Trioen har lagt en ny solid byggestein til sin minimalistiske musikksamling.

Sommeren 2018 ble den varmeste og tørreste i manns minne. Den ene dagen etter den andre med tropisk hete man helst kjenner fra langt sydligere breddegrader. Eng og åker visnet bort, vannet forsvant og vi nordboere la oss til en roligere væremåte, satte arbeidsoppgavene på vent og søkte etter noe så unorsk som skygge i den dirrende luften.

Dette kunne ikke Slagr forutse da de fullførte sitt fjerde album, mens snøen fremdeles dekket landet. Dirr ble et fast lydspor til denne underlige sommeren, men den har beholdt sin relevans også inn mot kjøligere tider og vil ganske sikkert være en følgesvenn inn mot en ny vinter. Dette er musikk for alle årstider, og for mange sinnsstemninger.

Slagr er fremdeles Anne Hytta på hardingfele og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glassharmonika, samt cellist Katrine Schiøtt som på sømløst vis har erstattet Sigrun Eng. Dere som kjenner trioen fra tidligere utgivelser eller fra deres liggekonserter, der musikken kan nytes i en høvelig posisjon og hypnagoge tilstand, vil ikke bli overrasket over det som serveres her. Dette er ikke en trio som radikalt søker bort fra sin etablerte kontekst fra plate til plate. Deres katalog pusles heller møysommelig sammen til å danne et helt særegent bilde, der utvikling og variasjon kommer i form av ørsmå detaljer, og der låtene og platene er brikker underordnet denne helheten.

Slagr: Dirr
  • Hubro/Grappa, 2018
  • 8 spor, 34 minutter
  • Produsent: Slagr

Etablerte stikkord for å beskrive det de står for er fremdeles gyldige: mediterende minimalisme, filmatisk folkemusikk, atmosfærisk avantgarde. De tilhører ikke én tradisjon, og skal heller ikke presses inn i noen fasttømret boks. Slik sett er det naturlig at deres siste plate kommer ut på den sjangerfrie kvalitetsleverandøren Hubro. Slagr er frigjort fra det åpenbare, og selv om de definitivt er jordet i noe ur-aktig og bestandig, henvender de seg vel så mye til drømmenes verden og det abstrakte.

Dette gjør de uten å lage noe i nærheten av «vanskelig» musikk. Slagr har alltid vært en ren nytelse for sjel og sinn. De komponerer særdeles vakre melodier, saktegående og dvelende, som kan nytes både i konsentrert lytting med gode hodetelefoner eller som bakgrunnsakkompagnement til den frie natur. Slagr blir liksom en naturlig del av deg og dine omgivelser.

Platen er innspilt i Sofienberg kirke, en omgivelse som passer platen. Det er høyt under taket her, en romlig klang som kommer til sin rett enten de tre spiller sammen eller står fram med solospill. I likhet med deres foregående plater er det ikke lett å trekke fram enkeltspor som skiller seg fra andre, for igjen har de laget en plate som bør spilles i sin helhet, slik at sporene høres i sammenheng.

Dirr er delt inn i 8 stykker, alle med korte navn som «aur», «eir» og «hel». Titlene angir en klar norsk og nordisk kulturarv, men musikken i seg selv beveger seg på tvers av både landegrenser og tidsepoker. Det har gått inflasjon i begrepet «tidløst», men skal man først ty til det, så er Slagr den rette mottaker. Det er rart med det: Med sitt lavmælte tonespråk og minimale estetikk evner Slagr igjen å åpne ukjente dører og male store bilder, mens tankene blir til drømmer og drømmene blir til musikk.