Allsidig debutplate fra nittisjuåring fra Bø i Telemark.

Midt-Telemark og spesielt Bø har gjennom mange år fostret en rekke dyktige spelemenn som har vært med på å prege hardingfeletradisjonen. En av dem er Sveinung Dalen (f.1922), som av mange regnes som en av de fremste spelemennene i Telemark i siste halvdel av 1900-tallet. Nå har Dalen platedebutert i en alder av 97 år, slik at spillet hans endelig er blitt gjort allment tilgjengelig. Det er Folkemusikkarkivet i Telemark og arkivar Kari Lønnestad som står bak utgivelsen. Platen har fått tittelen Helg, noe som kan henspille på det rolige og høytidsstemte spillet til Dalen. Samtidig er det tittelen på avslutningssporet, en gangar han lærte av Tor Rønningen.

Sveinung Dalen vokste opp på Øvre Dalen i Eikjabygda i Bø. Her fikk han tidlig lære felespill både av faren og andre spelemenn på gårdene i Uvdal og Eikjadalen. Under krigen ble han kjent med felespilleren Halvor Eikjarud i Eikjabygda, som hadde lært slåtter av blant annet Dahle-spelemennene og Lars Fykerud. Gjennom Eikjarud ble Dalen kjent med spelemannen Tor Rønningen fra Flåbygd i Lunde, som også hadde mange slåtter i Dahle-tradisjon fra Tinn. I tillegg forvaltet han en lokal slåttetradisjon i Lunde som gikk langt tilbake i tiden. En rekke av de fremste spelemennene i området som Torkjell Haugerud, Gjermund Haugen og Gunnulf Borgen var jevnlig innom Rønningen, som ble både en god læremester og stor inspirasjonskilde for Dalen.

Sveinung Dalen: Helg
  • Folkemusikkarkivet i Telemark, 2019
  • 30 spor, 75 minutter
  • Produsent: Kari Lønnestad

I 1939 deltok Sveinung Dalen for første gang på kappleik. Senere var han ikke så ivrig etter å dra på kappleiker, kanskje fordi spillet hans hadde en noe annen karakter enn det mer kraftfulle og drivende spillet som vanligvis nådde opp på kappleikene. Dalens spill var mer rolig og høytidsstemt med noe mindre vekt på danseappell. I tillegg var han svært tro mot kildene sine og improviserte sjelden særlig mye. Det var spesielt spillet til Torkjell Haugerud som etter hvert ble det store idealet for ham.

Dalen spilte gjennom mange år på en rekke konserter og andre arrangementer, ofte sammen med vennen Jens Amundsen. De to var samtidig aktive medlemmer i Spelemannslaget Bøheringen. Ved siden av spillingen drev Dalen en god del som snekker og maler i Bø og de omkringliggende bygdene.

Dalen har spilt inn en rekke slåtter først og fremst for NRKs folkemusikkarkiv, og han har hatt flere egne folkemusikkhalvtimer. Et flertall av opptakene på denne platen stammer fra 1981, mens en tredjedel ble gjort allerede i 1976. Det seneste opptaket sto Folkemusikkarkivet i Telemark bak i 1992. Platen inneholder i alt 30 slåtter, hvor repertoaret er relativt likt fordelt mellom springar- og gangarslåtter. Andre slåttetyper er ikke tatt med, med unntak av et kort fyrispel. Det er inkludert et lite teksthefte skrevet Asbjørn Storesund, hvor tekstene også er oversatt til engelsk.

En stor del av slåttene på platen har Dalen lært av Tor Rønningen eller Torkjell Haugerud, og flere av slåttene kan føres tilbake til Lars Fykerud eller . Noen av slåtteformene er relativt korte, men vi finner også langt mer utbygde slåtter som «Langedragen II», som Haugerud bygde ut etter Halvor Flatlands eldre form, og «Gauken», som er en av de store springarslåttene i Myllargut-tradisjonen.

Spillet til Sveinung Dalen holder gjennomgående svært høy kvalitet. Han har et klart og tydelig spill hvor detaljer i ornamentikk og rytmikk kommer klart fram. Det gjelder bl.a. «Sagafossen frå Bø», som har mange ristetak og derfor tidvis kan minne om de såkalte Jørn-vrengjene i Valdres. «Markensmåndagen» og «Signe» har sekvenser med spenstige triller og andre forsiringer som er utført på en utsøkt måte. I tekstheftet står: «Dersom ein kan seie at kappleikane favoriserer eit spel med stor kraft og driv, var vel ikkje spelet til Sveinung så godt eigna for å nå heilt til topps i tevlingane.» Jeg er ikke helt enig mangler kraft og driv, for flere av slåttene er framført med en nerve og en danseappell som virkelig viser spennvidden i Dalens slåttespill.

Blant en rekke høydepunkter på platen vil jeg trekke fram gangarslåttene «Duft» og «Fykerudgangar», samt springarslåttene «Gaute Navarsgard», «Ved Hestekåsbekken», «Springar frå Bø» og «Håvards minne». Dalen spiller nok aller best på opptakene fra 1976 og 1981, men også gangaren «Lomeldin» fra 1992 framføres med et godt og solid spill. Derimot er ikke selve lyden like god på dette opptaket, og også de eldste opptakene har en i overkant tørr lyd uten særlig romklang. Samtidig gjør dette at detaljene i spillet kommer tydeligere fram.

Er det så ikke noe å sette fingeren på ved denne produksjonen? Det måtte i så fall være at man kunne ha gjort variasjonen i repertoaret større, ved å ta med for eksempel en bruremarsj eller en mer typisk lydarslått.

Platen dokumenterer på en overbevisende måte Sveinung Dalens posisjon som en av de fremste spelemennene i Telemark i nyere tid. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor vi har måttet vente helt til nå på en slik utgivelse. Folkemusikkarkivet i Telemark skal ha stor takk for at den endelig kom.