To ferske solodebutplater er solide arbeider både som forskningsarbeid, arkivbasert dokumentasjon og moderne produksjoner. De har mange interessante likheter i hvordan de forholder seg til steder, utøvere, arkivmateriale, tolkninger og valg.

Hardingfelespiller Per Åsmund Omholt (f. 1963) er folkemusiker og forsker med base på Rauland. Opprinnelig er han fra Veme på Ringerike, der det er lite lokal slåttemusikk å hente. Da Omholt som student begynte å spille hardingfele, måtte han musikalsk over åsen til nabobygda Krødsherad, der spellemannen og nedskriveren Truls Ørpen (1880–1958) var det store navnet. Vara ungkar og gå fri fokuserer på bygdedansslåtter i tradisjon etter Ørpen.

Felespiller Sigrid Stubsveen (f. 1993) er fra Engerdal, og har flyttet tilbake til hjembygda etter å ha fullført sin mastergrad i utøving med teoretisk fordypning ved Norges Musikkhøgskole. Masteroppgava handler om tolkning av arkivopptak av sentrale spellemenn fra Engerdal og nordre Trysil, og plata En skulle levd før og en skulle levd nå har samme tittel og er en forlengelse av oppgava.

Per Åsmund Omholt: Vara ungkar og gå fri. Slåtter etter Truls Ørpen
  • Heilo/Grappa, 2020
  • 22 spor, 44 min.
  • Opptak og miks: Tellef Kvifte

Steder og utøvere

Det ligger i folkemusikerens natur å koble seg på hjembygdas musikk eller å finne fram til en tapt lokal tradisjon. Folkemusikkens bygd- og hjemstedsforankring, som for noen utenfra kan virke utdatert, er i virkeligheten en grunnleggende menings- og energiskapende ingrediens. Begge disse platene viser det klart. At både Krødsherad og Engerdal har hatt få aktive utøvere i nyere tid og ligger utenom folkemusikkens allfarvei, har kanskje gitt Omholt og Stubsveen ekstra motivasjon. Samtidig er kildene, fortidas utøvere, like viktige som stedene. For ingen bygder eller distrikter er statiske tradisjonsområder som representerer en fastlagt geografisk stil.

Omholts kilde Truls Ørpen hadde lært av eldre spellemenn i bygda, og tok vare på den rike ornamentikken og andre stiltrekk som blant annet går tilbake til den legendariske 1800-talls-spellemannen Knut Fosslia (1816–1880). Et typisk trekk, for bygda og særlig for Ørpens stilforståelse, er klare slåtteformer med beskjeden utbygging av motivene. Alt dette viderefører Omholt i sine velklingende nyinnspillinger. Plata har 44 minutters spilletid fordelt på 22 spor, mens Stubsveens plate til sammenligning tar 40 minutter med bare 14 spor.

Riktignok skyldes dette også at mange av sporene hos Stubsveen er sammensatt av flere slåtter i såkalte «kuler». I likhet med Omholt tar hun med seg gamle stilidealer videre. Spellemennene i Engerdal er kjent for sitt spill med markert danserytme, rik ornamentikk og mye dobbeltstrengspill. Stubsveen sier selv hun har «tatt master i gamle gubber», og hun tegner et interessant spellemannskart over bygda. På plata konsentrerer hun seg om to utøvere fra to perioder, Johan Elgshøen (1853–1926) og Embret Lund (1903–1992). Av naturlige årsaker har verken Stubsveen eller Omholt møtt sine kilder, og begge har vært henvist til arkivene.

Arkivmateriale, tolkninger og valg

Ørpen gjorde lydopptak og var samtidig en nestor i transkriberingsfaget, og Omholt har forholdt seg til både lyden og notene. Han skriver i tekstheftet at da han tok fatt på dette stoffet, «var det en utfordring at noter og innspilling så og si aldri stemmer overens». Han har holdt seg tettest til opptakene, men supplert med mange løsninger fra oppskriftene. Slik har kombinasjonen mellom de to kildetypene vært en berikelse for Omholt.

