Du visste det kanskje ikke, men indisk harmonium er som skapt for folkemusikk fra Gudbrandsdalen.

Fire år etter det nyskapende debutalbumet Pusinshi Ulla er Kjorstad-brødrene ute med ny plate. Nok en gang presenterer de tradisjonsmusikk fra Midt-Gudbrandsdal og tilliggende områder slik du aldri har hørt den før. For når Hans P. og Rasmus Kjorstad fra Sør-Fron setter i gang, finnes det knapt noen grenser. Verktøykassa er også betydelig utvidet siden sist, med indisk håndorgel, justerbar langeleik, fløyter og mer til.

Fundamentet i brødrene Kjorstads musikalske univers er felespill som de fra unge år har lært av eldre, lokale utøvere som Hjalmar Fjellhammer og Erik Bjørke. Men de siste årene har de arbeidet mye med improvisasjon og uttrykksmåter i musikk dels langt utenfor gudbrandsdalstradisjonen, fra Frode Haltli Avant Folk og Sanskriti Shresta Avatar til Spellemannpris-vinnende Morgonrode. På det nye albumet Kjære min maur drar de veksler på alt, og samler ulike tråder på en enestående måte.

Det musikalske navet på plata er slåtter og nedtegnede sanger i hovedsak fra Fron. Ut fra dette springer musikalske eiker i forskjellige retninger, som til sammen utgjør et helstøpt produkt der gjenkjenning og nyskapte variasjoner over tema hører naturlig sammen.

Plata overrasker allerede fra åpningssporet «Mauren og engjespretta», der instrumenteringen er sart langeleik og klimprende oktavfele pluss brødrene på vokal. Så fortsetter det med «Sinklarmarsjen», med Rasmus på fele og Hans på indisk harmonium. Dette hånddrevne miniorgelet, som fungerer som underliggende dronebass og -orkester, løfter den gamle feleklassikeren inn i et nytt og større landskap.

Hans P. Kjorstad & Rasmus Kjorstad: Kjære min maur
  • Ta:lik, 2020
  • 12 spor, 38 min.
  • Produsert av Audun Strype, Hans P. Kjorstad og Rasmus Kjorstad

Og slik fortsetter det. Idé- og fantasirike arrangement med vekslende instrumentering på et melodisk tilgjengelig grunnlag, med et lite mylder av variasjoner og detaljer, gjør at plata aldri blir forutsigbar. Det finnes nok av velspilte, men kjedelige plater i alle sjangre, også innen folkemusikken. Skal ett spor trekkes fram spesielt, så må det være visa «Heilagdagsvandring» etter Kristian P. Åsmundstad – her i en seks og et halvt minutt lang versjon. Den stemningsfulle teksta synges av Hans, mens langeleik og indisk orgel fabulerer videre og går opp i en høyere, sjangerkryssende enhet.

Lydbildet på plata er et kapittel for seg. Musikken er spilt inn i Sør-Fron kirke med audiotrollmannen Audun Strype ved knotter og spaker. Lyden er mikset slik at også vokalen er integrert som et av instrumentene, ikke hengt «utenpå» det instrumentale, slik det ofte gjøres. Likevel kommer tekstene klart fram. Og om du spiller musikken på et godt lydanlegg, kan taktfoten høres som en rytmisk bassdrone i golvplankene.

Etter bølger av skaperkraft og fortettet stemning undervegs, kommer «Møllergutmarsjen», spilt helt streit på fele, nærmest som et forløsende, lite pustehull mot slutten. Den oppsatte rekkefølgen av låter er nok heller ikke tilfeldig. Og dersom noen skulle spørre hva jeg mener er siste årets beste plate innen det som kalles tradisjonsmusikk, er svaret: Denne.