Ytring: Hvorfor blomstrer folkemusikken?

Folkemusikk og folkedans syder i alle kanaler. På dansegulv og konsertscener, på medieflater og i popmusikkens prisutdelinger – overalt ser vi folkemusikkbaserte band vinne frem. Men hvorfor skjer dette akkurat nå?

Tekst: Lene Furuli, nestleder i FolkOrg.

På Oslokappleiken i høst ble jeg, som arrangør av kappleiken, spurt av en journalist fra NTB om hvorfor det var så veldig mange ungdommer på kappleiken. Overskrifta på artikkelen ble «Fleire byrjar med folkemusikk - ingen veit heilt kvifor».

Ingen vet hvorfor! Men det er jo interessant å spekulere litt:

Kan en forklaring ligge i kulturpolitikken? I flere tiår har det vært satsa på at musikk og dans skal være tilgjengelig over hele landet, på små og store scener, i regi av frivillige, offentlige og private aktører. Kulturskoler og frivillige lag har fått ressurser til å lære opp nye generasjoner, skape sosiale miljøer og bidra til talentutvikling.

Da Trond Giske var kulturminister, husker jeg at han fikk spørsmål på et eksportarrangement i London om hvorfor det var så mange talenter i norsk jazz. Svaret hans var overraskende, men enkelt: Kulturskolen. Når så mange unge lærer seg å spille instrumenter, er det naturlig at flere utvikler talentet sitt. Så enkelt.

Kan en forklaring være at satsinga på mangfold og bredde, både nasjonalt og lokalt, gjør at det å søke mot andre uttrykk enn mainstream er naturlig for flere? Gjennom Den kulturelle skolesekken møter elever et mangfold av kunst- og kulturuttrykk, og alt har en likeverdig plass. Barn er åpne for det meste – så lenge de blir eksponert for det.

Eller kan en forklaring være det sterke og standhaftige folkemusikkmiljøet? Engasjerte ildsjeler og tradisjonsbærere har i generasjoner delt, inkludert og støtta hverandre – i både opp- og nedturer. I store og små lokalsamfunn har folk møtt opp på øvinger, arrangert fester, konserter og kappleiker, og holdt ut i perioder med lite engasjement og få folk, for så å oppleve blomstring og nye generasjoner av ildsjeler som trår til.

I mitt eget nærmiljø, Oslo, kan Terje i Hallinglaget være et eksempel på en slik standhaftig ressurs. Han har invitert til øving, meldt på laget til lagdans på kappleik, lært opp og dansa med alle som har kommet. Nå er det en stor gjeng med musikere og dansere i Nordahl Brunsgate annenhver onsdag, som nesten vokser ut av lokalene. Det er seigt og tålmodig arbeid, men gir gevinst i glede og fellesskap.

Kan det være Landskappleiken, den mest vanvittige og morsomme festivalen som finnes? Den har stått støtt i samme format i over hundre år. Konkurranseelementet diskuteres og trigger både irritasjon og glede, men er blitt en del av hvordan vi som miljø forvalter musikken og dansen vår.

Sivert Holmen trakk nylig opp en debatt om repertoar på kappleik, på sin facebookside. Fornøyelig debatt å følge. Det er bare miljøet sjøl som kan utvikle og forvalte musikken og dansen vår, og ta valga om hva som får plass. Og miljøet: det er deg og meg og oss i fellesskap.

Kanskje er det at vi bor i hele landet, at vi har folkemusikkarkiv, utdanning på høyskole- og universitetsnivå, regionale folkemusikksentre, lokale spel- og danselang som har en grunnleggende respekt for lokale tradisjoner og mangfold. Er det at alt henger sammen med alt?

Men kanskje handler det aller mest om kjærligheten til musikken og dansen. At nok folk rett og slett har vært – og er – veldig, veldig glad i musikken og dansen vår, og tar imot nye musikere, dansere og lyttere når de kommer.

Det er umulig å peke på én enkelt årsak til folkemusikkens og folkedansens blomstring. Men én ting er sikkert: Ingenting har kommet av seg sjøl. Det er summen av politiske satsinger, ildsjeler, fellesskap og kjærlighet til tradisjonene som har bygget grunnfjellet vi står på.

Kjellbjørn Karsrud, pekte på dette i sin leder i siste nummer av bladet Folkemusikk Lenke til et annet nettsted, åpnes i nytt vindu., da han kommenterte NOUen «Musikklandet» Lenke til et annet nettsted, åpnes i nytt vindu. som ble overlevert Kulturministeren i juni. At folkemusikk- og folkedansmiljøet blir beskrevet som sterkt pga den organiserte frivillige innsatsen, men stilte spørsmål ved om vi kan basere oss på at denne innsatsen er like sterk i framtida. Det kan vi nok ikke, og det er viktig å sikre at det tas et større ansvar fra offentlige myndigheter i forvaltninga, men vi ønsker fortsatt en sterk frivillig innsats: det er det som sikrer at musikken og dansen lever. Det er vi som lever nå som sitter på neste trekk – til å ta imot nye med raushet - for vi vet at tradisjonen vi står i er så sterk at den tåler en trøkk. Det vet vi!