Folkelarm direkte inn i egen stue! Det høres unektelig fint ut på reklameplakaten. Men flere sterke musikalske prestasjoner til tross, ble strømmeutgaven av bransjetreffet en varierende fornøyelse.

Covid-19-situasjonen ga minst to positive, trolig utilsiktede utslag for Folkelarm 2020. Takket være reiserestriksjoner var programmet helnorsk, med kun utøvere bosatt innenfor landets grenser – noe som tydeliggjorde det stadig bredere spennet innen den norske folkemusikksjangeren. Og i sofaputenes ro, med mulighet for å se og høre konsertene på ny, oppstår det andre rom for fordypning enn hva man iblant får på bransjefestival, halsende mellom møter og ulike scener for å få med seg så mye som mulig.

Rent teknisk er det ikke til å komme bort fra noen kritikkverdige forhold. Tiden for «hjemmesnekrede» digitale presentasjoner utgikk på sett og vis en gang i løpet av april. Arrangørene kunne med fordel ha kostet på seg bedre artistpresentasjoner enn dem utøverne åpenbart hadde fått i oppgave å lage selv. Mange av dem så ut som mobilopptak, med til dels elendig lyd og varierende bildekvalitet og teknikk. Det kunne til nød beskrives som sjarmerende, men i de fleste tilfellene ytte det få av artistene rettferdighet. Som introduksjoner av artistene til en større offentlighet, fungerte de ikke, og dette forstyrret også deler av konsertopplevelsen. Artistene skal ikke lastes for det – det er faktisk et arrangøransvar. Det har jo vært klart en stund at årets utgave av Folkelarm ville kunne bli i strømmeformat.

Spring du fela, siste band ut på Folkelarm 2020 og eneste artist som tok i bruk multimedia i form av bilder på bakveggen.
Folkelarm Digital 2020
  • Covid-19-varianten av årets Folkelarm, bransjetreff for folkemusikken; arrangert av FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans
  • Riksscenen, Oslo, lørdag 28. november 2020; strømmet via tjenesten ViErLive
  • Artister: Bendik Qvam; Haldor Røyne; Gjevre, Odde & Vårdal; Marja Mortensson; Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola; Morgonrode; Zosha Warpeha; Moenje; Mattis Kleppen; Susanne Lundeng Trio; Flottorp/Solberg; Spring du fela

Artistene som deltok, spilte sjelden på sparebluss. Ikke alle lyktes like godt i å formidle på skjerm, men i tilfellet tredje band ut – Gjevre, Odde og Vårdal – klaffet det meste. Ikke bare hadde de Folkelarms mest uvanlige instrumentering med torader, akkordeon og hardingfele, det var også det eneste orkesteret med dansespel som åpenbart utgangspunkt for sitt sett. Nå var det selvsagt ingen som danset foran scenen, men bevegelse var det i musikken, og i samspillet mellom utøvere som strakk sine lemmer alt hva stolene kunne tøyes. Smilene dem imellom var smittsomme, og vitnet om at det å en gang få mulighetene til å dele rom med trioen, vil kunne bli noe av en fysisk opplevelse. Slåttene og hallingene hadde i hvert fall nok av både kropp og løssluppen sjel til å holde oppmerksomheten hele konserten til ende.

Det var det dessverre ikke alle som greide, og noe må tilskrives strømmeformatets leie evne til å forflate selv det fineste finstemte. Bendik Qvam hadde drahjelp både av bukkehornets egenart og av å være første artist ut; nestemann, Haldor Røyne, tok fortellerkunsten i bruk mellom slåttene etter sin bestefar som han tolket på gitar. Deres halvtimes sett ble likevel forglemmelige. Selv Morgonrode, som har levert et av årets mest interessante norske album, og musikalsk holdt mer enn mål, slet med å spille seg utover middels skjermstørrelse.

