Et fotohistorisk prosjekt med et noe pussig bildeutvalg.

Ved norske museer og andre bevaringsinstitusjoner finnes det en rekke interessante fotografier som skildrer norsk folkemusikk og folkedans i eldre tider. Mange av disse bildene har etter hvert blitt lagt ut på nettstedet Digitalt Museum og dermed vært tilgjengelige for allmenheten. Dette billedmaterialet representerer en unik kilde til forståelsen av ulike sider ved historien til musikken og dansen. Blant annet kan vi ut fra bildene se hvilke spelemenn som brukte moderne buer og hvem som holdt på den eldre kortere og konvekse buen med røtter i barokkmusikken.

Dette rike fotomaterialet har vært utgangspunktet for Cecilie Authens masteravhandling i tradisjonskunst ved Universitetet i Sørøst-Norge, og hun har valgt å konsentrere seg om perioden 1840–1940. Nylig har Authen, som er tilsatt som fotoarkivar ved Telemark Museum, gitt ut en fotosamling i bokform med bakgrunn i masteravhandlingen. Boka består av drøyt 145 bilder hentet fra de 77 institusjonene som har besvart henvendelsene hennes (av de totalt 92 institusjonene hun kontaktet, var det 15 som ikke responderte).

Cecilie Authen: Norsk folkemusikk. Et fotohistorisk portrett 1840–1940
  • Pax forlag, 2021
  • 172 sider, innbundet

Boka åpner med en grei og kortfattet innledning om folkemusikk og fotografi, som riktignok mangler en del kildekritiske perspektiver. Selve fotografiene er ordnet fylkesvis, dvs. slik fylkeskartet så ut ved utgangen av 2019. Dermed er Trøndelag behandlet som ett fylke, mens eksempelvis Hedmark og Oppland er beskrevet hver for seg. Authen har valgt å ordne fotografiene etter hvor eierinstitusjonene ligger, og ikke på bakgrunn av hvor bildene faktisk stammer fra. Det synes jeg er et lite heldig valg. Riktignok har hun bakerst i boka tatt med en oversikt over fotografier med sikre stedsangivelser tilknyttet de ulike fylkene, men dessverre er denne oversikten ganske mangelfull og med enkelte feil.

Når det gjelder antallet bilder, opererer Authen med en svært ulik fordeling mellom de forskjellige fylkene. Desidert flest foto viser utøvere som kommer fra Telemark (20) og Aust-Agder (17). I den andre enden av skalaen finner vi Vest-Agder, Møre og Romsdal og Finnmark, som hver er representert med kun ett eneste fotografi. Dette henger sikkert sammen med tilgangen på bilder, men fordelingen kunne likevel ha vært noe bedre.

Om det tematiske utvalget av fotografier skriver Authen i innledningen at et viktig kriterium har vært å begrense det til «avbildede personer med definert instrument brukt i norsk folkemusikk, og folkemusikkrelaterte motiv som eksempelvis spelemann foran gravfølge, kappleik og dans». Men i boka observerer jeg en rekke motiver som knapt kan relateres til norsk folkemusikk. Her finner vi blant annet en oppstilt pyntet dame i et fotoatelier med tamburin, en organist og stadsmusikant med sin familie, en fiolinspillende kapellmester på et hotell, Edvard og Nina Grieg, fiolinspillende barn i sin fineste stas, et blandet musikklag, en rekke utøvere med trekkspill og flere gitarspillende kvinner, for å nevne noe. Mellom 20 og 30 av fotoene har svært lite eller ingenting med folkemusikk å gjøre. Selv om både gitar, svensk luta, cither, trøorgel, trekkspill og spesielt fiolin ofte opptrer i norsk folkemusikk, betyr ikke dette at enhver gjengivelse av disse instrumentene nødvendigvis hører hjemme her.

Fotoutvalget som er gjort er noe merkelig når man vet hva som finnes av gode og interessante fotografier på Digitalt Museum og ved de ulike institusjonene. Tar vi f.eks. for oss Trøndelag, er det ingen foto som representerer norsk folkemusikk blant de fire bildene i det aktuelle avsnittet: en kapellmester og datter med sine fioliner, en yngre versjon av den samme fiolinspillende jenta, en sørsamisk kvinne med gitar og et brudefølge fra Jämtland. Plassert under Hordaland finner vi derimot fire kjente såkalte byoriginaler og gatemusikanter som alle holdt til i Trondheim – uten en eneste henvisning til Trøndelag. Boka inneholder også flere feil som kunne ha blitt rettet opp hvis forfatter og forlag i større grad hadde benyttet seg av den fagkompetansen som finnes bl.a. ved folkemusikkarkivene (som at langeleikspilleren Marit Johnsrud har blitt kalt Kari Øysteinsdotter Rudi, og at den felespillende gutten på Vinstra i 1908 heter Anton J. Berge, ikke Berg).

Forfatteren skal likevel ha ros for å ha funnet fram mange svært interessante fotografier. Men en god del av bildene representerer ikke norsk folkemusikk, noe som både er bokas hovedtittel og forfatternes definisjon av innholdet. Boka hadde således fått større verdi hvis utvalget av fotografier hadde vært bedre og mer representativt. En sterkere kildekritisk tilnærming hadde også vært på sin plass.