Magnus Wiik på sjarmoffensiv med tre plater på rappen, med krysningspunkter med og nye veier inn i irsk og amerikansk tradisjonsmusikk.

Wiik er utdannet jazzgitarist, og har i flere år vært aktiv innenfor ulike musikalske nisjer. Han har samarbeidet med en rekke artister i både innland og utland, og turnert verden over. Det er særlig reiser til Irland og USA som har formet hans musikalske virke, og det er spennet mellom irsk folkemusikk og bluegrass som er orienteringspunktet for disse tre platene.

For et par år tilbake flyttet Wiik med familien sin til et nedslitt hus i Rauland. Samtidig med restaureringen av huset, bygget han også sitt eget hjemmestudio. I dette studioet spilte han i perioden 2018 til 2020 inn sine to solo debutalbum, Trad og Rad. Han spiller samtlige instrumenter selv: gitarer, banjo, dobro, mandolin, fele, cello, kontrabass, irsk fløyte, piano, rhodes og orgel. Vi får også høre ham synge flerstemt i sitt eget «solokor».

Wiik spiller også på albumet Americanarchy med trioen Open String Department. Den som er nysgjerrig på både det radikale og det anarkistiske i musikken, som albumtitlene hinter om, finner de mest vågale fremstøtene her. Men det er et snilt opprør. Bruddene med faste mønstre gjøres med tydelig respekt for tradisjonen. Og de vender alltid tilbake til utgangspunktet. Det eksperimentelle er gjort med et kyndig musikalsk grep og med glimt i øyet. «Opprøret» dreier seg om å ta for seg tradisjonstunge sjangre, fusjonere dem med moderne uttrykk og tilføre mye improvisasjon.

Magnus Wiik: Trad
  • Just for the records, 2020
  • 9 spor, 39 min.
  • Miks: Mark Ellestad

Hjemmesnekret soloprosjekt

Trad inneholder låter som har betydd mye for Wiik opp gjennom årene. Dette er i hovedsak tradisjonelle irske og amerikanske låter, men det har også lurt seg inn et par jokere, som bl.a. Black Sabbaths «War Pigs». Han har et eget arsenal av strengeinstrumenter, og det er imponerende å høre hvor kyndig han trakterer dem. Gitaren er tydeligst fremme i lydbildet, både som ledende instrument og komp. Det er mye raske fingerløp, samtidig holder han hele tiden pulsen og dynamikken i uttrykket. Det rent innspillingstekniske er en bragd i seg selv. Selv om instrumentene er lagt lag på lag over flere opptak under innspillingen, låter det allikevel fritt og ensemble-aktig.

Låtutvalget er godt sammensatt, med en fin veksling mellom det fartsfylte og det rolige. Wiik elter materialet med hyppige soloer og får låtene til å låte fengende og tilgjengelige.

Instrumentalen «Vardavar» er fra nyere tid, og er komponert av armenske Tigran Hamasyan. Låta byr på avanserte rytmeøvelser og temaskifter. Samspillet mellom banjo, mandolin, gitar og fele, kombinert med Wiiks spillestil tilfører låta en snert av bluegrass, og glir fint inn sammen med resten av materialet på albumet. Etterfølgende «Butcher Boy» er en tradisjonell amerikansk ballade om den vanskelige kjærligheten og de mest fatale følger – dramatisk og mørkt. Den hastige «Sugar Babe» har et fint driv og får i gang rytmefoten. De flotte soloene på gitar, fele og banjo er gode representanter for Wiiks raffinerte spillestil.

Wiik er ikke fastlåst i det tradisjonelle. Rad er mindre bluegrass og irsk, og mer et singer/songwriter-prosjekt. Fine melodier og en noe ustø vokal tilfører låtene et litt naivt og sjarmerende preg, en slags lo-fi indiepop. Noen låter går mer rett til kjernen av irsk og amerikansk tradisjonsmusikk, mens andre igjen er en god sammenblanding av nye og gamle uttrykk. På samme måte som på Trad går brillefine instrumentalpartier og råflotte soloer på bl.a. gitar og mandolin som en rød tråd gjennom hele plata.

På «Need» kombineres smektende poprefreng, bluegrass og flyktige instrumentalpartier. Med foten stødig plantet i den tradisjonelle amerikanske folkemusikken, samt sansen for den gode melodien, skaper Wiik et særpreget uttrykk. «Pikelny County Breakdown» låter tidvis som et destillat hentet ut fra de nord-amerikanske Appalachene, vekslet med åpne, frie partier – Wiiks egenkomponerte trad-låt. Det samme gjelder «Say», som drives av lette melodier på banjo og gitar, med et trofast tilstedeværende groove. Med «Hope» beveger han nok en gang over i indiepop-verdenen, med vers/refreng-oppbygning typisk for sjangeren. En drømmende låt, som svever lett over bakken.

Rad er satt sammen av skisser og ideer tilbake til 2013, og dette merkes ved at låtene spriker en del i ulike retninger. Allikevel er Rad det mest interessante blant de to soloalbumene, fordi vi får kjennskap til Wiik som låtskriver. Det skal bli spennende å følge ham fremover, for her er det mye gull som glimrer, både i de gode melodiene og i det poetiske og teknisk briljante strengespillet.

