Flotte arrangementer og godt samspill med sterk danseappell.

Jeg husker at det på kappleiker på 1990-tallet dukket opp en rekke ungjenter fra Gudbrandsdalen som imponerte med sitt felespill, både solo og i samspill. Tre av disse jentene gikk etter hvert sammen og etablerte en egen gruppe, som fikk navnet Tufskrøkjun.

«Tufskrøkje» blir visstnok brukt om en person som ikke lykkes spesielt godt. Det passer derfor dårlig på disse jentene, som i 2007 gikk hen og vant klassen for gruppespill under Landskappleiken på Geilo. Senere har de vunnet denne klassen ytterligere fem ganger, deriblant de tre siste årene. I mellomtiden har trioen blitt til kvartett, da Astrid Sulheim kom med i 2013 etter at hun flyttet tilbake til Lom. Ingen dårlig forsterkning, når vi vet at Sulheim er den mestvinnende kvinnen i A-klassen for vanlig fele under landskappleiken.

Tufskrøkjun: Nordavind
  • Talik, 2021
  • 16 spor, 45 min.
  • Produsent: Carl Petter Opsahl

Ved siden av lomværen Sulheim består Tufskrøkjun av Kari Grøsland og Ann Kristin Odnes fra Vågå og Synne Grothe fra Sel. De henter mesteparten av repertoaret sitt fra Vågå, men også til dels fra Lom. Viktige kilder for kvartetten er kjente spelemenn som Ola Eide, Jakup Skogum og Pål Skogum fra Lalm, Hans H. Holen fra Vågå, Erling Kjøk og Knut Kjøk fra Garmo i Lom og Reidar Skjelkvåle fra Skjåk. Gruppen uttaler selv at de særlig ønsker å hente fram eldre slåtter og mindre brukte slåtteformer som de tilpasser til nyere samspillformer. I tillegg benytter de seg av tradisjonelle samspillformer som grovt og grant (oktavspill), stemmespill og ulike former for sekundering.

Endelig, vil nok mange si: 28 år etter oppstarten har Tufskrøkjun nylig gitt ut sin første plate. Albumet har fått tittelen Nordavind etter en springleik som Fel-Jakup (Loms-Jakup, Dølguten m.m.) skal ha laget en gang han lå værfast på en gård i Skjåk.

Alle de 16 slåttene på platen er arrangert for fire feler, og det finnes ingen solonumre. På tre av runddansslåttene (reinlender, skotsk og vals) har de imidlertid med seg et komp, bestående av Geir Byre på gitar og Bjarne Odde på kontrabass. Det øvrige repertoaret består av springleiker (9), hallinger (3) og valser (2), samt det sammensatte sporet «Hans Holens minne», som består av den kjente visetonen «Jenta ho gjekk seg oppå ei hø» og springleiken «Bestemor». Gruppen har selv arrangert alle slåttene, med unntak av «Fykerudhallingen hass Johan Bråtå», som er arrangert av Andreas Bjørkås.

På debutalbumet sitt har Tufskrøkjun satt sammen et fint sammensatt utvalg av slåtter. De skal blant annet ha ros for at de har hentet fram slåtter som går på flere ulike felestiller. To av slåttene, springleiken «Kari Kluften» og «Vals etter Ola Opheim og Jakup Skogum» går på det noe uvanlige felestillet «gorrlaus bas» eller «låg bas» (DDAE), som vi i nyere tid stort sett bare kjenner fra Ottadalen. To av sporene, «Hans Holens minne» og springleiken «Storsagje», går på oppstemt ters og bas (AEAE).

Det er mye vakkert samspill på denne platen. De fire kvinnene behersker sine instrumenter på en utmerket måte, og med så mange år bak seg sitter samspillet svært godt. Det finnes riktignok noen få avvik når det gjelder rytmisk presisjon og renhet, spesielt i de høyere partiene, men ikke mer enn man må kunne akseptere når det gjelder samspillarrangementer som ofte er både teknisk krevende og relativt gjennomsiktige.

Endelig, vil nok mange si: 28 år etter oppstarten har Tufskrøkjun gitt ut sin første plate.

Arrangementene er for øvrig noe av det som imponerer mest på denne utgivelsen. Her er det gjort et solid håndverk preget av stor variasjon og velegnete grep, noe som er med på å løfte fram kvaliteten i disse slåttene. Også kompet til Byre og Odde fungerer godt på de tre runddansslåttene, hvor de bidrar til å skape en god og appellerende dansetakt. Spesielt godt fungerer dette på skotsken «Lykkjeleik». Det er samtidig lett å høre at Tufskrøkjun har spilt mye til dans.

Blant platens beste spor finner vi springleiken «Leirdengja», framført med sterk danseappell i et fint og variert arrangement som veksler mellom grovt og grant og stemmespill. «Vals etter Ola Eide», som beskrives som sjelden, men som også finnes i andre deler av landet, klinger flott med god takt, fin dynamikk og sekunderende feler. Blant hallingene liker jeg spesielt «Gammel-Eirik-hallingen», selv om slåtten blir en tanke tilbakeholden i uttrykket. I tillegg vil jeg trekke fram «Fykerudhallingen hass Johan Bråtå», flott arrangert med innslag av pizzicatosekvenser, samt de gode og velkjente springleikene «Storsagje» og «Nordavind». Nok en gang flotte arrangementer og godt samspill.

Hvis det er noe jeg savner på denne platen, så er det kanskje litt større variasjon i selve uttrykket. Enkelte av slåttene, blant annet noen av hallingene, framstår som litt tilbakeholdne og mangler litt når det gjelder kraft og virilitet. Men dette skygger på ingen måte for at Tufskrøkjun her har levert et særdeles godt album. Kanskje det er på tide å skifte navn?