Trekkspilleren Håvard Svendsrud har overtatt plateselskapet Aksent, som i sin tid ble startet av trekkspilleren Kåre Korneliussen. Dette plateselskapet har lang tradisjon for å spille inn musikken til en av Norges mest produktive gammeldanskomponister: Per Bolstad (1875-1967). Bolstad levde i spenningen mellom en familietradisjon med slåttemusikk og en importert og kunstmusikalsk preget gammeldansstil. I spenningen mellom disse stilartene skapte han sitt eget uttrykk, og han skrev nærmere 600 gammeldansmelodier.
Tanken med utgivelsen er å dokumentere både Per Bolstads mindre kjente komposisjoner og Rolf Nylends spillestil. Sør-odølingen Nylend, født 1932, har gjennom et langt spellemannsliv spilt den såkalte storgardsmusikken – stilen innenfor gammeldansen som ligger nærmest kunstmusikken.
Nylend og Svendsrud har med seg et ensemble av musikere med bakgrunn innen klassisk musikk, bl.a. Arvid Engegård og Geir Henning Braaten. Det er et interessant valg, og på mange måter naturlig med tanke på musikken som spilles. Et fyldig teksthefte gir mye informasjon om prosjektet og om Bolstads musikk, men lite om de enkelte slåttene og deres tilblivelse.
Valsene dominerer slåttevalget; syv av de 16 sporene er valser. Det er kun to masurkaer og to polkaer. Rolf Myklebust skrev i et plateomslag på 1970-tallet om Bolstads komposisjoner: «Naturstemningar vart helst til poesifylte valsar. I reinlendarane skildra han gjerne feststunder, masurkaen nytta han ofte til å gjere oss kjende med lunefulle kvinner, mens polkaen gav han høve til å skildre morosam-typar og spretne karar.» Dette kan nok gjøres gjeldende også for denne utgivelsen.
Rolf Nylend og Håvard Svendsrud med ensemble: Danser i gammel stil av Per Bolstad
- Aksent, 2015
- 16 spor, 55 minutt
- Produsent: Håvard Svendsrud
Det er de to trekkspillerne som er i sentrum på plata. De får følge av fiolin, bratsj, klaver og kontrabass. Arrangementene er i hovedsak basert på Bolstads egne stemmer for fele, supplert med stemmer utarbeidet av Håvard Svendsrud. Fire arrangement er laget av Kåre Korneliussen og to er signert Håvard Svendsrud.
Arrangementene er klassiske for ensemblestilen, der ulike instrumentgrupper veksler på å bære melodi og stemmer. Dette skaper god variasjon innenfor de enkelte slåttene, men for platen som helhet blir det likevel ensformig når alle arrangementene har den samme oppbyggingen. Det gjør også at intensiteten kan variere noe underveis i slåtten. For eksempel har avslutningene på vekene en tendens til å dø ut, slik at de mister noe av intensiteten. Andrestemmene for trekkspill gir variasjon gjennom å gå på tvers av melodilinjer og legge til nye elementer. Noen ganger bryter andrestemmen vel mye med resten av ensemblet. Et positivt avbrudd midt i platen er «En landlig vise» som spilles av fiolin og klaver. Tempoet i slåttene er en tanke treg for dagens folkelige gammeldansfester, men representerer nok den tradisjonelle måten disse slåttene ble spilt. Det mangler likevel noe på danseappellen for dagens lytter.
Plata inneholder flere kjente slagere som «Fagre Stryn», «En aften på Erdal» og «En aften på Mork». Det bringer oss tilbake til det retoriske spørsmålet i innledningen: Trenger vi flere versjoner av «Fagre Stryn»? La oss høre gjennom noen tidligere versjoner og dra en sammenlikning:
Gunnar Nakkens ensemble spiller stakkato melodilinjer på trekkspillet, med et svakt komp som trekker ned. Alf Blyverkets orkester svinger bra, men slagverket i kompet gir en uvant dansefølelse. I Bolstadensemblets versjon har felene ujevn intonasjon, noen mangler i samspillet og et svakt komp. Sture Rogne og Ragnar Danielsens ensemble gir oss solid trekkspelling og et forsiktig arrangement som framhever den gode melodien. Håvard Svendsrud (Norilds, 2008) har godt dansedriv og et fint arrangement.
Nylend og Svendsruds versjon viser fram de følsomme sidene i slåtten, og kommer godt ut av det i sammenlikningen. Likevel holder jeg personlig en knapp på Sture Rognes versjon. En del av disse gamle LP-ene er imidlertid ikke lett tilgjengelige i dagens verden av strømmetjenester, og det i seg selv kan godt forsvare nyinnspillinger.
Vi tåler med andre ord flere versjoner av «Fagre Stryn». Denne platas fremste styrke er likevel at den presenterer mer ukjent materiale fra Bolstads hånd. Den delvis mollstemte «Bergenserhjerter» er et godt eksempel. Skal vi tro teksten i coveret til Danser i gammel stil av Per Bolstad, er det mange gode Bolstad-komposisjoner som ennå ikke er presentert på plate. Disse vil vi gjerne høre.