Et allsidig musikalsk testament etter en av Ottadalens fremste tradisjonsbærere.

Spelmannen Knut Kjøk (1948–2016) fra Garmo i Lom døde brått 15. august 2016. Dermed mistet det norske folkemusikkmiljøet en av sine aller fremste utøvere, mens Nord-Gudbrandsdalen mistet en av de viktigste tradisjonsbærerne av felespillet i dalen. Heldigvis har folkemusikkarkivet i NRK en rekke gode opptak med Knut Kjøk helt tilbake til 1967. Da det ble planlagt å gi ut en plate med et utvalg av disse innspillingene, oppdaget man at Knut Kjøk allerede hadde gått gjennom materialet og sortert opptakene med tanke på en plateutgivelse. Det er derfor ikke unaturlig se på denne utgivelsen som Knut Kjøks musikalske testament.

De 24 slåttene på platen er presentert i den rekkefølgen Kjøk selv satte dem opp. Åtte av sporene er kappleiksopptak gjort over et tidsrom på tjue år, fra 1975 til 1995. I løpet av disse årene vant Knut Kjøk Landskappleiken i klassen for vanlig fele hele fem ganger. De øvrige sporene på platen er studioopptak gjort av NRK på 1980-tallet, med unntak av et enkelt opptak gjort i Gaukstadstugu i Lom i 1980.

Knut Kjøk hadde en sterk familietradisjon etter faren Erling Kjøk (1913–99), som på flere måter representerte et svært alderdommelig felespill. Faren hadde i tillegg et utrolig stort slåtterepertoar etter en rekke forskjellige spelmenn. Av disse må særlig hans viktigste læremester, Ola Moløkken fra Vårdalen i Lom, trekkes fram.

I de årene Knut Kjøk begynte å spille fele, var faren ikke lenger like aktiv som tidligere. Det ble derfor andre felespillere som i like stor grad kom til å påvirke spillet hans. Spesielt de seks årene på 1970-tallet da Kjøk bodde i Oslo og var medlem av Gudbrandsdølenes spelemannslag, kom til å bety mye for ham. Laget inneholdt på denne tiden spelmenn som Pål Skogum fra Lalm, Reidar Skjelkvåle fra Skjåk, Tore Jørgen Rødølen fra Otta og Fridtjov Sole fra Garmo, som alle påvirket både spillestilen og repertoaret hans.

Etter at Kjøk flyttet tilbake til Garmo kom han i tillegg i kontakt med Ola Opheim fra Vågå og brødrene Mathias og Alfred Bismo fra Skjåk. Dette gjorde at Knut Kjøk etter hvert kom til å beherske flere tradisjoner og spillestiler, og han kunne gjerne spille flere varianter av de samme slåttene. Her ligger også noe av forklaringen på at spillet hans skilte seg såpass klart fra farens spillestil, selv om han spesielt på kappleiker kunne hente fram noen av farens slåtter og legge spillet nærmere opp til hans måte å framføre slåttene på.

Ottadalen er et av de aller sterkeste distriktene for felespill her i landet. Når tradisjonen står så sterkt, og det finnes så mange framragende utøvere, blir det også større plass for det individuelle spillet. Erling Kjøk og Hans W. Brimi var ganske jevngamle og bodde ikke mange meter fra hverandre i Garmo. Men det var svært stor forskjell i måten de to framførte de samme slåttene, også når de hadde lært av de samme kildene. Rett i nabolaget bodde også storspelmenn som Johannes Langøygard, Amund Bjørgen og Bjørn Odde, som igjen hadde sin personlige spillestil (selv om Bjørgen og Odde kanskje sto noe nærmere hverandre i framføringen av slåttene). Og midt oppe i dette rike spelmannsmiljøet vokste Knut Kjøk opp, som et av de største talentene i sin generasjon.

Knut Kjøk: Fele
  • Ta:lik, 2018
  • 24 spor, 51 minutter
  • Produsent: Gunn Gausemel, NRK
Denne teksten er del av Folkemusikks satsing på folkemusikk- og folkedanskritikk. Prosjektet er støttet økonomisk av Norsk Kulturråd og stiftelsen Fritt Ord (i samarbeid med Norsk tidsskriftforening).

Det var mange som til tider kunne bli litt forundret over spillet til Knut Kjøk. Ett år kunne han entre scenen under Landskappleiken og spille slik at det nærmest kokte i salen. Et annet år kunne han virke helt uinspirert og bare lire av seg et par slåtter, for så å gå raskt ut igjen. Du visste således ikke alltid hva du fikk fra Knut Kjøk, spesielt når han skulle ut på kappleikscenen.

