Hvordan lytte til musikk i en tid der all verdens musikk er like tilgjengelig? spør Ben Ratliff i den siste boka si. Folkemusikk besøkte ham i et overopphetet Bronx for en prat om dissonans, melankoli, ECM og Anne Hytta.

Det er varmere inne på t-banen i New York enn utenfor, og utenfor er det 32°C. Det koker inne i vogna, på linje 1 inn i The Bronx. Utenfor er det juni og sommer, og T-skjorta klistrer seg til kroppen i et av de tettest befolkede områdene på planeten. Det er nesten så langt fra de store, grønne skogene i indre Hedmark som det er mulig å komme. Eller kanskje ikke?

From Bronken with love

Jeg sitter på subwayen og ser på menneskene og tenker på bestemor, fra en gård i Østre Skogbygd, midt mellom Løten og Elverum. Skog, elg, myr og kuer. Og mere skog. Bronken er et kjent navn i området og et vanlig familienavn i flere varianter i den delen av fylket. Da jeg var liten, pleide vi å bade i selve Bronken, et passe stort skogsvann i bygda.

Det kan vel knapt bli lenger mellom to steder enn Bronken i Hedmark og The Bronx, med sitt urbane kaos, 1,5 millioner innbyggere, den ikoniske t-banen som går over bakken, graffiti, skarp slum og hipp gentrifisering. The Bronx har alltid vært en multikulturell bydel og har en helt sentral plass i musikkhistorien, fra jazz til rock. The Bronx regnes som fødestedet for både salsa og hiphop (selv om sistnevnte egentlig kommer fra Jamaica, men det er en helt annen artikkel).

De fleste norske innvandrerne til New York bosatte seg i Brooklyn, så det er nok lite norsk folkemusikk i The Bronx. Men kan navnet komme helt fra Skogbygda? Jonas Bronck var den første som bosatte seg i området, i 1639, mens Manhattan fortsatt het Nieuw-Amsterdam og var en del av den nederlandske kolonien Nieuw-Nederland. Man vet at Jonas bygde seg en liten gård på fastlandet på den andre siden av elva fra Manhattan. Men hvem var han egentlig? Det er det mange teorier om.

Svenskene har vunnet opphavskampen så langt og fått ham etablert som smålending, født i Komstad i 1600. Men ifølge Wikipedia er det en like sterk teori at Jonas var fra Færøyene, og at foreldrene hans kom fra Hedmark, hvor de fikk navnet sitt fra. Det er en spennende tanke. Kanskje renner det noen små mikrober av bronkensk vann og noen ørsmå fnugg av hedmarksk skogsmusikk gjennom de musikalske årene i Bronx fortsatt. Ole Nilssen fra Løten er med i den spillelisten jeg har i lomma (mer om den straks). Selv hører jeg på den lokale hiphopperen KRS-One her jeg sitter på subwayen. Det føles riktig.

En ekte amerikansk tradisjon

Jeg går av på glovarme 238th Street, nesten så langt nord du kommer i selve New York City. Jeg går opp noen bratte bakker, gjennom smågater med vakre småhus og velstelte murblokker. Jeg skal treffe Ben Ratliff. Han er ekte newyorker fra Manhattan, musikkskribent, forfatter og kritikklærer på New York University.

Ratliff har skrevet en veldig spennende bok om å lytte til musikk, og den anbefaler jeg musikkinteresserte i alle genrer å lese. I Every song ever: Twenty ways to listen to music now tar han utgangspunkt i at vi har all verdens musikk i lomma, musikk er overalt. Vi bruker musikk som en vegg mot verden, enten det er inni hodetelefonene på t-banen eller som bakteppe når vi lager mat. Dette gjør noe med hvordan vi lytter til musikk. Ben Ratliff kommer med en rekke gode tips til hvordan vi kan lytte til musikk for å gjenoppdage de helt spesielle kvalitetene som gjør musikk så unik, og kanskje magisk. Han skriver spennende og inspirerende om å lete etter stillhet, høre på samspill og lytte etter rommet musikken er laget i. Kapitlene handler om temaer som «repetisjon», «nærhet», «tristhet» og «minne».

På forhånd har jeg laget en spilleliste med 50 norske folkemusikklåter. Jeg har sendt Ratliff listen og bedt ham lytte etter hvilke kvaliteter som for ham, en utenforstående, definerer den norske folkemusikken.

«I en kort periode var det ekstremt frigjørende
at all musikk plutselig var tilgjengelig. Nå bruker jeg Spotify, selv om jeg egentlig ikke liker det.»

