Himlaleite er litt ujevn uttrykket, men har flere originale og flotte enkeltmelodier i gode samspill. Artistene klarer det platetittelen tilsier: å gi lytteren følelsen av å se nye horisonter.

På fest med Trio Alde farer stemningene gjennom meg. 11 sangtekster av Kjartan Fløgstad, og melodier komponert av Gabriel Fliflet. Ikke noe nytt, i og for seg, for de to har samarbeidet i flere år.

Låtene, som Fliflet spiller sammen med Jorun Marie Kvernberg og Berit Opheim i Trio Alde, lar jeg gå høyt ut i stua mi. Jeg kan gjenkjenne folkemusikkelementene, og et sterkt visepreg på ulike måter – i tillegg til flere andre inspirasjoner. Det eneste riktige er vel å si at det ikke er viktigst å plassere dette i en bestemt sjanger, selv om vi har å gjøre med tre musikere som kjenner godt til tradisjonell norsk folkemusikk.

Tekstene til Fløgstad tar for seg mange temaer. Noen ganger er han hverdagslig, andre ganger litt oppstemt. Det finnes også en politisk brodd, og det kan være tekster om både mennesker og natur. Og på et vis følger Fliflet dette sporet, selv om jeg nok også synes det er interessant at tolkningen av Fløgstads tekster ikke alltid er like opplagt. Jeg synes Fliflet har klart å gi tilleggskommentarer til tekstene, og noen ganger er jeg i lyttingen mer opptatt av hvordan ordene synges, og hvilket musikalsk og klanglig forløp musikerne sender meg.

Jeg skal innrømme at jeg måtte bruke litt tid på denne plata før jeg ble overbevist, og inntrykket er fortsatt at den er ujevn. Stemningene skifter litt for fort, tematikken i tekstene også. Lydbildet går i ulike retninger og jeg føler det mangler en skikkelig rød tråd. Men det betyr ikke at Himlaleite er en dårlig plate. For her er flott musikk å lytte til.

Jeg kjenner jo til Fliflet som komponist, og vet at det vanligvis er snakk om store følelser som får svingt på seg. Det er flott når Berit Opheim for eksempel tar oss med ut i «Vintersol». «Der is blir støv / blir diamant / og støv av diamantar.»

Teksten til Fløgstad står godt for seg selv, men det blir også mesterlig formidlet av Opheim på en fint komponert melodi av Fliflet. For en stemme hun har, og for en formidlingsevne. Komposisjonen har noen effektive vendinger som får meg til å høre ekstra godt etter, og den snor seg fint fram med et nynnende mellomspill som gir assosiasjoner til Antony and the Johnsons. Når Opheim i neste runde fortsetter med «Off piste», fortsetter hun på folkemusikkvis med fyldig stemme og treffsikre ornamenter på harmonier fra et trøorgel.

Trio Alde: Himlaleite. Songar av Fløgstad og Fliflet
  • Etnisk Musikklubb, 2021
  • 11 spor, 43 min.
  • Produsent og lydsjef: Kato Ådland; all musikk arrangert av trioen
  • Musikere: Gabriel Fliflet: Trekkspill, piano og sang; Berit Opheim: Sang: Jorun Marie Kvernberg: Fele, oktavfele, trøorgel og sang

Akkurat nå befinner vi oss fortsatt i starten av produksjonen. Det låter fint, selv om jeg ikke er riktig overbevist ennå. Men så kommer «Fjetra», platas høydepunkt. Hva er det som gjør den så bra?

Enkeltordene, sammen med melodien og det gode samspillet, får meg på en egen liten reise.

Om jeg ser hele låten litt ovenfra, er det nok først og fremst koblingen av de ulike klangene som når meg. Fliflets stemme er karakteristisk og inderlig, og i samspill med de to andre får de fram noe uhørt som får meg helt fram på stolen. Jeg vet ikke om dette nødvendigvis handler så mye om teksten. Jeg lytter jo til fortellingen, men her er det mer enkeltordene som sammen med melodien og det gode samspillet får meg på en egen liten reise.

Det begynner enkelt – og så kommer stemmene litt på hverandre. Et tema introduseres på fela – som i all sin enkelhet løfter meg. Stemningen er melankolsk. Låten skvulper så vidt inn mot land i starten, men enkelte ganger kommer det en og annen bølge som er litt større. «Natta er lang», hører jeg. Og jeg blir med dem inn i natta. Kvernberg tar opp temaet i posisjonsspill, festen nærmer seg et klimaks. Det er litt berusende, det hele, men samtidig veldig nede og til stede. Stemmene overtar, og til slutt slukkes lyset. Men det er ikke over. Der nede i dypet, i drømmene, dukker hun opp igjen med det samme temaet. Forsiktig, antydende, lokkende. Sakte, men sikkert kommer de tilbake, festen var likevel ikke over.

En kortversjon av denne anmeldelsen stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2021, som er i salg nå.