Å lage to separate soloalbum basert på det samme uttrykket, men med ulike innfallsmåter, har ifølge Wiik vært spesielt fruktbart siden det har åpnet opp landskapet han arbeider innenfor. Dette høres i hvordan han får frem sitt eget særpreg i tolkninger av tradisjonelt materiale, og hvordan han bruker de tradisjonelle uttrykkene som bakgrunn i sine egne låter.

Magnus Wiik: Rad
  • Just for the records, 2020
  • 9 spor, 41 min.
  • Miks: Mark Ellestad

Fri sjangerhopping med eventyrlysten bluegrass-trio

Open String Department består av Magnus Soltvedt Wiik (banjo, akustisk gitar, dobro, mandolin og fele), Espen Bjarnar Gjermo (akustisk gitar) og Aksel Jensen (kontrabass). De spiller en mix av bluegrass, jazz og irsk folkemusikk, som de åpner opp med eksperimentering og improvisasjon.

Bandet ble etablert i 2012, etter endte jazz-studier ved Trøndelag Musikkonservatorium. Men de tre har vært å høre i andre bluegrass-prosjekter siden 2007, blant annet som backingband i Julie & The New Favorites. De har også samarbeidet og turnert med musikere som Siri Gjære, Ola Kvernberg, Stian Carstensen og Harpreet Bansal.

Open String Department: Americanarchy
  • Just for the records, 2019
  • 9 spor, 47 min.
  • Opptak og miks: Aksel Jensen

Americanarchy følger opp debuten Fringe Music (2014), og består av ni egenkomponerte instrumentallåter, der Wiik står for signaturen på de fleste. Arrangementene er utviklet av bandet i fellesskap.

Americanarchy går alle låtene i ett – det er ingen pauser mellom sporene. Låtene glir over i hverandre i en non-stop bluegrass-jamsession. De fyller på med smarte krumspring og overraskende vendinger. Deres jazz-bakgrunn kommer tydelig frem, der improvisasjon og eksperimentering setter tydelig preg på låtene. Det hentes også inspirasjon fra irsk og balkansk folkemusikk, de er innom flamenco, og tidvis tangerer de også rocken, med repetitive og riffbaserte partier.

Samspillet er fremoverlent og gir en god live-feeling. Låtene har ofte flere solopartier, der vekslingen mellom improvisasjon og låtenes tema foregår hyppig. De improviserende partiene består like gjerne av atonal klimpring som fyrrige gitarsoloer. De leker med kontrastene, noe som skaper en god dynamikk i denne non-stop innspillingen. Et eksempel er låta «Bradbury», som åpner med en flyktig gitarsolo, akkompagnert av banjo og bass, innen de lander på låtens tema. En flott solobass viderefører flukten fra den innledende gitaren og løfter bandet i et nydelig svev, før de mot slutten lander taktfast i et jagende bluegrass-komp.

Et annet eksempel er «Crooked Still’s Nasvhille Run», som etter et fritt parti, med blant annet enn atonal jazzmandolin, plutselig setter lytteren tilbake på bluegrass-kjøret, med de jagende parhestene banjo og gitar, med bassen hoppende etter. Men det løpet varer ikke lenge. Like etter spreke solopartier på banjo og gitar faller låta inn i fragmentert klimpring og improvisasjon, som leker seg frem tilbake til utgangspunktet. Det er denne konstante vekslingen av uttrykk som fremhever gruppas egenart. I det ene øyeblikket har de et godt tak i tradisjonen, i det neste er det fri improvisasjon og oppløsning av uttrykket.

Det livlige samspillet sjangerhopper hastig over hverandre, med stadige oppfinnsomme vendinger, i gode 47 minutter, til albumet avslutter brått og uventet.

Open String Department låter vel så mye som et jazzband som spiller bluegrass, som omvendt. Låtene starter ofte med en fengende melodi og et taktfast komp, innen de faller ut i soloer og abstrakte improvisasjoner. Effekten er original og gir musikken flere nivåer. Den likeverdige vektleggingen av de ulike uttrykkene viser et band med kvalifisert sans for både gode melodier og kyndige fingerplasseringer i solospillet.

Lyden på Americanarchy er klart og detaljert, åpent, med distinkt topp og bunn. Instrumentene kommer tydelig frem i det dynamiske lydbildet. Tidvis gnistrer det av musikken. Tidvis kan det også låte litt retningsløst og unødvendig. Spesielt merkes dette i flere av overgangene, som kan virke famlende og lite innøvd, og mister litt av det trykket som kunne ha vært der. Dette merkes også i enkelte av de improviserende partiene, som kan bli litt stillestående og retningsløse.

Nye uttrykk skapes i en kamp mot tradisjonen, og her lykkes både Wiik og Open String Department godt. Kombinasjonen bluegrass og fri improvisasjon er sjelden vare, og de tar lytteren med på en spennende reise når taktfast bluegrass går i oppløsning og flyter ut i lange improviserende partier.