En fin utgivelse som i tekst, noter og innspilt musikk dokumenterer en av Midt-Norges mest betydningsfulle felespillere i Midt-Norge på sent 1800-tall.

Ole Nilsen Brechan (1827–1898), eller Brekkguten, som han gjerne ble kalt, var en av de fremste spelemennene i Trøndelag og på Nordmøre på siste halvdel av 1800-tallet. Han var notekyndig og skrev ned og arrangerte en rekke slåtter, som hovedsakelig finnes bevart i området mellom Trondheim og Kristiansund. I tillegg er det tatt vare på en god del av hans slåttekomposisjoner, som hovedsakelig dreier seg om runddansmusikk. Dette gjelder blant annet et hefte med tittelen 28 lette og gode dandsestykker for Een violin componerede af Ole N. Brækkan 1871.

Nå har Ronny Kjøsen, trekkspiller fra Hølonda i Trøndelag, gitt ut melodiene fra dette heftet i en kommentert utgave. Det er også vedlagt en innspilling av musikken gjort av Kjøsen sammen med et knippe andre musikere, blant andre trekkspilleren Thomas Nilssen og felespillerne Thomas Lomundal, Torill Aasegg og Øyvind Smidt.

Ronny Kjøsen: Garnbøterens notebok
  • Kultursmia Ronny Kjøsen Produksjoner, 2021
  • Bok: 100 sider
  • CD: 28 spor, 69 min.; diverse utøvere

Utgivelsen til Kjøsen har fått tittelen Garnbøterens notebok, noe som skyldes at Brechan, ved siden av felespillet, i en tid livnærte seg som garnbøter på Nordmøre. Boka starer med en introduksjon til noteboka, før forfatteren tar oss med på en kort gjennomgang av runddansmusikkens historikk, med hovedvekt på Norge. Deretter følger en biografisk del samt en presentasjon av et utvalg andre felespillere og andre musikere som var aktive på Brechans tid. Boka avsluttes med noen korte tekster om henholdsvis gammeldansen i dag, selve innspillingene, musikerne på platen og arrangementene.

Ole Nilsen Brechan var født på gården Brekka, som ligger i Kårøydalen i Vinje i nåværende Heim kommune. Som eneste sønn var det ment at han etter hvert skulle overta farsgården. Livet hans skulle imidlertid stort sett bare handle om felespill, og han flyttet i stedet til Leinstrand like sør for Trondheim, hvor han i 1865 er registrert som husmann på Sundsve med kone, datter og svigermor. Vi vet at han en tid fungerte som regimentsmusiker i brigademusikken i Trondheim etter å ha fått musikkopplæring på ekserserplassen Gravråkmoen på Søberg i Melhus. Deretter var han en tid restaurantmusiker i byen, samtidig som han stadig dro på spellmannsferder og bl.a. spilte i mange brylluper. Etter hvert førte hans rastløse kunstnersjel til at han forlot familien og reiste til Nordmøre, hvor han drev som løsarbeider og spelemann.

Kjøsen presenterer en fin og velskrevet gjennomgang av Brechans biografi med flere gode og relevante kildehenvisninger. Han skriver at Brechan gjerne har vært omtalt som såkalt «fin-spelemann», dvs. en som var skolert og kunne spille etter noter. Men det er ingen tvil om at spillet hans appellerte sterkt både til dansere og publikum, og at han kunne trollbinde folk med fela si. Det er et klart pluss at Kjøsen også har tatt med faksimiler av originalnotene. Jeg skulle imidlertid ha ønsket at disse var gjengitt i noe bedre kvalitet, slik at melodiene var lettere å lese. Dette ville ha forsterket den dokumentariske verdien av utgivelsen.

Forfatterens gjennomgang av runddansmusikkens historikk i Norge inneholder dessverre en del feil og upresisheter, selv om den også gir mye relevant informasjon. Kjøsen siterer bl.a. en kilde som skriver at runddansene og den tilhørende musikken i løpet av et par tiår fra 1840-åra blir tatt opp i samværsformene på bygdene. Men senere skriver Kjøsen at reinlenderen trolig kom til Norge allerede like etter 1820. Fakta er at de tidligste reinlenderne på bygdene ikke er dokumentert før i 1860-årene, og at det ennå tok noen tiår før denne dansen ble særlig utbredt.

