Hva skal Stiftinga for folkemusikk og folkedans være i framtida? Her er høringssvaret fra Norsk folkemusikklag, et av de sentrale fellesskapene for forskning, utdanning og dokumentasjon innen folkemusikk og folkedans i Norge.

Innledningsvis har vi stilt oss følgende prinsipielle spørsmål som vil ligge som grunnleggende elementer i høringssvaret vårt:

  • Er man tjent med et solid og tydelig Rådet for folkemusikk og folkedans?
  • Er dette en institusjon som har framtida foran seg?
  • Trenger man et rådgivende, koordinerende, utredende og pengefordelende organ innen vår sektor?
  • Hva er alternativet?
Grafisk montasje: Folkemusikk.no. Lenke til Rambølls utgreiing finn du nedunder.

MEIR OM SAKA: SFF I FRAMTIDA

I juni kom utgreiinga Fremtidig organisering av Stiftinga for folkemusikk og folkedans, ført i pennen av rådgivingsselskapet Rambøll på oppdrag av stiftinga. Styret i Stiftinga oppmoda alle interesserte om å komme med innspel til den framtidige organiseringa innan 1. oktober. I høve høyringsfristen publiserer Folkemusikk nokre innspela som er innkomne.

Direkte lenke til Sff/Rambølls rapport

Om utgreiinga: Rådet rådspør

Sff i framtida: Dette meiner FolkOrg

Sff i framtida: Dette meiner Noregs Ungdomslag (NU)

Sff i framtida: Dette meiner Rådet for folkemusikk og folkedans (Rff)

Bakgrunn

Tidlig på 1990-tallet foretok Kulturdepartementet en gjennomgang av alle statlige råd og utvalg. Dette førte til at en rekke råd ble lagt ned, det gjaldt bl.a. Statens musikkråd. Rådet for folkemusikk og folkedans (Rff), som Stiftinga for folkemusikk og folkedans (SFF) da het, overlevde denne statlige saneringsprosessen.

Overfor miljøet trakk Kulturdepartementet fram to hovedargumenter til at nettopp Rff fikk leve videre. Den første og viktigste grunnen var den spesielle konstruksjonen av et nasjonalt samlende råd og en utøvende faginstitusjon som samtidig fungerte som sekretariat med vel kvalifiserte saksbehandlere. Svært få av de andre statlige rådene hadde på samme måte en faginstitusjon i ryggen som med tyngde kunne følge opp vedtakene.

Det andre argumentet var kombinasjonen av folkemusikk og folkedans under samme tak. Det var helt unikt, også i europeisk sammenheng, at man her kunne arbeide faglig med forskning, formidling og ulike former for tjenesteyting samtidig på både folkemusikk- og folkemusikkfeltet. Selv om dette er mer enn 20 år siden, tror vi likevel at det er nyttig å ha denne historikken i bakhodet når man skal vurdere de ulike framtidige organisasjonsmodellene for SFF som er skissert i høringsdokumentet.

Situasjonen for folkemusikk- og folkedansforskningen i Norge er i dag vanskeligere enn på lenge. I en slik situasjon er det viktig å ha et kulturpolitisk aktivt Rff.

Norsk folkemusikklag sine behov

Så til spørsmålet om i hvilken grad folkemusikk- og folkedansfeltet har behov for samordning, og eventuelt hvilken type samordning vi for vår del ser behovet for.

Norsk folkemusikklag (NFL) er et faglig forum for bl.a. forskning og høyere utdanning innen folkemusikk og folkedans. Laget er ingen fagforening som på vegne av sektoren kan ta opp fagpolitiske spørsmål med ulike statlige og andre organer.

Situasjonen for folkemusikk- og folkedansforskningen i Norge er i dag vanskeligere enn på lenge, og i en slik situasjon er det viktig å ha et kulturpolitisk aktivt Rff som kan rette søkelyset mot og fremme saker på vårt felt. Det finnes ingen andre instanser som på vegne av hele sektoren kan ta opp saker som gjelder det faglige arbeidet med folkemusikk og folkedans. Erfaringen viser at de store utøverorganisasjonene verken finner det naturlig eller føler ansvar for å reise slike spørsmål.

