Gjennom femti år har sørsamer utviklet en egen dans basert på foxtrot. Folkemusikk har snakket med flere som kan fortelle hvordan sydis-dansen oppsto.

Artikkelen ble først publisert i Folkemusikk nr. 2/2020.

– Jeg fikk lyst til å lære meg å danse, så jeg lærte meg foxtrot. Det ble litt ensidig etter hvert, så jeg la på noen ekstra turer.

Karen som svingte seg, heter Nils Ove Gustafsson. Han er opprinnelig fra Jänsmässholmen i Jämtland, omtrent midt mellom Snåsa og Östersund. Det var der han tråkket de første trinnene i det som skulle bli den nye samiske pardansen sydis.

Siden han svingte seg i disse første turene på et dansegulv litt nord for Östersund tidlig på 1970-tallet, har dansen hans spredt seg i hele det samiske miljøet, både i Norge og i Sverige. Vi har tråkket trinnene for å finne ut mer om dansen som har blitt så populær. Underveis svingte vi oss innom beltetrekking og transe for å lære mer om samiske dansetradisjoner.

Gustafsson jobber i dag på det sørsamiske museet og kultursenteret Saemien Sitje på Snåsa, hvor han store deler av sitt arbeidsliv har jobbet som formidler av samisk håndverk. Saemien Sitje er kultursenter for den norske delen av det sørsamiske området, et område som strekker seg over både Norge og Sverige. På norsk side fra Saltfjellet i nord, nedover Trøndelag og helt ned til Engerdal i sør. På svensk side Västerbotten, Jämtland og deler av Härjedalen og Dalarna.

Nils Ove Gustafsson regnes som opphavsmannen til sydisdansen. De årlige midtsommerfestene i sørsamiske Ankarede kirkeby har bidratt mye til at dansen har spredd seg. Foto: Liisa Eelso

Riktige forhold

I dette området, som i mange andre områder i Skandinavia etter 1900, var den tradisjonelle musikk- og dansekulturen beriket med amerikanske impulser. Gustafsson selv vokste opp i en musikalsk familie hvor far spilte trekkspill og onklene akkompagnerte på munnspill. Omgitt som han var av dans og musikk, lå forholdene godt til rette for at Gustafsson kunne ta del i videreutviklingen av de populære danseformene.

– Det var mange sammenkomster med dans på både samisk og ikke-samisk side. Begge søstrene mine var også ivrige dansere, forteller Gustafsson.

– På norsk side hadde jeg et søskenbarn som danset reinlender og pols. Det var artig å se dem danse når vi møttes på dansefester, og det ga meg lyst til å lære meg pardans selv. Så jeg lærte meg foxtrot. Det var artig først, men etter hvert ble det litt ensidig, så jeg begynte å legge på noen ekstra turer. Da begynte det å bli virkelig gøy. Mine beste danseminner er fra den tiden hvor vi begynte å leke oss og utvikle pardansene videre.

Dansende sydiser

Gustafssons variant av foxtrot fikk etter hvert navnet sydis, og har i tiårene etter 1970 fått så godt fotfeste innad i det samiske miljøet at den også har fått betegnelsen «samisk». Alle som undertegnede har snakket med i forbindelse med dette intervjuet, nevner ham som opphavsmannen til sydis. Selv er Gustafsson ydmyk til denne påstanden.

– Jeg var vel av dem som først startet, men det er mange som har bidratt til å spre og utvikle danseformen med årene. Navnet «sydis» er det heller ikke jeg som har kommet opp med, forteller han.

«Vi sørsamer har bodd tettere på svenske og norske nybyggere og blitt påvirket av deres dansetradisjoner.»

Nils Ove Gustafsson

Ja, hvor kommer dette noe særegne navnet fra? Svaret finner vi hos nordsamene – «nordisene». De svenske nordsamenes navn på dem fra sør er «sydiser». Da nordisene så hvordan sydisene hadde begynt å bevege seg, fikk danseformen navnet deretter: sydis. I nord hadde dansekulturen også andre forhold.

– Det er nok lenge blitt danset mer blant samene i sør enn i nord, fortsetter Gustafsson. – Jeg tror det henger sammen med at det i nord har vært strengere religiøse bevegelser, slik som læstadianismen, som har begrenset mulighetene for å danse. Vi sørsamer har også bodd tettere på svenske og norske nybyggere og blitt påvirket av deres dansetradisjoner, forklarer han.

I evig bevegelse

Tone Erlien Myrvold er prosjektleder, kurator og danseviter ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Senteret hun jobber ved, har et av Nord-Europas største folkemusikk- og folkedansarkiv. Hun støtter Gustafssons forklaring på hvorfor dansekulturen har utviklet seg slik den har gjort blant sørsamer i nyere tid.

– Geografisk nærhet mellom to kulturer har mye å si for kulturutvekslingen mellom dem. I det sørsamiske området bor folk tettere enn i nord, sier hun bekreftende.

