Hvordan står det til med instrumentmakerfaget i Norge?

Tekst: Bjørn Aksdal

Sommeren 2022 døde instrumentmakeren Magnar Storbækken på Tolga ganske brått. Han hadde i flere tiår bygd en rekke ulike blåseinstrumenter knyttet til folkemusikktradisjonene og satt på en unik kunnskap når det gjelder bygging av lur, bukkehorn, seljefløyte, bein- og trefløyter og klarinettinstrumenter. Det har i flere år vært arbeidet med å sørge for en grundig dokumentasjon og videreføring av kunnskapene til Storbækken, og samme sommer som han døde hadde Norsk håndverksinstitutt (NHI) på Lillehammer endelig planlagt å besøke ham for å kunne dokumentere arbeidet hans. Nylig har instituttet i samarbeid med blant annet Ringve Musikkmuseum vært på Tolga og registrert materialer, arbeidstegninger, redskaper og påbegynte instrumenter i verkstedet hans. Håpet er å finne noen som på sikt kan ta opp igjen og videreføre den viktige instrumentbyggevirksomheten til Storbækken.

Dagens realiteter viser at når det gjelder flere av de instrumentene Magnar Storbækken bygde, så representerte han den siste aktive instrumentbyggeren her i landet. Det viser tydelig hvor sårbare disse unike instrumenttradisjonene er. 

Jeg registrerer for tiden en sterk vekst i interessen for mange av de tradisjonelle folkemusikkinstrumentene, og mange vil svært gjerne kjøpe slike instrumenter. Samtidig er det i dag generelt svært høy kvalitet på folkemusikkutøvingen, og dette medfører at det også blir stilt strenge krav til kvaliteten på instrumentene. Dette gjelder både nybygde instrumenter og vedlikehold og rigging av eksisterende instrumenter. På disse områdene eksisterer det et misforhold mellom tilbud og etterspørsel, og mange av instrumentmakerne som er aktive i dag har lange ventelister, samtidig som spesielt felemakerne i realiteten bruker mye av tiden sin på reparasjoner, rigging og annet vedlikehold og i liten grad har tid til å utvikle sin egen instrumentbyggevirksomhet.

I 1993 lagde jeg på vegne av Rff-sentret, nåværende Norsk senter for folkemusikk og folkedans (Sff), en oversikt over aktive instrumentbyggere av eldre folkemusikkinstrumenter i Norge, med unntak av fiolin og hardingfele. For de aller fleste av instrumentene har det i løpet av de siste 30 årene vært en klar nedgang av aktive byggere, både av profesjonelle og amatører. Det eneste instrumentet som viser en positiv utvikling er munnharpa, hvor det har vært en økning i antallet byggere.

UNESCO-konvensjonen for vern av den immaterielle kulturarven ble vedtatt 17. oktober 2003 og ble ratifisert i Norge i statsråd 2. juni 2006 (St.prp. nr. 73, 2005–2006). I tillegg har både kulturmeldinger og andre offentlige utredninger slått fast at Norge har et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for videreføring av folkemusikktradisjonen vår. Det er naturlig å trekke fram tre hovedutfordringer for folkemusikken i lys av denne konvensjonen:

• heve statusen (oppmerksomheten) til folkemusikken i det norske samfunnet generelt.
• skaffe mer midler til arbeidet med videreføring av folkemusikk- og folkedanstradisjonene, inkludert instrumentbyggingen.
• utarbeide forslag til UNESCO-listene over særlig utsatte og verneverdige utrykk (rød-listen), forslag til «best practise»-listen» og stimulere og til forslag fra lokale eller kulturelle miljøer til hovedlisten med ulike viktige immaterielle kulturytringer.