Erfaringen fra de siste årene, med avvikling av sekretariatsfunksjonen og gradvis bortfall av den økonomiske støtten, har også vist at styret og ledelsen i Stiftinga ikke har evnet å prioritere en organisasjon som arbeider aktivt for å fremme forskning, publisering og annet faglig arbeid på folkemusikk- og folkedanssektoren. Norsk folkemusikklag er derfor avhengig av et kompetent Råd som kan støtte oss på ulike måter i det idealistiske arbeidet vårt på feltet.

Vår organisasjon (NFL) har behov for forutsigbarhet og stabile økonomiske ordninger for en fortsatt virksomhet. Rådet har i perioder nærmest praktisert et ostehøvelprinsipp der mange av søkerne får penger, men bare en brøkdel av det de søker om. Stiftinga forvalter relativt store beløp, men sett utenfra kan det oppfattes som om både reglene og mandatet for tildelingene er noe uklare. Rådet skulle opprinnelig også fylle en funksjon som rådgivende organ for myndighetene. Dette er en posisjon som det fortsatt er behov for, og som derfor må styrkes.

Konklusjonen fra Norsk folkemusikklag er at man også i framtiden har bruk for en samordnende instans, og at det således må satses langt mer på Rådet for folkemusikk og folkedans enn i dag. Rådet bør derfor bli atskillig tydeligere, og da må styringsstrukturen i Stiftinga omorganiseres. Sentret må i tillegg ha en klar sekretær- og utredende faglig funksjon. For å kunne lykkes med dette vil det være av betydning at Sentret har førstekompetanse både på folkemusikk og folkedans.

Mener departementet det vil være riktig å fortsatt finansiere et senter som ikke lenger ivaretar et breddemiljø? Var ikke nettopp hovedpoenget med etableringen av Rådet at det skulle representere en hel sektor?

Strategisk fokus og foretrukket modell

Når det gjelder de to andre punktene det er bedt om innspill på, Stiftingas strategiske fokus og valg av modell, vil vi her se disse i sammenheng.

Rådet for folkemusikk og folkedans har på flere måter en tilsvarende funksjon som Kulturrådet, dvs. et «armlengdes avstands-prinsipp», der vår sektor gjennom Rådet tilføres midler som miljøet selv kan ha råderett over. Samtidig har det vært meningen at Rådet i samarbeid med Sentret har skullet fungere som utreder i faglige spørsmål. I tillegg kommer så senterets spesifikke funksjoner, som arkivdrift, utdanning og evt. noe forskning.

Norsk folkemusikklag mener at det vil være svært uheldig for sektoren dersom Rådet forsvinner. Vi har vondt for å se at midlene til støtteordningene uten videre vil bli videreført fra myndighetene til de ulike aktivitetene på feltet.

Vi lurer videre på om departementet mener det vil være riktig å fortsatt finansiere et senter som ikke lenger ivaretar et breddemiljø? Var ikke nettopp hovedpoenget med etableringen av Rådet at det skulle representere en hel sektor? Er det ikke en fare for at midlene forsvinner hvis Rådet blir borte? Miljøet som helhet vil derfor kunne bli svært skadelidende dersom Rådet forsvinner.

Vi mener at det finnes flere andre sterke fagmiljøer her i landet som vil være i stand til å ivareta utdannings- og arkivfunksjoner på sikt. Utdanningstilbudene i folkemusikk og folkedans kan og bør heller skje i regi av etablerte utdanningsinstitusjoner, og arkivdriften kan på sikt overføres eller ivaretas av for eksempel Nasjonalbiblioteket.

Modell 1

Norsk folkemusikklag ser klart flest fordeler ved at man velger modell 1 for framtidig organisering av Stiftinga for folkemusikk og folkedans. I tillegg må de faglige stillingene ved senteret styrkes slik at man har et kvalifisert personale til å kunne gi Rådet tilstrekkelig faglig hjelp til bl.a. utredninger og oppfølging av vedtak på fagsektoren.

