Dynamiske og eksperimentelle stemningsbilder: I møtet mellom det tradisjonelle og det nye har Erlend Apneseth Trio en helt egen greie.

Erlend Apneseth trio består av Erlend Apneseth (hardingfele, moraharpe), Øyvind Hegg-Lunde (trommer, perkusjon og elektronikk) og Stephan Meidell (barytongitar, sampler og elektronikk). Med flere års erfaring fra folkemusikk, elektronisk musikk, jazz og rock eksperimenterer og improviserer de seg fram til sitt helt særegne uttrykk. Musikken tar form ikke bare av låter, men også av lydkollasjer og musikalske stemningsbilder. Meidell har beskrevet prosjektet som en blanding av motsetninger, der de blant annet forener gamle opptak av lokkekall med nye, «forbudte» (eller uventede) musikalske uttrykk, og samtidig holder musikken rytmisk og dansbar.

Trioen har siden debuten Det andre rommet (2016) mottatt priser, havnet høyt oppe på flere årsbeste-lister, og fått hederlige omtaler i meningsbærende internasjonal musikkpresse. For deres forrige plate Salika, Molika (2019) mottok de Spellemannprisen i «Åpen klasse».

Erlend Apneseth Trio: Lokk
  • Hubro/Grappa, 2021
  • 9 spor, 36 min.
  • Lyd ved Jørgen Træen og Yngve Sætre

Oppfølgeren Lokk er innspilt i Duper studio, og består av ni instrumentalspor som alle er skrevet og arrangert av trioen i fellesskap. Musikken ble laget på bestilling fra Frikar til deres danseforestilling Skaut. Skaut tematiserer bruk av hodeplagg i forskjellige kulturer, og våre oppfatninger og misoppfatninger av begreper som tradisjon, tvang og frihet. Bestillingen ble så absolutt sendt til rette mottaker. Det er jo i dette spennet trioen henter sin musikalske tapning fra.

Erlend Apneseth Trio holder seg fortsatt i «Åpen klasse» og høres fortsatt ut som «noe fra Hubro», selskapet trioen har gitt ut alle sine album på. Stilen er idémyldrende og åpen, dvelende og spontan. De stiller for øvrig i en klasse for seg når det kommer til brobygging mellom tradisjonsmusikk og «det nye».

Elektroakustiske improvisasjoner og pulserende rytmestrukturer, tidvis hentet fra ulike underkategorier av elektronisk klubbmusikk, bygger opp en plattform for Apneseths hardingfele. Apneseth kretser rundt sporene med melodier og toner hentet fra bl.a. norsk, asiatisk og afrikansk tradisjonsmusikk. Stadig stuper han også ned i det mer abstrakte, eksperimentelle og stemningsfulle. Feltopptak av kulokk og fuglekvitter benyttes som effekter flere steder, og på tittelsporet legges kallene i loop og smelter sammen med rytmene. Kontraster, som den mellom natur og elektronikk, preger store deler av albumet.

Musikken blir løftet, holdt oppe og dratt ned av distinkte, varierte rytmer, som seg hør og bør til en kraftfull danseforestilling. Sammen med effekter og instrumentering trekker de ut i ulike retninger, fra intenst og pulserende, til ambiente og langstrakte kollasjer av lyd. Ved høyt nok lydnivå kommer detaljene tydeligere fram, mens de pulserende rytmene får fart på blodomløpet. Man kan lett forestille seg føtter klaske i scenegulvet presist i takt.

Lokk starter med en kort intro som går over i litt famlende «Impedans», der villstyrige beats og utskytninger av elektroniske effekter kapsles inn, repeteres og senere danner strukturen for låten. En fast rytme etableres, og det åpner seg et rom for solospill fra Apneseth.

Lydbildet strammes inn ytterligere på «Slekter» – på mange måter en bedre introduksjon til albumet da den er mindre diffus og mer insisterende. Tunge basstrommer dundrer fram, mens store drag av elektroniske effekter kretser rundt. Apneseth veksler mellom fingerplukkende melodispill og skarpe streif med buen, mens han leker seg med melodier fra flere verdenshjørner. Det oppstår spennende kontraster mellom strengespill og rytmer. Folkemusikalske toner over tunge rytmer, som hører like mye hjemme på nattklubb som til koreografert dans.

På «Linjer» og «Fuglane» trekkes pulsen betimelig ned, men uten å gå på bekostning av dynamikk og intensitet. Ulike elektroakustiske effekter legger mørke og mystiske stemninger og framkaller et slags stillbilde, der musikken henger i luften uten å føre noe bestemt sted videre.

På «Springar» trekkes uttrykkene markert fra hverandre, og skaper større kontraster seg imellom – folkemusikk på elektronika-beats. Trioen tar i bruk feltopptak fra fjern og nær og skaper følelsen av møter mellom kulturer, slik Apneseths spill også gjør, mens elektronikken og rytmene ofte underbygger med et slags universalspråk. Med tittelsporet «Lokk» nærmer vi oss ørkenområdene rundt Sahara, med en ørkenblues-lignende beat.

Lokk er lyden av en trio med et bunnsolid uttrykk.

Erlend Apneseth Trio på Punkt-festivalen 2016 i Kristiansand. (Foto: Peter Sandell / Punkt)

Apneseths fele er godt integrert i det eksperimentelle lydbildet. Men han gis også god plass i partier der han kan skinne litt for seg selv. På avslutningssporet «Skimmer» trekkes alt helt ned, og noen av platens fineste øyeblikk dukker opp. Et poetisk og drømmende felespill skaper vide horisonter, og åpner døren inn til et musikalsk evighetsrom, der langstrakte droner bølger i en loop som ikke virker å opphøre før musikken oppløses.

Lokk er lyden av en trio med et bunnsolid uttrykk, skapt ut av en sterk vilje til å lage nye veier gjennom eksperimentering og improvisasjon. Sammensettingen av låtene og lagene av effekter skaper god dynamikk og variasjon. Nysgjerrig og fascinert blir man med på reisen, og det er nærmest umulig å forlate rommet før de har spilt seg ferdig. «Slekter» og «Skimmer» er de sterkeste sporene. Det første som en tydelig bekreftelse på trioens orienteringspunkt, det andre som et magisk stykke musikk de forhåpentligvis følger opp ved senere gjenhør.

En kortversjon av denne anmeldelsen stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2021, som er i salg nå.