Det er imidlertid svært lite som har skjedd på dette området i løpet av disse 17 årene. I 2019 lyktes man i Setesdal (https://unric.org/no/setesdals-kulturarv-pa-unescos-verdensarvliste/)

å få den lokale utøvingen av stevkunst, dans og folkemusikk inn på UNESCOs verdensarvliste for immateriell kunst som det første norske bidraget. Etter at den første jubelen har lagt seg, fortelles det at folkemusikkmiljøet i Setesdal i dag strever med holde oppe entusiasmen på grunn av en rekke problemer bl.a. med finansiering og rekruttering. Disse problemene skal jeg imidlertid la ligge i denne sammenheng.

Hør mer om UNESCO-prosjektet i Setesdal her:

I stedet skal jeg se litt nærmere på situasjonen for instrumentbyggingen i Norge i dag. Hva er statusen for rekrutteringen til instrumentmakerhåndverket? Hvor mange instrumentmakere finnes det i Norge i dag når det gjelder de ulike instrumenttypene? Hva slags utdanningstilbud har vi, og finnes det vilje hos myndighetene til å sikre instrumenthåndverket for framtiden? Jeg skal imidlertid starte litt bredere ved å ta utgangspunkt i folkemusikkens plass i samfunnet som del av den immaterielle kulturarven.

• Norsk folkemusikk representerer en tradisjon med røtter langt tilbake i tiden.
• Den er en viktig del av en felles europeisk kulturarv, de er «våre klingende stavkirker».
• Den hadde en viktig posisjon som nasjonalt symbol innen nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
• Norsk folkemusikk har gjennom mange generasjoners bruk og utvikling tilegnet seg spesielle musikalske kvaliteter.
• Tradisjonen er fremdeles levende mange steder, og finner stadig veien inn i nye miljøer.

Vi forvalter dermed i dag en viktig kulturarv både i et nasjonalt og et bredere internasjonalt perspektiv.

Noen av de redskapene vi benytter i forvaltningen av folkemusikktradisjonene våre er:

• folkemusikkarkivene, som driver dokumentasjon og sikrer at tradisjonene blir tatt vare på
• museene, som dokumenterer, vedlikeholder og synliggjør redskapene musikken blir framført på
• institusjoner og organisasjoner, som sikrer videreføring av tradisjonen gjennom opplæring
• kappleiker, festivaler og Riksscenen, som synliggjør forvalterne av tradisjonen og dermed er med på å skape et økonomisk grunnlag for mange av de fremste utøverne
• universiteter, høyskoler og andre faginstitusjoner, som produserer og videreformidler kunnskaper om folkemusikken
• organisasjonene, som arbeider kulturpolitisk for å bedre rammevilkårene for folkemusikken
• instrumentmakerne, som sørger for produksjon, vedlikehold, videreutvikling og nyskaping av det verktøyet som er nødvendig både for å opprettholde variasjonen i folkemusikkens uttrykksformer og det høye nivået på forvalterne av tradisjonen

Men hva er realitetene når det gjelder myndighetenes evne og vilje til å legge forholdene til rette for videreføring av folkemusikktradisjonen vår?

• Statusen for folkemusikken i det norske samfunnet står ikke i forhold til kvaliteten, særpreget og den historiske betydningen, selv om statusen er noe hevet i de siste årene.
• Myndighetene behandler fortsatt folkemusikken hovedsakelig som en musikksjanger, og ikke som en særpreget kulturarv som trenger vern og vedlikehold.
• Sammenlignet med både andre kulturuttrykk og musikksjangre kommer folkemusikken relativt dårlig ut når det gjelder offentlige bevilgninger, til tross for at situasjonen ble noe bedret gjennom etablering av Riksscenen. Men Ole Bull Akademiet på Voss står nå i fare for å måtte redusere virksomheten sin på grunn av utfordringer med økonomien.
• Det er reelt sett bare småpenger som går til folkemusikkfeltet sammenlignet med de områdene som berøres av den materielle kulturarven.

Håpet er at Norges ratifisering av UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven i større grad enn i dag kan rette det offentlige søkelyset mot tradisjonelle norske kulturuttrykk, hvor folkemusikken og instrumentbyggingen inngår som en viktig del. I et slikt perspektiv er det viktig å diskutere kulturpolitiske valg når det gjelder strategier og argumentasjon.