Modell 1 vil måtte kreve en dedikert ledelse som har tilstrekkelig faglig bakgrunn innenfor folkemusikk og/eller folkedans, og som evner å prioritere et kulturpolitisk arbeid i samarbeid med Rådet. Samtidig må ledelsen opptre samlende og være utadvendt og synlig i samfunnsdebatten.

Når det gjelder modell 1a (samme organer som i dag) eller modell 1b (Råd og styre slås sammen) er vi i utgangspunktet litt usikre. Vi ser mange fordeler med et sammenslått råd og styre, men dette vil kreve stor arbeidsinnsats fra rådsmedlemmenes side. En mellomløsning kan være å velge et styre på for eksempel tre personer blant rådsmedlemmene, som vil utgjøre et flertall i styret, og så supplere dette med en ansattrepresentant og evt. en ekstern representant med nødvendig kompetanse på områder som økonomi og arbeidsgiveransvar. Styrelederen bør da velges blant rådsmedlemmene. En liknende ordning har vært prøvd tidligere, og fungerte relativt tilfredsstillende internt.

En ordning med ett separat styre vil være helt avhengig av at det eksisterer klart formulerte mandater og rammer for tjenesteytingene, samtidig som det vil stille store krav til ledelsen. Vi heller derfor mest mot modell 1b.

Modell 2

Vi har liten tro på at miljøet, uten et samlende, nasjonalt råd med kulturpolitiske samordningsoppgaver, vil føle behov for å prioritere og delta på et slags representantskapsmøte for SFF. Valg til styret vil neppe være nok til å vekke interessen, og det finnes i tillegg mange andre faglige seminarer.

Uten et for sektoren representativt råd, vil ikke Stiftelsen ha en troverdig posisjon som fordeler av tiltaksmidler til den brede aktiviteten på feltet. Man bør da vurdere om man bør frigjøre disse midlene fra Stiftingas bevilgning, og heller overføre pengene til en annen institusjon som har den nødvendige interessen og fagkompetansen til å etablere et tildelingsutvalg med et faglig sterkt og dedikert sekretariat i ryggen. Faren er her stor for at de øremerkete bevilgningene fra KUD til sektoren etter hvert vil kunne falle bort.

Vi frykter også at en faginstitusjon for bare folkedans, og uten et nasjonalt samlende råd, vil bli en skjør institusjon som på sikt står i fare for å bli avviklet fra departementets side. For tiden diskuteres det mye, både på Stortinget og i departementet, hvilke institusjoner som kan bli overført fra staten til fylket som del av regionreformen. Vi er redd for at bl.a. Stiftinga kan stå utsatt til i en slik sammenheng. Vi vet at dette allerede har vært uformelt luftet under de innledende samtalene. Hvilke institusjoner dette gjelder, vil bli diskutert videre i forbindelse med arbeidet med den kommende kulturmeldingen. Uten et nasjonalt og sterkt Råd med bred tillit i miljøet sitter nok Stiftinga her med dårlige kort på hånden.

Det er også et spørsmål om miljøet vil ha nok tillit til og nytte av en slik institusjon sett i relasjon til den relativt store tildelingen Stiftinga i dag får fra Kulturdepartementet. Det finnes flere andre vel så synlige faginstitusjoner som for tiden sliter med begrensete midler.

Modell 3

Denne modellen har i følge høringsdokumentet svært få tilhengere blant informantene i utredningen. Utredningen peker selv på en rekke vanskelige spørsmål som må avklares ved en slik modell. Det gjelder bl.a. Stiftingas tilknytning til og nåværende bevilgning fra KUD, mens UH-sektoren har sine midler fra Kunnskapsdepartementet. Vi er enig i oppsummeringen som sier at denne modellen vil være avhengig av mange andre aktører før det vil kunne bli en realitet.

I tillegg kommer utfordringen med forutsigbarhet og langsiktighet. Det er heller ingen institusjon som i dag peker seg ut som en naturlig samarbeidspartner, spesielt fordi den tidligere samarbeidspartneren NTNU har signalisert overfor utrederne fra Rambøll at man er lunken til et slikt samarbeid. Vi kommenterer derfor ikke denne modellen ytterligere.

