Fyldig monument over allsidig og stiloverskridende musikant.

Rosita er en dobbelt-CD med 31 komposisjoner av Harald Haug (1920–1999) fra Vågå. Haug er mest kjent for å ha ledet Vågå spelmannslag (i dag Vågå spel- og dansarlag), men satte også andre musikalske spor i bygda, blant annet dirigerte han korps. Han startet musikerkarrieren på kornett og trompet, og tok senere opp fela. Som felespiller spilte han i trioen Skrammelgutta og senere i Vågåsekstetten og Vågå salongorkester, som han også ledet. Haug var altså svært allsidig, og i tekstheftet til albumet beskrives han som et musikalsk episenter for det folkelige musikklivet. Han var også svært produktiv som komponist, og skal ha etterlatt seg noen hundre melodier i ulike sjangre.

Dobbeltalbumet ble gitt ut på tampen av 2020, året Harald Haug ville ha fylt 100 år. Sønnen Trond Ole Haug er en av drivkreftene bak produksjonen. Han har fått med seg mange gode krefter, ensembler som Vågå spel- og dansarlag og Over Stok og Steen, og musikere som Mads Erik Odde, Vegar Vårdal og Ronny Kjøsen (sistnevnte er også produsent for plata). Komposisjonene er arrangert for ulike besetninger.

Les også:

Portrett av ein stor tonekunstnar

Vel 20 år etter at han gjekk bort, er 32 av Harald Haugs fleire hundre komposisjonar å finne på eit musikalsk dobbeltportrett. Av Ketil Sandviken

Diverse artister: Rosita. Harald Haug - Portrett av ein bygdemusikar
  • Ta:lik, 2020
  • 32 spor, 40 min.
  • Musikk ved Over Stok og Steen, Sprell, Bjørn Kåre Odde mfl.
  • Produsert av Ronny Kjøsen

Tittellåten «Rosita» er en gånglåt som starter forsiktig og mollstemt, før den i andre veket slipper seg løs i lysere toner i durakkorder, men likevel sorgmuntert. Den har god melodisk åre og er en perle av en komposisjon, som har blitt en av de mest spilte av Haugs låter. Han komponerte den etter at han i 1983 hadde vært på festivalen Musik vid Siljan. «Rosita» var navnet på båten som fraktet Haug og spellemannslaget på en sightseeingtur på Dalälven.

Dobbeltalbumet blir rammet inn av «Rosita»: Over Stok og Steens versjon med Ronny Kjøsens smakfulle arrangement er åpningssporet, mens selveste Gardemusikken avslutter det hele, i et opptak som tidligere er brukt på deres plate Listen to Norway. Korpsklangen skiller seg kraftig ut fra resten av albumet, men det fungerer som avslutningsspor. Og det er relevant, siden Harald Haug også jobbet med korpsmusikk.

Variasjonen – mellom spellemannslag, trekkspillklubb, mindre konstellasjoner og solister – er et gode som gjør at plata blir hørverdig. Det passer innenfor en musikalsk helhet med reinlendere, valser, hallinger og springleiker.

Men fire–fem spor bryter opp «helheten» av gammeldans og slåttemusikk. Siden albumet har satt seg fore å dokumentere Harald Haugs allsidige komposisjonsvirksomhet, får vi blant annet en «trompethymne», ei voggevise og en tango. Innslagene trekker i en annen retning, og kan for noen sikkert virke forstyrrende, mens de for andre kan virke som forløsende hvilespor. Ved første gangs lytting var jeg i tvil, men etter hvert ble jeg mer fortrolig med låtene og arrangementene. For eksempel «Tango Intim» – komponert i 1951 til Vågå salongorkester. Den jeg ikke klarte å bli helt venner med, var «Barnets bønn, trompethymne», med piano- og strykerarrangement til trompetsolo i et litt jazzy, nærmest heismusikkaktig lydbilde. Min følelse er at musikerne tar denne melodien over i en moderne drakt, uten vilje til å utforske hvordan komponisten selv kanskje ville valgt å gjøre det. Jeg oppfatter ikke denne tolkningen som folkelig bygdemusikk.

Uansett mener jeg det hadde vært feil å utelate eksemplene på at Harald Haug var en allsidig komponist (selv om det kanskje er en overdrivelse at han involverte seg i «nær sagt alle musikksjangrar», som vi kan lese i tekstheftet). Jeg kunne gjerne hørt flere tangoer, eller underholdningsmusikk som pekte i andre retninger enn runddans- og bygdedansmusikken. Hvordan låt for eksempel Vågå salongorkester? Tilhørte de en helt annen musikalsk verden enn spellemannslaget?

«Sårlengten» er et av solonumrene, spilt av Haugs barnebarn Hallgrim Ulvik Haug. Han bidrar også med andre såre, mollstemte springleiker, i tillegg til hallinger og «Påskevalsen» – en frisk rundvals i svært velklingende samspill med Vegar Vårdal. Haug junior er også med i gammeldansgruppa Sprell, som blant annet spiller flere knakende gode reinlendere – definitivt fra «smilets land». En av dem er «Per Ivars reinlender», dedikert til Per Ivar Moe da han ble verdensmester på skøyter i 1965. Den ble urframført på direkten i Nitimen av Harald Haug og Ola Opheim. En annen er «Takk for sist», også fra 60-tallet. Den ble spredt og gjort kjent gjennom Nygaards kvartett. Hvis jeg skal trekke fram en favoritt på albumet, må det bli denne godbiten av en reinlender.

Variasjonen – mellom spellemannslag, trekkspillklubb, mindre konstellasjoner og solister – er et gode som gjør at plata blir hørverdig.

CD-coveret, med et interessant fotomateriale og med tekst av blant andre Rasmus Stauri, gir et rikt og sammensatt bilde av en fascinerende og mangfoldig musikkpersonlighet. Det har ikke bare lokalhistorisk interesse – for mange bygder har nok hatt slike allsidige og stiloverskridende musikanter.

Stauri beskriver Harald Haugs spennvidde – både musikalsk og personlig, fra «smilets land» til «sårlengten». Haug brukte selv «smilets land» som et musikalsk bilde, med referanse til Lehars komposisjon, mens f.eks. hans egen springleik «Sårlengten» var i et annet stemningslandskap. Albumet har fått fram denne spennvidden.

Musikanten Harald Haug blir beskrevet som sprudlende og karismatisk, og jeg kan selv huske ham fra kappleikscenen på 1980-tallet, med sin musiske ledelse av Vågå spelmannslag. Rosita er et storartet album, som et dokument over en allsidig bygdemusiker, og som en samling god bygdemusikk.