I tillegg skriver han noe upresist og til dels feil om vals og engelskdans. Her hevder han bl.a. at noteboka til Peter Bang er fra 1679, til tross for de som har undersøkt boka er enige om at den eldste delen ikke kan være eldre enn fra ca. 1750, og at resten av nedtegnelsene i boka stammer fra 1800-tallet. Dessuten er Erik Johannesen Skomagers notebok fra Røros, datert 1781, ikke skrevet, men kun påbegynt dette året. Noteboka inneholder bl.a. en versjon av den franske nasjonalsangen Marseillaisen, som ble komponert så sent som i 1792.

Det styrker bruksverdien at boka er utstyrt med spiralrygg, slik at notene kan stå trygt plassert på et notestativ. Den er også rikt illustrert med mange gode og informative fotografier.

Selve notedelen utgjør 40 av bokens totalt 100 sider. Kjøsen har supplert alle melodiene med både besifring og andrestemmer for fele, som er tradisjonelt utsatt med hovedvekt på stemmespill i ters- eller sekstavstand. I tillegg har han forsynt melodiene med strøk, ornamentikk og rytmiske elementer som f.eks. punkteringer, «litt mer slik de spilles i dag og ut ifra det som er spilt inn på plata», som han selv skriver. Notene skiller seg følgelig en god del fra originalnedtegnelsene til Brechan.

Notedelen er fint og ryddig skrevet, og det styrker bruksverdien at boka er utstyrt med spiralrygg, slik at notene kan stå trygt plassert på et notestativ. Positivt er det også at den er rikt illustrert med mange gode og informative fotografier. Boka har også en fin liten epilog om gammeldansen i dag og de utfordringer denne musikksjangeren har møtt opp gjennom årene. Jeg savner imidlertid en litt grundigere presentasjon og vurdering av komposisjonene til Brechan, som stilmessig plasserer seg et sted midt imellom kunststilen og bygdestilen innenfor runddansmusikken.

Enkelte av slåttene til Brechan, som noen av valsene, er rent teknisk ganske krevende, bl.a. med innslag av posisjonsspill. Halvparten av de 28 melodiene er valser («Wals»), mens de øvrige av slåttekomposisjonene fordeler seg mellom «Masurca», «Reinländer», «Reinländer Polka», «Polka» og «Engelsk Dands». Det er interessant at Brechan så sent som i 1872 komponerer to nye engelskdanser, en dansetype som på denne tiden er i ferd med å gå av moten. De melodiene til engelskdansen som fortsatt er i bruk, blir nå gjerne brukt som valser og kjennetegnes ved den karakteristiske rundvalsstilen, som ofte forbindes med spelmannen Fant-Karl. Og det er nettopp denne stilen som også preger Brechans engelskdanser, i motsetning til valsene hans, som har et mer moderne preg. Han opererer foruten reinlender og polka også med benevnelsen reinlenderpolka på tre melodier. Disse plasserer seg stilmessig nærmest polkaen og kan særlig minne litt om hamburger eller skotsk.

Det gir denne utgivelsen ekstra verdi at musikken er innspilt på en medfølgende CD, som også finnes i strømmetjenestene. Kjøsen har med seg mange dyktige musikere, og slik sett kunne denne musikken like gjerne ha vært utgitt på en separat CD. Arrangementene er varierte, og foruten gitar og kontrabass benyttes både trøorgel og piano som ledsagelse. Musikken klinger gjennomgående veldig bra, med unntak av noen få urenheter i høyden på fela. Komposisjonene til Brechan er noe ujevne i kvaliteten, men holder stort sett et helt akseptabelt nivå, selv om perlene kanskje mangler.

Kjøsen skal ha stor ros for denne fine utgivelsen, som til tross for enkelte mangler gir oss en god dokumentasjon av livet og virksomheten til en av de mest betydningsfulle felespillerne i Midt-Norge i siste halvdel av 1800-årene.