Tekst: Mette Vårdal
Utad stråler dette ekteparet, folkemusikken og dansen er i vinden som aldri før. For et år siden utarbeidet jeg en tilstandsrapport for kulturfrivilligheten, på oppdrag fra Kulturalliansen. Her skilte FolkOrg seg ut med en positiv utvikling i medlemstall. Vi har sett flere oppslag i de store mediene om at folkemusikken og dansen øker i popularitet. Her trekkes både synligheten som de store artistene gir feltet og samholdet og deltakelsen i aktiviteten som viktige årsaker.
I perioder, før sammenslåingen av NFD og LfS i 2009, var det tilløp til steile fronter mellom yrkesutøvere og organisasjonsutøvere. Frontene kunne nok være like steile på begge sider, men dette har endret seg. Ingen som hørte Tuva Syvertsens takketale under Folkelarmprisutdelingen i fjor kan være i tvil om at styrken i vårt miljø ligger i mangfoldet. At de som spiller på fritiden, de som lever av å spille, de som liker å høre på musikken, de som danser og de som organiserer slik at andre kan spille og danse, at vi alle er en stor familie. Dette fellesskapet er en fantastisk styrke som vi må ta vare på. Vi er best når vi står sammen.
Og la oss da bare slå fast: de yrkesutøvende folkemusikerne er ikke noe a-lag i organisasjonen. De får unektelig mye medieoppmerksomhet, de har tatt folkemusikken ut til et helt nytt publikum og de blander seg inn andre musikksjangre og på nye arenaer. Men når de er med i FolkOrg så er det fordi de ser nytten av det fellesskapet vi har. Et fellesskap som med ulike mellomrom stadig klager over at de er der og den plassen de tar.
Det er ikke synd på yrkesutøverne, men de utgjør et lite mindretall av medlemsmassen. Et mindretall som hele organisasjonen har stor nytte av. De er med og jobber fram finansiering over statsbudsjettet til Landskappleik og Landsfestival. De er med og skaper oppmerksomhet og rekrutterer nytt publikum og nye medlemmer. De er med i lokallag, holder kurs og seminar, inspirerer og heier frem hele feltet. Og hadde det ikke vært for at det fortsatt stadig dukker opp slike innspill som synliggjør misnøye med yrkesutøvernes plass i organisasjonen, så hadde vi heller ikke trengt å kvotere de inn i styret.
Demokrati handler om at flertallet bestemmer, men også om at mindretallet blir hørt og ivaretatt. Å kvotere inn representanter fra et mindretall er derfor ikke udemokratisk. Tvert imot, det sikrer at alle er representert. Når yrkesutøverne kvoteres inn er det fordi de stadig møter tilløp til motbør i miljøet, blir beskyldt for å ødelegge, forflate og ta over folkemusikken. En slik konstruert konflikt har vi ikke bruk for. Å sikre at yrkesutøverne er representert i styret i FolkOrg er et enkelt og demokratisk virkemiddel som kan være med å motvirke dette. Og så kan vi fortsette med det som faktisk betyr noe: felles innsats for felles mål.