Ben Ratliff
Ben Ratliff
  • Musikkskribent, kritiker og forfatter, foreleser i dag i kulturkritikk ved New York University. Født i New York City i 1968, i dag bosatt i The Bronx lengst nord i byen.
  • Var jazz- og popkritiker i New York Times 1996–2016; har også skrevet kulturkritikk for avisa The Guardian og magasinene Granta, Slate, Artforum, The Wire og Rolling Stone.
  • Har gitt ut fire bøker: ‘Jazz: A critic’s guide to the 100 most important recordings’ (2002), ‘Coltrane: The story of a sound’ (2007), ‘The jazz ear: Conversations over music’ (2008) og ‘Every song ever: Twenty ways to listen to music now’ (2016).

Ben er trivelig og åpen og inviterer på sterk og god kaffe i en stue full av plater og bøker. Det finnes en sterk amerikansk tradisjon for slike innføringsbøker i hvordan lytte til musikk, forteller han – den mest kjente av disse bøkene er What to listen for in music av komponisten Aaron Copland. Denne tradisjonen er Ratliff fascinert av, og han ønsket å bidra med en ny type innføringsbok:

– De fleste av disse bøkene handler nesten utelukkende om klassisk musikk. Bøkene hadde som mål å utvide smaken til den jevne lytter, i tråd med komponisters ønsker. De tok for seg rytme, melodi og forskjellige musikalske former, eksemplifisert med kjente stykker, for å gjøre leseren interessert i denne musikken.

Den bevegelsen døde ut på 1960-tallet, forteller Ben, selv i skoleverket, hvor det nå nesten ikke er musikk i det hele tatt. Men han likte tonen og ånden i disse bøkene og stilte seg spørsmålet: Hvis en slik bok skulle bli skrevet i dag, hvordan ville den se ut?

– For det første skulle den ikke handle bare om klassisk musikk, fordi folk nå forstår at vestlig klassisk musikk er bare en av veldig mange forskjellige typer musikk som finnes. Det slo meg at lytteren har fått en mye viktigere rolle i verden når all musikk er så tilgjengelig, det er så lett å få tak i all musikk. Boka skulle skrives fra lytterens side, i stedet for komponistens. Jeg ville dele boka opp i kapitler etter lytteerfaringer, kategorisert på en måte som alle kunne forstå. Dette er en flott måte å skrive om alle typer musikk på, ikke bare en spesiell genre, og det var viktig for meg, som forfatter, men ikke minst som uttrykk for hvordan jeg selv lytter til musikk. Jeg hører på alt. Jeg vil ikke basere livet mitt på bare én type musikk.

– Har den digitale revolusjonen forandret måten du lytter til musikk på?

– Ja visst! I en kort periode var det ekstremt frigjørende at all musikk plutselig var tilgjengelig. Nå bruker jeg Spotify, selv om jeg egentlig ikke liker det. Jeg lytter mye mere på musikk nå enn før, og jeg bruker mer av min tid til å lytte på musikk. Men jeg lytter mer til enkeltspor, og hører på flere musikktyper og genrer enn før. Det virker som at folks konsentrasjonsevne er mer begrenset i dag, og at flere bruker musikk som «lydtapet».

Modifisert tradisjonsmusikk

– Har du hørt mye på norsk musikk?

– Nei, jeg har ikke hørt noe særlig på norsk musikk før, ikke som jeg har vært bevisst på. Og i hvert fall ikke norsk folkemusikk, det var nesten helt ukjent for meg. Jeg hørte på spillelisten din og så at det var flere navn der jeg kjente igjen fra blant annet ECM (kjent tysk plateselskap med mange norske utgivelser og fast studio i Oslo, journ. anm.). Jeg startet på begynnelsen, og lyttet i over en time. Så begynte jeg å kikke på navn og titler for å se om noe hørtes spennende ut. Noe av det jeg hørte, lignet på musikk og elementer jeg har hørt før, fra ECM eller lignende, og hørtes ut som en slags nyversjon av en form for tradisjonsmusikk, spilt av veldig gode musikere som bygger på folkelige tradisjoner.

– Hva hørte du?

– ECM utgir mye spennende musikk som forholder seg til en rekke forskjellige musikktradisjoner. Lyden av ECM er ofte en veldig klar, skarp, tydelig og attraktiv gjengivelse av en form for folkelig tradisjon, gjerne med strengeinstrumenter eller treblåsere. Uansett hvem som spiller, så trer musikeren tydelig fram – du kan høre veldig klart og rent hva de spiller. Det er en vakker renhet i musikken som jeg kjente godt igjen i den norske folkemusikken.