Best trivdes han nok definitivt når han spilte til dans, enten alene for et dansepar eller i ensemble. Det gjorde han bl.a. sammen med brødrene sine i gammeldansorkesteret Bælg og Streing, som gjennom flere år var helt i tetsjiktet under Landsfestivalen for gammeldansmusikk. Kjøk var av mange regnet som en av Ottadalens aller beste dansespelmenn. Som et betydelig minnesmerke etter Knut Kjøk står også hans omfattende seksbindsverk Slåtte og leikje (2012), med 1600 slåttenedtegnelser fra Gudbrandsdalen, de fleste fra Ottadalen.

På platen med Kjøks innspillinger finner vi flere slåttetyper representert. Det er springleikene som dominerer, hele 14 av platens 24 spor består av springleiker. Deretter følger hallingene, som vi finner seks av. Platen inneholder i tillegg tre valser og én lydarslått. Kildene for disse slåttene er faren Erling Kjøk (14 slåtter) og Johannes Langøygard (1 slått) fra Garmo i Lom, Pål Skogum fra Lalm (2 slåtter), Rikkar Skjelkvåle (1 slått), sønnen Reidar Skjelkvåle (1 slått) og Alfred Bismo (3 slåtter) fra Skjåk, Ola Opheim (1 slått) fra Vågå samt én slått i tradisjon etter Fel-Jakup. I det medfølgende tekstheftet er alle slåttene påført referanse til nedtegningene i bokverket Slåtte og leikje.

Best trivdes han nok definitivt når han spilte til dans, enten alene for et dansepar eller i ensemble. Kjøk var av mange regnet som en av Ottadalens aller beste dansespelmenn.

Repertoaret på platen består av fin blanding av gode og kjente slåtter og slåtter som vi sjelden hører. Til den siste kategorien hører blant annet lydarslåtten «Goroleikjin», som innimellom har typiske hallingtak, og samtidig bygger tematisk på blant annet «Sinklarmarsjen». En uvanlig og melodisk morsom vals er «Møyllmålvalsen hass Per Spellmann». Springleiken «Dansar-Hans» har en fin og særpreget tonalitet, mens springleiken «Gamel-Brimibakkjen» er et fint eksempel på de eldre slåttene som går på tjorhælstille (FDAE).

Flere av slåttene på platen er varianter av slåtter vi også finner i andre feletradisjoner. Ett av flere eksempel på dette er «Springleik etter Pål Skogum», en fin og noe melankolsk slått, som finnes i en lignende variant i Rørosdistriktet. Denne polsen spilte Peder Nyhus gjerne når han var i det litt tankefulle hjørnet. Det er for øvrig litt typisk at det kanskje særlig er hos Skogumkarene i Lalm at vi ofte finner varianter av slåtter som også spilles i bygdene nord, og kanskje spesielt øst, for Dovre.

Det er veldig mye godt spill å høre på Knut Kjøks plate. Åpningssporet, springleiken «Løytnants-Anne», viser på en eklatant måte hvordan godt og tradisjonsrikt springleikspill kan lyde. Opptaket er fra Landskappleiken i Bø i 1975, og her må Knut Kjøk ha vært spesielt inspirert. Veldig flott klinger også springleikene «Konkurrrenten» og «Asbjørg-Kari». Dessuten beviser Knut Kjøk nok en gang at han var svært dyktig til å spille halling. Spesielt godt klinger hallingene «Kjellerlemen hass Johan Hagen», «Lykkja-leik» (skålleik) og «Gjermundhallingen etter Ola Opheim». Når det gjelder valsene er særlig «Netosætervalsen av Fel-Jakup» og «Møyllmålvalsen hass Per Spelmann» to eksempler på særdeles godt valsespill. Selv om spillet til Kjøk varierer en del stilmessig, er det tydelig at han først og fremst etterstreber den rene tonen i spillet sitt, slik vi blant annet møter det i sluttsporet, springleiken «Gauken».

Skal man pirke litt så sitter ikke alle grepene helt på valsen «Jo Krøkje», spesielt i den tredje vendingen. Men dette hører definitivt til unntakene. Knut Kjøk bekrefter med denne platen sin posisjon som en av de fremste spelmennene i Gudbrandsdalen i moderne tid. Det er ikke noe ubetydelig minnesmerke å ha etter seg.

Selve lydbildet er også upåklagelig, og Ola Grøsland og Jarnfrid Kjøk, Knuts søster, har skrevet gode og informative artikler i tekstheftet om både Knut Kjøk og kildene hans. Jeg savner imidlertid litt flere opplysninger om de slåttene som blir framført på platen.

Les også:

Varm hyllest av Knut Kjøk
Det kom folk frå Hardanger og Telemark, Oppdal og Stryn, og lokalt var pågangen så stor at minnekonserten etter Knut Kjøk (1948–2016) måtte kringkastast direkte på moderne vis. Kulturstugu i Utgard i Lom kokte over av varme og vellyd laurdag kveld. (Tekst og foto: Ketil Sandviken)