Kim Rysstad er tilbake med hardcore Setesdal-tradisjon.

Han kunne cashet inn på suksessen i NRKs Stjernekamp i 2019; folkesangeren behersket alle sjangre, jo! Men han har ikke valgt den mest lettvinte og trolig mest kommersielt lukrative vegen videre.

Or Setesdal er tittel på produktet. Sammen med ei plate med noen av Kims favorittsanger fra den særegne og mangfoldige Setesdal-tradisjonen, følger det også ei bok med stive permer. Her er det sangtekster med ordforklaringer, og Kim forteller kort om hver sang, om hva vokal folkemusikk egentlig er for noe, om medmusikere og -sangere på plata og ikke minst om hans viktigste kilder innen Setesdal-tradisjonen – fra Knut Jonsson Heddi (1857–1938) til gamlegofa Jon Bjørgulvsson Rysstad (1877–1966).

Kim Rysstad: Or Setesdal
  • Ta:lik, 2022
  • CD: 12 spor, 38 min.
  • Bok: 88 sider
  • Produsent: Kim Rysstad

Resultatet har blitt ei enestående pakke med myk sang og sparsommelig instrumentering som smyger seg inn i alle kriker og kroker av sanseapparatet. Samtidig får du et forståelig grunnkurs i vokal folkemusikk og Setesdal-måten å gjøre det på.

Mange musikere og sangere bruker volum, drama eller sær image i håp om å fange lyttere. Kim Rysstad er det motsatte av påtrengende. Hans metode er en stillferdig inderlighet som på forunderlig vis gjør effekten av sangen enda sterkere. I tillegg har han en finjustert stemmekontroll i særklasse.

De som måtte synes at vokal folkemusikk kanskje kan bli litt ensformig og gnålete nasal i lengda, bør låne øre og sanser til denne plata, og til nyansene i Rysstads vokale fløyel og silke. I kombinasjon med artikkelen om tradisjonssang, kan flere av sangene på plata også fungere som den reneste læreboka for den som ikke er så inne i sakene.

Tonalitet og ornamentering er to sentrale begrep. Noe av det særegne i vokal folkemusikk er at her brukes også tonenyansene som ligger mellom de vanlige, faste tangent-tonehøydene. Noen kan oppfatte det som at sangeren synger surt, men det er mer et spørsmål om å ta i bruk mulighetene og kontrollere virkemidlene.

Kim Rysstads versjon av «Håvard Heddi», kalt Norges mest kjente folkesang, er en studie i suveren bruk av «svevende» toneintervaller. På en måte høres det ut som om sangen stadig skifter mellom moll og dur. Og det fungerer.

Rysstad behersker også kunsten å rasjonere med bruken av ornamentering, det å legge «kruseduller» på tonene. Overdreven bruk av musikalsk rosemaling kan føre galt av sted hos sangere – «se hva jeg kan», liksom. Men Rysstad faller ikke for den fristelsen.

Et annet spor her som er en studie i vokal folkemusikk, er medleyen «Stevleik». Her har Kim (f. 1981) med seg Kirsten Bråten Berg (f. 1950) og Eldbjørg Trydal Rysstad (f. 2006) – tre generasjoner, folkesangens nåtid og framtid sammen. Du hører forskjellene, men også likhetene.

De siste årene har det vært en viss debatt, særlig i kappleiksammenheng, om kveding er i ferd med å bli «bare» å synge gamle folkesanger uten tradisjonssærpreg. Men om det vi hører her er framtida – og så lenge vi har slike bevisste sangkulturformidlere – kan jeg ikke se at det er stor fare på ferde.

Plata starter mørkt og mystisk med «Grevevisa» og verdens beste svensksetesdøl, Daniel Sandén-Warg, på fele. Siste sangen, «Heimlaus», med Trym Bjønnes på ultrablå Weissenborn-gitar er også et høydepunkt. Drikkevisa «Piger og flasker» faller på en måte litt utenfor konseptet, og kunne med fordel vært skiftet ut. Men ellers er Or Setesdal en nytelse fra første til siste tone. Med Rysstads nye crossover-status bør ei plate som dette bidra til å få vokal folkemusikk ut til bredere masser.

Lydproduksjonen er klokkeklar og ren. Plata er spilt inn live i Gardane grendehus i Setesdal – på heimebane, med andre ord. Vi skal heller ikke glemme de vakre landskapsbildene fra Setesdal som pryder mange av sidene i boka. Bedre reklame har ikke kulturdalføret fått på lang tid.