Det samme kan nok sies om Stubsveen, som har brukt nedskrifter og opptak etter O.M. Sandvik, Rolf Myklebust, Sven Nyhus og Olav Sæta. «Du hører mine tolkninger slik de var i øyeblikket opptakene ble gjort, på lik linje med de jeg selv hører på som er spellemennenes tolkning i øyeblikket arkivopptakene ble gjort,» skriver Stubsveen i tekstheftet. Det ville ha vært interessant å lese mer om hvordan Stubsveen har arbeidet med og tolket materialet, og bakenforliggende valg som gjelder for eksempel tempo, tonalitet og spillestil. Dette finnes nok i masteroppgava, men med litt flere tanker om dette i tekstheftet, ville musikkalbumet blitt enda bedre som helhet.

Stubsveens repertoarvalg er noe av det som gjør plata variert og interessant. Jeg tenker blant annet på lokketoner på fele – noe som kan høres ut som et artig påfunn, men som er spilt etter nedskrifter av feleframføringer. Et annet spor som løfter albumet er visa «Den fromme Helena», som Stubsveen synger etter opptak med Embret Lund. Hun fanger noe av den gammelmodige stilen og tonaliteten til sin kilde, og den vemodige visa – det eneste sporet med sang – låter veldig overbevisende.

Et av Omholts valg som bidrar til et mer interessant album, er at han har med et knippe ukjente og særegne låter som ikke har tydelige paralleller i andre distrikt. Det gjelder for eksempel et par springarer etter Johan Kleven, som låter meget bra i Omholts tolkning. For begge platene er solospill tett på originalene et valg i seg selv. Og begge utøverne har en klar bevissthet om at de tolker fortidas musikk inn i sin moderne livsverden.

At både Krødsherad og Engerdal har hatt få aktive utøvere i nyere tid og ligger utenom folkemusikkens allfarvei, har kanskje gitt Omholt og Stubsveen ekstra motivasjon.

Sigrid Stubsveen: En skulle levd før og en skulle levd nå
  • Ta:lik, 2020
  • 14 spor, 40 min.
  • Produsent: Vegar Vårdal; opptak og miks: Tor Magne Hallibakken

Fortid i nåtida

Fortida er sterkt til stede i begge prosjektene. Omholt og Stubsveen har ærbødighet overfor utøverne, lokalhistorien og musikkhistorien. Stubsveens tittel En skulle levd før og en skulle levd nå uttrykker en folkemusikers dilemma. For Per Åsmund Omholt skulle ha møtt Ørpen, lært slåttene direkte av ham og diskutert slåttevariasjon, ornamentikk og kanskje gamle hardingfeler. Sigrid Stubsveen skulle ha levd i miljøet i Engerdal og lært takene direkte av Elgshøen og Lund. Men at Omholt og Stubsveen lever nå, gjør at de kan stille mange spørsmål de ikke ville ha stilt hvis de hadde levd før.

Dessuten: For hundre år siden ville de neppe ha fått muligheten til å leve av musikken, og de ville ikke kunnet gi ut disse flotte platene. Som moderne musikkproduksjoner når de potensielt ut til spillelister, miljøer og nettverk langt utenfor Krødsherad og Engerdal. Like viktig som steder, profiler og teksthefter, er albumenes betydning som musikkdokumenter. Dette er profesjonelle produksjoner, lydmessig og musikalsk. Utøverprestasjonene er på høyt nivå, og særlig er Stubsveens klokkereine spill førsteklasses, med høyt presisjonsnivå. Favorittlåten min er den litt underfundige runnomen «Brækningen» etter Embret Lund. Omholt spiller også strøkent, med unntak av noe smårusk som ikke på noen måte ødelegger for det musikalske helhetsinntrykket. Min favorittlåt er «Springar etter Tor Grimsgard», også dette en litt underfundig og vridd slått.

Utgivelsene til Omholt og Stubsveen byr på mye godt slåttespill med nytolket arkivmateriale som revitaliserer lokale tradisjoner. Bidrar de til en mer mangfoldig folkemusikk? Ja. Har vi egentlig behov utgivelser som dette? Ja.

Videre lesning:

Per Åsmund Omholt: Truls Ørpen, oppskrivertradisjonen og de gode formene

De store samlingene med slåttenedtegnelser må studeres i lys av sin samtid. Det gjør dem ikke til dårligere kilder – tvert om kan de gi innsikter man ikke kan få av lydfestet dokumentasjonsmateriale.