk og dans.

Forestillingene evner så visst å formidle stemninger og inntrykk, som publikummere sitter vi ikke uberørte igjen. Men dans og musikk blir satt i skyggen av de langt mer kraftfulle virkemidlene som film og bilde utgjør. Synssansen er så viktig at den ofte kan overstyre hørselen, og vi skulle ønske at man hadde latt musikken og dansen få større plass, og slik fått en bedre visuell balanse mellom film og aktørene på scenen.

Modige foregangskvinner

Forestillingene har mye og god musikk, som også uten hjelp av film hadde kunnet formidle ideene bak. Det hadde gitt forestillingene mer luft, for her er det mange fine scenebilder! I Gjennom dagen vil vi særlig trekke frem stedet der Anne Hytta sitter foran et foto av et åpent vindu. Bildet har stor poetisk kraft og får stå lenge og gi rom for musikken. Anna Wingård har laget et vakkert og virkningsfullt kostyme til Sviv, så fullt av ulike assosiasjoner at det glir sømløst mellom de ulike scenene. Sammen med den grafiske sirkelen som sakte roterer på lerretet, kunne vi gjerne sett Margit Myhr alene på scenen.

Innvendingene til tross, dette er først og fremst modige og severdige forestillinger. Man skal bygge både sjanger og publikum her, og det tar tid. Selv om dette oppleves som nytt i folkemusikksammenheng, så lener forestillingene seg på andre sjangre som har en lengre tradisjon for dette enn vi har. Vi trenger foregangsutøvere som Hytta og Myhr for å nærme oss andre kunstfelt og utvikle kvaliteter i egen sjanger. Vi ser gjerne flere, og gjerne enda mer kompromissløse og minimalistiske forestillinger som utfordrer sjangeren og dets kjernepublikum på denne måten.