Marja Mortensson, derimot – som før ettermiddagspausen joiket med egen trio og etterpå spilte med Moenje – har en stemme og en utstråling som også hamler opp med digitale flater. I begge tilfeller, men særlig med Moenje, sto hun frem som en av landets fremste utøvere uansett sjanger. Igjen var det toraderen, her ved Hilde Fjerdingøy, som tilførte trøkk og glimt av den musikalske fysikk som litt for ofte forsvant på veien fra scene til skjerm. Som helhet viste bandet at meningsfull sjangerblanding, som denne samhandlingen mellom sør- og umesamisk joiktradisjon og tradisjonsmusikk fra Helgeland jo er, er et spørsmål om kommunikasjon. Det er rytmenes mangfoldige språk som får tilhørerne i tale.

Mattis Kleppen, som fulgte etter Moenje, ble nesten som vennlig pauseinnslag på elektrisk bass over «nordicana»-variasjoner. Det ble, nødvendigvis, ganske mange møter med ulike feler og felespillere i løpet av lørdagen. I soloformat utforsket den amerikanske NMH-studenten Zosha Warpeha møtet mellom norsk tradisjon og samtidsmusikk – tilsynelatende konvensjonelt, men med perspektivet til en som både ser folkemusikken med utenfrablikk og studerer den fra innsiden. Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola trakk derimot verden utenfor litt nærmere, i betydningen skotske tradisjoner og samtidsmusikalsk melankoli. Men duo-formatet med fele og gitar led under skjermformatet, og det samme gjaldt for så vidt Flottorp/Solberg, nest siste gruppe ut. Med materialet fra den lille perlen av et debutalbum de ga ut i mars, kunne det ha blitt betagende, men duoen låt i stedet bare fint.

Kroppslig innlevelse er ofte unødvendig når publikum og utøver befinner seg i samme rom, og flere sanser kan fenges. Det manglet da også ofte på Folkelarm Digital, men ikke da Susanne Lundeng Trio – ved to av dem – skulle fremvise virtuost felespill. Lundeng har rett nok en sterk tilstedeværelse for vane, men i fravær av både trommis og publikum var det som om hun lente seg enda lenger utover, for virkelig å gripe tak i lytteren. Og grepet holdt, det, i hvert fall når hun lot fela fremfor visesangen tale.

Viseformen, i form av skillingsviser og fortellerteknikk, skulle derimot få sin skinnende plass hos avslutningsartisten Spring du fela. Nå ble også sceneteppet bak scenen tatt i bruk for aller første gang under Folkelarm Digital, til å vise vekslende stillbilder. Eneste bruk av scenerommet til da hadde vært dekorerende lyssetting på solosettene. Dette understreker igjen at dersom strømmekonserter skal være en del av fremtiden for Folkelarm, må de også behandles seriøst som de medierte uttrykkene de er – selvsagt for publikums del, men kanskje enda mer for artistene.

En interessant sammenlikning kan være den marokkanske bransjefestivalen Visa for Music, normalt for sjangre og utøvere fra hele Afrika og Midt-Østen, men i år lokal og heldigital slik som Folkelarm. Visa for Music presenterte om lag like mange band, men fordelt over fire dager. Spilletid for hver artist var kortet ned til rundt tjue minutter. Produksjonen spilte på lag med både mobile og stasjonære enheter, og optimaliserte lyd og lysforhold. Det samme gjorde artistpresentasjonene. Konsertene var flerkameraproduksjoner av høy kvalitet, og kombinerte konsertsituasjonens nærhet med en musikkvideofølelse.

Det er ikke gitt at akkurat samme løsning vil være riktig for alle. Men en showcasefestivals fremste formål er å selge artistene. Med sin tilnærming til nettets muligheter for visuell produksjon, kan Visa for Music være et eksempel til etterfølgelse for Folkelarms neste strømmekonserter. Fravær av publikum behøver ikke nødvendigvis å være en begrensning for den gode artistformidlingen.