Susanne Lundeng er ute med ny plate, denne gangen i trio. Hennes låter med preg av viser, folkemusikk og jazz vokser ved flere gjennomhøringer.

Susanne Lundeng: Hold dæ på vingan
  • Heilo/Grappa, 2020
  • 8 spor, 49 minutter
  • Produsenter: Susanne Lundeng, Nils-Olav Johansen og Erik Nylander

Med unntak av utgivelsene 111 nordlandsslåtter (2015) og Kimer i klokker (2018), har Susanne Lundeng helt siden platen Drag i 1994 hovedsakelig utgitt musikk hun selv har komponert. På Det va nære på i 2018 skrev hun for første gang også tekstene selv, noe som førte til at hun høsten 2019 fikk NOPAs tekstpris for tittelkuttet. Juryen beskrev teksten som «en nyskapende, klisjefri perle av norskspråklig sanglyrikk».

Nå er Lundeng ute med ny plate som har fått tittelen Hold dæ på vingan. Hun har med seg Susanne Lundeng Trio, som foruten henne selv på fele og sang består av gitaristen og sangeren Nils-Olav Johansen, som hun har samarbeidet mye med tidligere, samt Erik Nylander på trommer. Begge medmusikerne har solid bakgrunn, først og fremst som jazzmusikere fra en rekke ulike samspillkonstellasjoner. Også denne gangen bidrar Lundeng med egne tekster, og all musikken har hun skrevet selv.

Innholdet på Lundengs plate kan grovt sett deler inn i tre ulike kategorier. Enkelte av sporene har utvilsomt hentet inspirasjon fra den nordnorske visetradisjonen. Dette gjelder spesielt de tre melodiene hvor Lundeng framfører sine egne tekster. På andre av sporene skinner Lundengs bakgrunn som folkemusiker tydeligere gjennom med et friskt og uttrykksfullt felespill som bærende faktor. I den tredje kategorien er jazzpreget tydeligere, selv om også flere andre av melodiene har improvisasjon som et viktig element.

Da jeg anmeldte platen Det va nære på i 2018, konkluderte jeg med at Lundeng sang svært bra og at tekstene hennes var overraskende gode med tanke på at hun var debutant. Også denne gang representerer sangene hennes noe av det aller beste på platen, og hun synger på en måte som virkelig griper tak i tilhøreren. «Det å ei» er en rolig og visepreget melodi med et avdempet akkompagnement, og som mot slutten preges av noen vakre og melankolske feletoner som sammen med gitarspillet gir denne sekvensen et visst jazzpreg. Improvisasjonselementet er også til stede spesielt i gitarspillet på «Ser du dæ tebake», som er en annen nydelig og noe bånsullignende visemelodi med en flott tekst. Den siste av Lundengs tekster er «Hymne fra Nordlandia», som etter en noe sakral åpning oppleves som et slags tonemaleri, et litt melankolsk ørneblikk på det nordnorske landskapet.

Lundengs folkemusikkrøtter kommer tydeligst til syne i sporene «Så skjedde det igjen», «Hav» og kanskje spesielt «Svalgang». På sistnevnte melodi åpner fela med noen lyriske fraser som sakte glir over i et mer ekspressivt tostrengsspill med både løsstrenger og dobbeltgrep. Deretter endrer melodien karakter og rytmikken blir gradvis mer suggererende, samtidig som fela spinner videre på korte slåttepregete melodifraser som henleder tankene på gangarspillet i Setesdal. Etter hvert kommer også gitaren inn og improviserer over enkle melodifraser. En alternativ tittel på dette sporet kunne ha vært «Torleiv H. Bjørgum møter Lofotveggen»!

Arrangementene på platen er stort sett gode. Men på et par av sporene synes jeg at det klinger litt ensformig og repeterende, uten at det skjer noen vesentlig musikalsk utvikling. Dette gjelder i hovedsak de to siste sporene på platen, instrumentallåtene «Det bærre vil sæ ikke i dag» og «Hav». Det er imidlertid veldig mye bra på Lundengs plate, og både de solistiske innslagene og samspillet holder svært høyt nivå. Som den forrige utgivelsen hennes er også dette en plate som vinner seg ved flere gjennomhøringer.