Slåtter som valdrisen Anders Bonde tok med til Hardanger på 1880-tallet, er overlevert gjennom tre generasjoner. Gjennom Knut Hamres siste plate kommer de nå alle til gode.

Spelemannen Anders Bonde (1850–1936) var født i Vang i Valdres, men bodde mesteparten av det voksne livet sitt i Strandebarm i Hardanger. Her har slåttene etter ham på mange måter representert en glemt slåttetradisjon. Men nå har Knut Hamre (f. 1952), som på 1980-tallet lærte mange av disse slåttene av spelemannen Lars Trones (1915–1989) fra Norheimsund, spilt inn deler av dette materialet på plate. I tillegg har produsent John Ole Morken skrevet en interessant artikkel om Anders Bonde i den medfølgende boken. Her har også Jon Fosse bidratt med et familieminne om Bonde.

I likhet med mange andre valdriser dro Anders Bonde i 1888 over til Amerika. Han trivdes imidlertid ikke spesielt godt og ønsket seg snart hjem igjen. Etter hvert hadde han spart opp nok penger til hjemreisen, og i 1892 gikk han i land i Bergen. Trondafela, som visstnok var fra 1731, hadde han hele tiden med seg. På kaia i vestlandsbyen kom han derfor i kontakt med to feleinteresserte karer fra Strandebarm ytterst i Hardanger. Dette førte ham til Sunndal i Mauranger, hvor han drev byggearbeid om dagen og spilte for turistene på kveldstid.

Snart ble imidlertid lengselen etter hjembygda for stor, og han dro hjem til Vang. Men da han fikk vite at barndomshjemmet var blitt solgt, vendte han straks tilbake til Hardanger, hvor han slo seg ned blant kjente i Strandebarm. Her ble han en ettertraktet spelemann, som hadde mange spilleoppdrag både i brylluper og ved andre anledninger. I tillegg ga han en rekke konserter både i Hardanger og i Danmark.

Knut Hamre: Slåttar etter Anders Bonde
  • Ta:lik, 2019
  • 17 spor, 34 minutter
  • Produsent: John Ole Morken

Blant spelemennene i Hardanger som lærte slåtter av Anders Bonde, må spesielt Sjur Øvsthus (1886–1970) nevnes. Slåttene etter Bonde ble imidlertid aldri noen viktig del av slåttetradisjonen i Hardanger, noe som trolig skyldtes at de ble oppfattet som noe spesielle og forskjellige fra det øvrige felerepertoaret. Heldigvis lærte Øvsthus bort mange av disse slåttene til Lars Trones, som lærte dem videre til Knut Hamre. Slik ble denne særpregete slåttetradisjonen med røtter i Valdres videreført og tatt vare på i Hardanger.

Det aller meste av repertoaret på denne platen er slåtter som Anders Bonde hadde med seg fra Valdres. I tillegg har Knut Hamre tatt med fire slåtter som Bonde lærte av spelemannen Hans Bjørndal (1826–1910) fra Fusa mens han en tid bodde i Hålandsdalen. Dette representerer et både særpreget og lite kjent materiale i dag, selv om folkemusikksamleren Arne Bjørndal har skrevet opp noen av slåttene. Stilmessig er slåttene fra Fusa gjerne noe enklere i formen enn slåttene fra Hardanger, og de er kanskje mest interessante fordi de er såpass uvanlige. Men spesielt «Huldreslått fra Fusa», som er en av de mest kjente slåttene fra dette området, er en riktig god slått.

Slåttene etter Bonde ble aldri noen viktig del av slåttetradisjonen i Hardanger.

Valdresslåttene stammer hovedsakelig fra Vang og Vestre Slidre. Flere av disse representerer litt uvanlige og alderdommelige varianter av slåtter som fortsatt spilles i Valdres. Men noen av dem er i dag helt ukjente. De fleste slåttene som lever i tradisjonen etter Anders Bonde, er springarslåtter, og disse utgjør nesten halvparten av repertoaret på platen. Bonde var også kjent for sine mange fine forspill. Her får vi høre tre av dem, bl.a. forspillet som storspelemannen Jørn Hilme (1778–1854) skal ha brukt.

Det er nok litt ujevn kvalitet både på slåttene og slåttespillet på denne platen. Det er imidlertid alltid en stor glede å lytte til Knut Hamres spill, og mange av slåttene på platen framføres på en glimrende måte. Ett av de beste sporene er «Hilmespringar», i Valdres kjent som «Kristafør-vrengja». Dette er en av de såkalte «Jørnvrengjene», som det finnes flere av på denne platen. Her sitter de mange ristetakene svært godt. Et særdeles fint og morsomt spor er den særpregete «Vals etter Anders Bonde», flere steder i landet kjent som en Fant-Karl-vals. Flott klinger også springaren «Premieslåtten», som kan minne mye om vrengjene (de vrange slåttene) etter Jørn Hilme.

Les også:

Teigland/Hamre/Røynstrand: Granvin – spelarhola

Plata illustrerer kontinuitet fra læremester til elev, men er samtidig et levende eksempel på mekanismene som gjør at enkelte utøvere blir stilskapere.

Master Class Hardanger for andre gong

10 nye felespelarar startar i desse dagar opp med speletimar i Granvin Bygdetun med meisteren Knut Hamre på hardingfele.

Når dette er sagt, så har jeg nok hørt Knut Hamre spille enda bedre tidligere. Det finnes blant annet litt rytmisk smårusk i en del av ristetakene, for eksempel i «Springar etter Jørn Hilme», som er en av vrengjene som i Valdres kalles «Trumpen hass Trond». Det er heller ikke alle dobbeltgrepene som klinger helt rent. Men selve formidlingen av slåttene er særdeles god, og det er svært få som gjør dette like godt som Knut Hamre. Tidvis hører vi også spill som representerer Hamre på sitt beste.

Etter å ha levd i Hardanger gjennom flere generasjoner er slåttene etter Anders Bonde framføringsmessig mer preget av hardingspillet enn spillet i Valdres. Springarslåttene spilles eksempelvis med tilnærmet den samme jevne og symmetriske takten som vi finner ellers i Hardanger. Slik framstår denne platen som en spesiell og unik utgivelse, som kanskje har aller størst verdi som dokumentasjon av en langt på vei glemt slåttetradisjon.