Hardingfelejazz med subtile folkemusikkelementer, eller kontemplativ folkemusikk på viola d’ amore? Nei, Nils Økland trives nok godt utenfor enhver musikalsk bås.

Glødetrådar er ei tilrettelegging av Nils Økland sitt kritikerroste bestillingsverk til Vossajazz 2016. Jeg har ikke hørt urframføringa, men det later til at det improvisasjonsbaserte verket har greid omstillinga til cd-formatet godt. Sammen med medmusikantene sine – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), broren Torbjørn Økland (trompet, mandolin), Per Steinar Lie (el-gitar), Sigbjørn Apeland (tangentinstrumenter), Mats Eilertsen (kontrabass), Ørjan Haaland (trommer) og Håkon Mørch Stene (perkusjon, vibrafon) – tar Nils Økland lytteren med inn i sitt særegne musikalske univers. Her får det stille, meditative og gjennomsiktige solouttrykket møte et hardtsvingende band med full besetning. Det er et godt sted å være.

Melodiene som rammer inn de improviserte partiene er iørefallende. De er enkle, uten å være banale. Personlig er jeg svak for åpningssporet «Blankt vatn». Det drar deg inn i det som skal komme på en fin måte: Var hardingfele og viola d’amore sjølsagt, men også svingende el-gitarsoloer og sju mann med fullt trøkk, som på tittelsporet og på «Rull». I effektiv kontrast til dette får vi finstemte og overraskende klangbilder, som det sarte partiet med mandolin og harmonium på «Vals».

Jeg har stor sans for Øklands tilbakeholdte, litt såre og håse tone. Han er sparsom når det gjelder ornamentikk og dessuten herlig fri for bravur eller påtrengende demonstrasjon av teknisk ferdighet. I det ligger virtuositeten hans.

Å kalle Glødetrådar ei folkemusikkplate, ville være å tøye sjangergrensene vel langt. Dette er tross alt et bestillingsverk til en av Norges mest anerkjente jazzfestivaler, og i så måte har Nils Økland etter mine begreper truffet spikeren på hodet. Folkemusikkelementene derimot er i beste fall subtile. Bak titler som «Rull», «Vals» og «Sjanti» skjuler det seg verken dansemusikk eller arbeidssang; her får en i stedet vage ekko av de nevnte låttypene, stilisert nesten til det ugjenkjennelige. Det eneste folkemusikkelementet en da sitter igjen med, er strengt tatt lyden av hardingfela.

Han er herlig fri for bravur og påtrengende demonstrasjon av teknisk ferdighet. I det ligger virtuositeten hans.

Men hva så? Plata gir seg jo heller ikke ut for å være noe annet enn det den er: Det musikalske barnet til en utøver og komponist som framstår som særdeles trygg på sitt eget unike uttrykk. En utøver som gjennom sin lange musikerkarriere behendig har unngått alle musikalske båser. Jeg har en mistanke om at kritikere med tilhørighet i andre sjangere Økland kunne tenkes å plasseres i – jazz eller samtidsmusikk, for eksempel – ville stille seg mange av de samme spørsmålene som jeg gjør. Og hvis jeg antyder jazz, ville de kanskje til og med kunne finne på å hevde at dette er folkemusikk!

Jeg sitter med følelsen av at Nils Økland er veldig komfortabel uten musikalsk bås. Det gir han frie tøyler til å bearbeide all musikk som griper han, for så i sin tur å gi destillatet tilbake til lytteren med like gripende innlevelse. Det musikalske landskapet vårt ville vært fattigere uten slike vakre, ville vekster som musikken til Nils Økland.