Tre framtidige modeller for Sff

I Rambølls utredning legges det fram tre ulike modeller for framtidig organisering av Stiftinga for folkemusikk og folkedans. De er her sitert (fra s. 27–30 i rapporten):

Modell 1a – Tilsvarende organer i stiftelsen som i dag. Én mulighet er å beholde de styrende organene som i dag, med et styre og et råd som har ulike roller. Her har styret det formelle arbeidsgiveransvaret for senteret, samtidig som rådet har et tydelig formulert mandat og klare rammer for de tjenestene som ytes fra senteret. Dette er presiseringer og klargjøringer som må tydeliggjøres innenfor en slik modell.

Modell 1b – Råd og styre slås sammen. Et annet alternativ er å slå sammen styre og råd. Her vil fremdeles representantene utgå fra representantskapsmøtet, men det er ikke noe separat styre og råd. Det kan tenkes at det nye styret utvides noe for å innlemme flere representanter fra miljøet, ettersom det skal fungere som et mer tydelig samordnende organ.

Modell 2 – Fagsenter for folkedans. I denne modellen er ikke Rådet for folkemusikk og folkedans lenger en del av Sff-systemet. Rådet vil i så tilfelle avvikles og styrerepresentanter må velges på en ny måte. Her overtar styret ansvaret for forvaltningen av støttemidlene som rådet fordeler i dag og kan velge hvorvidt dette skal delegeres til senteret eller overtas av andre miljøer. Senteret forholder seg utelukkende til styret, den strategiske retningen og vedtakene som fattes der.

Modell 3 – Senter underlagt UH-institusjon. En annen mulig modell for organiseringen fremover vil være at hele eller deler av Sff innlemmes som et senter underlagt en utdanningsinstitusjon. Her vil det vitenskapelige arbeidet og rollen som utdanner rendyrkes. En slik modell vil bety at Stiftinga som selvstendig organisasjon som i dag ikke vil kunne videreføres. Rådet og representantskapet kan potensielt videreføres som en fristilt del med et endret mandat og eventuelt som en separat ny stiftelse som viderefører samordningsfunksjonen for miljøet. Dette vil imidlertid kreve ressurser for å fungere på en hensiktsmessig måte. Alternativt legges rådet og representantskapet ned i sin nåværende form.

Anbefaling og avsluttende ord

Norsk folkemusikklag vil sterkt anbefale at man velger modell 1, og ser samtidig modell 1b som det beste alternativet.

Tidene har forandret seg mye siden Rådet for folkemusikk og folkedans ble etablert i 1972 og videreutviklet på 1980- og 1990-tallet. På denne tiden var Rådet et sterkt og tydelig kulturpolitisk råd som også ble brukt mye både som rådgivende og samordnende organ. Men gjennom flere er Rådets arbeid blitt stadig lavere prioritert innenfor Stiftingas virksomhet, noe som har svekket Rådet mye. I dag går utøverorganisasjonene heller sammen med andre utøverorganisasjoner (Norsk jazzforbud, Norsk rockeforbund etc.) enn til Rådet når de skal fremme en viktig sak. Spørsmålet er om denne utviklingen kan snus, og om Rådet således kan ha en framtid utover å være et rent utvalg for tildeling av midler.

Vi mener at Rådet på sitt beste, og i nært samspill med Sentret, opp gjennom årene har fått utrettet svært mye positivt på vårt felt. Nettopp det faglige samarbeidet mellom musikken og dansen, og mellom et nasjonalt kulturpolitisk råd og et strekt faglig og dedikert sekretariat, har vært en vinneroppskrift. Derfor mener vi at Rådet og Stiftinga fortjener en sjanse til å kunne ta opp igjen den tidligere praksisen, noe som krever både en styrking og klar prioritering av Rådets arbeid.

Hvis dette viser seg å mislykkes, eller om Stiftinga skulle velge en annen modell for framtidig organisering, er vi redd for at det ikke lenger vil eksistere noe behov for en institusjon som Stiftinga for folkemusikk og folkedans.