– Du har aldri hørt hardingfele før?

– Nei, ikke bevisst. Jeg har jo sett ordet, men ikke ant hva det var eller koblet den til denne typen musikk. Morsomt nok minner den norske solo felemusikken meg om musikken i Nova Scotia i Canada, hvor vi var på familieferie for ikke lenge siden. Der har de typisk keltisk folkemusikk, laget av folk som bor nær hav og fjell samtidig. Det er mye stillhet og kontemplasjon i musikken.

– I mye av den norske musikken hører jeg klart at det er en tradisjon til stede. Men det er en slags falsk tradisjon, eller mere presist en modifisert tradisjon, tatt ut av sin sammenheng og plassert inn i et galleri med hvite vegger. Det vil sikkert noen reagere negativt på, men samtidig tenker jeg at det å ta en lyd inn i et sensitivt lydmiljø og et tydelig rom, det synes jeg er veldig flott! Jeg blir veldig lett beveget når jeg hører at en innspilling faktisk har foregått i et spesielt rom, og jeg elsker lyden av det. Dette skjedde faktisk på et sted som har ekte dimensjoner, på et tidspunkt, av ekte mennesker. Det er for meg ekte musikk, ikke rotløs musikk.

Spilleliste: Fra Skjoldmøyslaget til Sorpesoll

  • «From Skjoldmøyslaget to Sorpesoll: a Norwegian Folk Music Primer» var tittelen på spillelista Guttorm Andreasen sendte til musikkskribent Ben Ratliff i forkant av dette intervjuet.
  • Spillelista er nå tilgjengelig på Slåttify, FolkOrg og Folkemusikks nettressurs for folkemusikk- og folkedansrelaterte spillelister (for tida bare for Spotify og Tidal).
  • Klikk her for å komme til spillelista på slaattify.no, her du finner lista over alle låtene og lenker til spillelista på Spotify og Tidal.

– Kan du anbefale folk noe å lytte etter i norsk folkemusikk, ut fra de elementene du skriver om i boken din?

– Det beste svaret på det er kanskje å vise til andre typer musikk som inneholder de samme elementene, men i et helt annet uttrykk. Den norske felemusikken er jo ganske skarp, med masse spennende og tydelig dissonans i lyden. Det er mange andre typer musikk som har den samme kvaliteten, fra amerikansk hillbilly-musikk til Ornette Coleman og andre frijazz-saksofonister. Jeg har et kapittel om dette i boka, det tar for seg «avvik» («discrepancy» på engelsk, journ. anm.), andre måter å tenke på rytmikk og tonalitet på. Det er absolutt aktuelt for den norske folkemusikken.

«Den norske solo felemusikken minner meg om musikken i Nova Scotia i Canada, laget av folk som bor nær hav og fjell samtidig.»

Ben Ratliff

– Fant du noen du hørte ekstra godt på?

– Jeg likte veldig godt den ensomme musikken til Anne Hytta. Jeg kan høre at hun er veldig sentrert i det hun gjør, hun har overhodet ikke dårlig tid. Det i seg selv er det noe heroisk over i vår tid. Hele verden står der og maser og dytter, forlanger at alt skal gå fortere og fortere, og at en må gjøre flere ting på en gang, mens Anne Hytta holder verden sammen gjennom å roe seg fullstendig ned. Det er veldig sterkt. Hun tar også med seg noe av seg selv inn i musikken. Jeg finner det samme i flamencomusikk, som jeg er utrolig fascinert av. Jeg snakket nylig med en ganske streng flamencohistoriker som sa at i en flott flamencoframføring blottlegger musikeren kjernen sin innen to minutter. Hva denne kjernen er, ville han ikke svare på – «du hører det når det skjer». Men akkurat det at musikeren viser fram sin innerste kjerne, det hører du i den norske folkemusikken også.

– Mange ute i «verden» sier at norsk folkemusikk er melankolsk?

– Tja. Kanskje. Den norske folkemusikken kan være melankolsk, men da er det ikke den desperate siden av melankoli, mere «livet-går-videre»-melankolien. Melankolien som sier: «Du kommer til å stå opp i morgen og jobbe på, livet går videre.» Livet går videre, uansett.

Denne artikkelen er hentet fra Folkemusikk nr. 1/2019, som er i salg på utvalgte Narvesen-utsalg 22. februar.