De blir bedre og bedre, og denne gangen sitter det som ‘en påle i jorda der du står’. Min entusiasme har vokst sammen med bandets utvikling, og Valkyrien Allstars har nok gitt ut sin beste plate til nå.

Jeg har kjøpt ny stift til platespilleren min. Jeg digger varmen, knitringa, det lille ekstra som blir med ut i rommet når Valkyrien Allstars snurrer rundt. Det passer godt til musikken. Nostalgisk, sier du? Ikke faen. Mulig jeg snakker om lytterplacebo, men det blåser jeg i. Valkyrien Allstars er i hvert fall ekte, og de finner en effektiv vei inn i fantasien min. De musikalske bildene utvikler seg gjennom lytteropplevelsen, og når jeg lytter igjen og igjen kommer jeg stadig vekk over nye toner og ord jeg ikke har lagt merke til tidligere. Og jeg tåler store doser.

De har mot, Valkyrien Allstars. Det vil si, jeg tror ikke de tenker så mye på akkurat det, til det har de for mye selvtillit – på den gode måten. Men jeg som lytter opplever at de framstår som uredde. For mange musikere som har lyst til å finne sin egen stil og sin egen vei ut til folk, kan det være lett å miste selvtilliten og ty til noen trygge grep. Derfor er det så befriende å se Valkyrien Allstars tråkke beinhardt bortover sin musikalske vei. For de er kompromissløse. De former ideene sine med et særegent teknisk og kunstnerisk repertoar de har bygd opp over tid, og bildene som dukker opp i hodet mitt ligner ikke på noe av det jeg tenker når jeg hører annen musikk.

Valkyrien Allstars: Slutte og byne
  • Heilo/Grappa, 2020
  • 9 spor, 38 min.
  • Produsert av Martin Langlie, Erik Sollid og Tuva Livsdatter Syvertsen

 

Følelsen av dem minner meg noen ganger om 70-tallsmøbler i teak, med en eim av rock og med ornamenter på folkemusikkvis. Men de vender fort fargene.

Følelsen av dem minner meg noen ganger om 70-tallsmøbler i teak, med en eim av rock og med ornamenter på folkemusikkvis. Men de vender fort fargene – og musikken finner også helt andre plasser i forestillingen. Likevel er de alltid der med en lyd som umiddelbart lukter Valkyrien Allstars. De er seg selv likest, med andre ord.

Plata starter med en liten vals som svinger med en slags bedehusaktig følelse, og som treffer godt i sin forkledde enkelhet. Du har de samme skjeve tenna, synger Tuva Livsdatter Syvertsen. Og jeg blir ganske raskt dratt inn i et bilde av noen som står under et furutre og gruer seg til vinteren. Det er jo ujålete. Det er jo ukomplisert. Men gruppa gjør sin greie, og identiteten er synlig fra første strofe. De ulike tonene i arrangementet spinnes lett rundt hverandre, og jeg blir på mange måter gjort klar for de neste låtene – som jeg antar kommer til å bli både tettere og tyngre.

For jeg kjenner dem jo, helt siden første plate i 2007. Jeg husker det godt, og hadde ganske store forventinger. Det var også en del folk i ulike musikkmiljøer som ganske umiddelbart forsto at noe stort var på gang. Litt på samme måte som Gåte, oppnådde Valkyrien Allstars plutselig en slags status som brobygger mellom etablerte sjangere. Men jeg kan godt huske at jeg ikke likte alt de gjorde. Jeg måtte blir vant til dem først. Men nå har jeg lytta til dem siden, anmeldt alle platene, og min entusiasme har vokst sammen med bandets utvikling.

Energien er der fortsatt, stilen. Men likevel har mye skjedd over tid. Nå sitter låtene bedre enn noensinne, og dette er nok den beste plata de har gitt ut. Jeg vil nok si at de på mange måter har valgt å forlate noe av det folkemusikalske opphavet. Det er kanskje synd, men jeg må også forte meg å si: Det er selvsagt også helt greit. De har jo ingen forpliktelse til noe annet enn sin egen integritet. Og det er fortsatt hørbart hvor de kommer fra. Enkelte av melodiene er tradisjonelle, men alle tekstene er nyskrevet – og de fleste av dem ført i pennen av Tuva Livsdatter Syvertsen.

Likevel, selv om Valkyrien Allstars har tatt stegene videre: Noe består. Stemmen til Tuva, for eksempel. Jeg har jo etter hvert hørt henne i ulike sammenhenger, men hun har alltid den samme kvaliteten over det hun gjør. Og i Valkyrien Allstars er stemmen på plass som en ledende musikalsk merkelapp. Klangen er ru, men også klar. Den er kraftfull, men også var. Jeg liker også Erik Sollids stemme. Han synger ganske lyst, og sammen med Martin Langlie, som synger mørkere, får de fram et særegent sangutrykk. Og i samklang med feler, synther, gitarer, trommer og kontrabass – sitter det som en kule.

Men du? Det er én ting til vi må snakke om, og det er tekstene. Mange av dem skrevet av Syvertsen. Men hvor skal jeg begynne nå? Da jeg hørte på plata for første gang, ble jeg litt usikker – kanskje først og fremst fordi jeg ikke helt klarte å fange alle historiene umiddelbart. Når jeg leser dem uten musikken, vil jeg heller ikke si at jeg får helt foten. Men når jeg etter hvert fatter innholdet, og hører klangen av ordene i samspill med instrumenter, vokser de og får en helt egen kraft. Låta «Dritings i en bil» fungerer plutselig veldig bra som historie. Arrangementet setter seg i første etasje, mens Syvertsen lyser i spiret. Og vi kommer tett på henne. Noe har skjedd. Er det en kjærlighetshistorie? Tja, sikkert. Teksten ser tilbake, og det kommer noen klare øyeblikk som er lett å fatte.

Men andre tekster er annerledes, dypere og snakker til meg på en annen måte. En av dem er «Alt går an å la vær». Her byr Syvertsen på en annen poetisk dimensjon som blir støttet av medmusikere som gir teksten en kledelig rytmikk. Låta utvikler seg, andre stemmer kommer til, mellomspillene blir større. Det er både melankolsk og stort på samme tid. Du letter, men trekkes også ned på påle rett i jorda der du står.