I forsamlingskulturen i disse områdene på både norsk og svensk side ble danseformene som kom på 1900-tallet, veldig populære. Ikke alle pardansene festet seg like godt, men foxtrot var en av dem som spredte seg gjennom dansefestene folk holdt i forsamlingshusene rundt omkring i bygdene. Siden områdene i sør ikke var preget av samme sterke religiøse bevegelser som i nord, har det nok også ligget bedre til rette for utviklingen av dansene, mener danseforskeren.

– Ut ifra hva jeg har sett, så fortsetter sydis-dansen å utvikle seg, fortsetter hun. – Jeg mener det er generasjoner av sydisdansstiler. Den eldre garde danser en form for sydis som er mer lik foxtrot, lik den som Gustafsson danser. De danser rundt i parene, og parene beveger seg i danseretning rundt på gulvet, slik som i gammeldans. Den yngre garde har tendenser til å danse slik man danser når man danser swing, altså inn og ut fra et senter, mye på samme plass på gulvet. Ut ifra hvordan de ulike generasjonene danser sydis, er det tydelig at dette er en danseform som hele tiden utvikler seg. Dette er jo ikke unikt for sydis. Alle samværsdanser endres naturlig med tiden.

Tone Erlien Myrvold har forsket mye på nordiske dansetradisjoner. Hun mener å se en særegen samisk dansestil i sydisdansen. Foto: Gunhild Nyaas

«Den eldre garde danser en form for sydis som er mer lik foxtrot. Den yngre garde har tendenser til å danse slik man danser når man danser swing.»

Tone Erlien Myrvold

Fra syd(is) til nord(is)

I Trondheim holder Gustafssons nevø, Johan Martin Stenfjell, til. Han er minst like danseglad som sin onkel og er en representant for den yngre garde av sydis-dansere. Han trekker frem den tradisjonelle samiske midtsommerfeiringen på Ankarede i Sverige, rett øst for Namsskogan, som et viktig sted for utvikling og spredning av sydis.

– Sydis har nå blitt noe alle danser, forteller han. – Vi strør potetmel eller kaffe utover gulvet, da blir gulvet bra å danse på.

– Hva slags musikk danser dere til?

– Feiringen på Ankarede er på mange måter en vanlig «bygdefest» hvor bandet spiller typisk swingmusikk. Det er gjerne et band i danseband-sjangeren.

– Var det av onkelen din du lærte å danse sydis?

– Jeg har nok lært litt av ham også, men jeg har først og fremst lært å danse sydis slik man lærer å danse swing. Du drar på fest, og så fanger du opp trinnene etter hvert. Hvis jeg skal nevne noen jeg har lært av, så er det vel av en annen kvinnelig slektning av meg.

– Du har også selv holdt kurs i sydis. Er det populært?

– Ja, jeg har holdt noen kurs under Riddu Riđđu-festivalen i Kåfjord og Márkomeannu i Evenskjer like sør for Harstad. Og ja, de er populære. Mange er ivrige på å lære seg sydis. De senere årene har dansen også fått større og større utbredelse, langt utenfor sørsamisk område.

For frihet og glede

På svensk side, nærmere bestemt i Falun, er det enda en ung samisk danser som har god erfaring med sydis.

– Sydis har «alltid» vært der, forteller Marika Renhuvud.

Renhuvud er utøvende dansekunstner. I sine kunstneriske prosjekter jobber hun med å løfte samiske tradisjoner. Innimellom holder hun også kurs i sydis. Som Gustafsson femti år før henne har Renhuvud også tatt grep om en dans, og bidrar til å utvikle den videre.

– Min bror og jeg holder kurs i sydis, men vi blander det sammen med bugg, forteller hun. – Det er slik vi liker å danse. Kun den ene eller den andre dansen blir litt monotont, så vi liker å blande. Sånn har vi alltid danset. Det er jo det som er veldig morsomt med sydis. Formen er åpen nok til at man kan legge til egne variasjoner. For meg som er profesjonell danser, er det gøy å ha en danseform som er fri for prestasjoner, og som bare handler om å være sosial og ha det gøy.

– Er det noen som har tatt med sydis på scenen?

– I liten grad, ut ifra det jeg har fått med meg. Den samiske artisten Jon Henrik Fjällgren hadde med seg et par som danset sydis på scenen under Melodifestivalen i 2015 (svenskenes Melodi Grand Prix, red.anm.), men jeg vet ikke om flere eksempler.

– Så sydis er fortsatt først og fremst en sosial danseform?

– Ja, det vil jeg si. Det samiske miljøet er veldig sosialt. Jeg danser mye mer pardans når jeg er på samiske arrangementer enn når jeg er på fest med svenske venner. Der opplever jeg en stor forskjell. På ikke-samiske fester er det ofte mer at man danser en og en.

