Klangen blir spesiell med bassklarinett og trekkspill. Carl Petter Opsahl og Jo Asgeir Lie beveger seg i et varmt musikalsk landskap mellom Gudbrandsdalen, jazzen og samtidsmusikken.

Bassklarinett og trekkspill er ikke akkurat en standardisert besetning i noen sjangre, og klangen blir mildt sagt særegen når Carl Petter Opsahl og Jo Asgeir Lie møter hverandre. Det er ikke første gang de lager plate sammen, og denne gang har de tatt utgangspunkt i slåttetradisjonen fra Gudbrandsdalen. Klarinetten var faktisk et hyppig brukt instrument, og tittelsporet, «Bruremarsj nr. 23», ble sannsynligvis opprinnelig spilt på klarinett. Plata de har lagd, er generelt stillferdig og behagelig å lytte til, med varme, mørke og passelig utfordrende klanger, og lån fra både jazz og samtidsmusikk.

«Memuruhallingen» er et godt eksempel på stilmøtene. Trekkspillet spiller opp med enkle tonale akkorder, som har tillagte «fargetoner», slik vi er vant til i jazzmusikk. Rytmisk ligger akkordene rundt taktslagene, og det skaper en fengende rytme. Over dette spiller bassklarinetten hallingmelodien som en ettertenksom og leken fundering. Etter melodipresentasjonen kommer en del der trekkspillet går fra bakgrunnen til forgrunnen. Instrumentet spinner videre på akkordene og grooven, og Lie begynner også å fantasere over melodien, omtrent som i en improvisatorisk seksjon av en jazzlåt. Under dette ligger nå bassklarinetten med duse toner som sklir inn i trekkspillets fantasier, fram til den helt tydelig bestemmer at det er på tide at den tar over som improvisasjonsdelens hovedperson. Så kommer vi tydelig tilbake til akkordene og den lekne halling-ettertanken i bassklarinetten. Sirkelen er sluttet, og formmessig føler jeg at jeg har vært på jazzklubb da jeg lyttet til denne.

Carl Petter Opsahl & Jo Asgeir Lie: #23
  • 'Bassklarinett og akkordeon. Klarinettradisjoner fra Gudbrandsdalen, leiker og salmetoner'
  • Kvarts, 2019
  • 11 spor, 42 minutt
  • Produsert av Carl Petter Opsahl og Jo Asgeir Lie

Et annet uttrykk finner vi i «Opp all den ting», som er en sorgløst presentert melodi å bli glad av. Igjen med noe av den samme rytmiske akkompagnementsmåten i trekkspillet. Noe helt annet finner vi i «Gammel-Køllin». Der begynner Opsahl med å presse sin klarinett opp i et høyt register med små melodiske utbrudd som klinger som en lokk. Med en relativt stor etterklang på innspillingen er det skjønt å høre hvordan instrumentet fortsetter å synge i rommet, selv etter at Opsahl har sluttet å blåse tonen. En kanskje enda mer lekker effekt kommer i låtens aller siste toner. Lie spiller opp noen av sitt instruments aller lyseste toner, og de er spilt med største diskresjon, og Opsahl spiller mot dette i bassklarinettens høyeste register. Klangen av begge instrumentenes ytterregistre er en fryd. Når Opsahl dessuten trekker intonasjonen både opp og ned og leker rundt tonens egentlige kjerne, da oppstår et lite mikrokosmos av klanger, bare fra noen enkle toner som spiller mot hverandre.

Disse er bare noen av uttrykkene på plata. Til tross for at den presenterer så forskjellige teknikker, er det likevel en grunnleggende stemning som ligger under det som duoen velger å gjøre. Der er en ro selv i det bevegelige, og de blir aldri så navlebeskuende opptatt av skjønnheten i klangen at bevegelsen stopper opp. Jeg syns imidlertid at trekkspillet kommer litt for mye i bakgrunnen. Tatt i betraktning at vi har med så klanglig basert musikk å gjøre, kunne vi både hørt bassklarinetten ta flere underordnede klanglige roller, og trekkspillet kunne fungere som et melodisk instrument oftere.

Likevel, dette er en plate jeg gjerne hører igjen. Både for å oppdage mer av musikernes klanglige fantasi, og også fordi den har et så sterkt uttrykk at den kan brukes som emosjonell varmedyne nå når vi går mot kaldere tider.

Anmeldelsen ble først i magasinet Folkemusikk nr. 4/2019, og er publisert på nett i forbindelse med at første episode av Folkemusikks podkast publiseres – et portrett av Aslak Brimi.