Fra et filmopptak med sydisdansere. Foto: Tone Erlien Myrvold, Museene Danser
Fra danseforestillingen ‘Ájttega’. F.v. joiker Elin Teilus og danserne Liv Aira og Marika Renhuvud. Foto: Dan Jåma

En samisk dans?

Sydis har nå blitt en samisk pardans, men med røtter i amerikansk kultur. Hva er det «samiske» ved sydis? Og finnes det andre samiske danseformer? Noen påstår at dansestegene i sydis er like forsiktige som når samene setter foten ned på snøen.

Men nei, det blir å trekke det litt langt, er både Stenfjells og Gustafssons svar på den påstanden.

– Når det kommer til sydis, så er det få koblinger til gamle samiske kulturtradisjoner. Sydis er nok mer en danseform som har blitt så vanlig i det samiske miljøet at den kan betegnes som «samisk», mener Stenfjell.

Som dansekunstner mener Marika Renhuvud at når man er seg bevisst sin tradisjon når man utvikler et nytt uttrykk, så vil det man utvikler, få trekk av egne tradisjoner.

– Det er vel ikke noe fasitsvar på dette, men når det kommer til det bevegelsesmaterialet som jeg jobber med, så ser jeg at det er måter å bevege seg på som man kan kalle samiske. Jeg har vært med i et prosjekt hvor vi var tre dansere, jeg og en samisk utøver til, og ei uten samisk opphav, forteller hun. – I prosjektet forsket vi på dans og joik. Omtrent på samme måte som at en joiker joiker skog og fjell, jobbet vi danserne med å danse skog og fjell. Koreografen så at vi samiske utøvere hadde store likheter i måten vi da bevegde oss på. Hun som ikke er samisk, bevegde seg på en annen måte. Så jeg vil si at det finnes et grunnlag for å snakke om samiske måter å bevege seg på, og en samisk dans, mener dansekunstneren.

Joikehånd, transe og koftetrekking

En av dem som også har forsket på samiske bevegelsestradisjoner, er koreograf og filmskaper Elle Sofe Sara. Intervjuer med eldre samer om dans og bevegelse har gitt grunnlag for mye av hennes arbeid.

– Det finnes ulike samiske bevegelsestradisjoner. Jeg som koreograf vil kalle det dans, men de eldre jeg har snakket med, bruker ikke dette begrepet. De eldre definerer dans som pardans til musikk, noe nordmenn gjorde på uteplasser hvor samer ikke var velkomne da de var yngre, forklarer Sara.

– Ordet «dans» er i seg selv et lånord i det samiske språket, så den betegnelsen blir ofte fremmed når man snakker om samiske tradisjoner. I det samiske språket finnes det derimot mange andre ord som beskriver bevegelse.

Saras kunstneriske forskningsarbeid på samisk dans har resultert i både forestillinger og filmer.

– I 2011 lagde jeg filmen JuoigangiehtaThe Yoiking Hand. Når tradisjonelle joikere joiker, beveges hånda på en helt særegen måte. I et koreografisk arbeid, Jorggáhallan fra 2012, jobbet jeg også med en tradisjon som ikke utøves lengre: beltetrekking. Det går ut på at gutter trekker jentene i beltet, forteller hun.

De nevnte religiøse bevegelsene i nord la derfor ikke et lokk på all måte å bevege seg på. I en annen av Saras kortfilmer, Giitu giitu – Thank You Lord, viser hun også en læstadiansk tradisjon hvor folk gikk inn i en tilstand av transe kalt lihkahusat.

– Denne transetilstanden ledet til kraftige bevegelser med høye hopp, forklarer Sara.

Danseforsker Tone Erlien Myrvold er også av den oppfatning at man kan snakke om en særegen samisk måte å bevege seg på.

– Som danseforsker har jeg sett mye dans, og det kan se ut som at de samiske danserne har en måte å bevege seg på i sydisdansingen som til en viss grad skiller seg fra stilen i andre samværsdanser. Det er noe med måten de setter ned beina på, veldig kul og særegen, avslutter hun.

Sydis
  • Pardans som oppstod i sørsamiske miljø rundt 1970, med utgangspunkt i foxtrot
  • Nils Ove Gustafsson fra Jämtland, i dag bosatt på Snåsa i Trøndelag, regnes av mange som dansens opphavsmann
  • Mens eldre dansere gjerne danser sydis preget av foxtrot i «gammeldanssirkel» på gulvet, danser de yngre ofte en mer bugg- og swingpreget sydis uten å sirkulere
  • Dansen har sett en økende popularitet blant yngre samer de siste årene. Bl.a. er den årlige midtsommerfesten i Ankarede i Sverige en viktig samlingsplass for sydisdansere
  • Vokalist Jon Henrik Fjällgren hadde med seg et sydisdansende par på scenen da han sang «Jag är fri (Manne leam frijje)» i Melodifestivalen 2015. Så vidt Folkemusikk vet er dette eneste gang sydis er blitt danset på en offentlig scene