I de senere årene har vi sett at man til en viss grad har forsøkt å etablere begrepet «rytmisk musikk» som en ny overbygning for samarbeidet mellom jazz, rock og folkemusikk, hovedsakelig drevet fram av offentlige forvaltningsorganer som Norsk kulturråd (i dag: Kulturdirektoratet), Kulturdepartementet m.fl. Et slikt strategisk valg, som også til dels har vært fulgt opp fra bl.a. FolkOrgs side, kan utvilsomt begrunnes ut fra folkemusikkmiljøets dreining mot profesjonalisering og hvor flere utøvere står med bena plantet i ulike tradisjoner og musikksjangre.

Likevel: All den tid folkemusikken selvsagt også må ses i nær sammenheng med folkedansen, kan det oppstå utfordringer om man i for stor grad ser «de rytmiske musikk-sjangrene» under ett. I tillegg har instrumentbyggingen en tendens til å havne i bakgrunnen når det gjelder organisasjonenes kulturpolitiske arbeid og prioriteringer.

Det har vært viktig i arbeidet med den immaterielle kulturarven å bygge allianser mot andre aktører på folkekunstfeltet, for å stå sterkere mot de tunge institusjonene innenfor det materielle kulturvernet. Man har eksempelvis hatt svært gode erfaringer med å administrere en egen stipendkomité for folkekunstnere innenfor Statens kunstnerstipend. Her inngår også instrumentbyggerne. Dette er et samarbeid som også har omfattet andre fagområder, bl.a. gjennom bredere anlagte folkekunstseminarer og kontakt med institusjoner som Norsk håndverksinstitutt på Lillehammer. Instituttet har arbeidet med dokumentasjon av verneverdige håndverkstradisjoner, listen over små og verneverdige fag osv.

Det materielle kulturvernet står svært sterkt i Norge i dag med mange gode støtteordninger. Det er imidlertid viktig å unngå at den samme måten å tenke på også vil prege arbeidet med vernet av den immaterielle kulturarven.

Det er viktig å huske at siktemålet med UNESCO-konvensjonen ikke utelukkende er å ta vare på gamle opptak, instrumenter og lignende. Det sentrale er derimot at tradisjonelle kunnskaper og ferdigheter videreføres, slik at f.eks. eldre opptak først og fremst blir relevante gjennom å fortolkes av, og videreformidles til nålevende mennesker. Det er nettopp dette punktet som skiller det materielle fra det immaterielle kulturvernet. Vi har altså et ansvar for å videreføre og videreutvikle den handlingsbårne kunnskapen, helst også gjennom forbedrete økonomiske og kulturpolitiske rammevilkår.

Dessverre har vi i 2023, 17 år etter at stortinget ratifiserte UNESCO-konvensjonen, sett svært lite til en slik prioritering fra det offentlige. Konvensjonen har så langt fått en langt bredere plass i festtaler enn i budsjetter og støtteordninger. I tillegg opplever vi at konvensjonen stadig sjeldnere nevnes både av Kulturdepartementet, Kulturdirektoratet, hos de tunge nasjonale kulturinstitusjonene og i den allmenne offentligheten.

Som et forsøk på å rette søkelyset mot situasjonen for de norske instrumentbyggetradisjonene, som man mente var et svært viktig felt å adressere, satte Rådet for folkemusikk og folkedans i juni 2007 ned et utvalg. Utvalget, bestående av Elisabeth Kværne, Kjell Bitustøyl og meg selv som leder, la fram utredningen De norske instrumentbyggertradisjonene – en situasjonsrapport i mai 2009. 

Uten å gå nærmere inn på innholdet i denne utredningen, konkluderte vi med at dette er et

svært sammensatt felt som krever flere ulike løsninger, bl.a. når det gjelder utdanningstilbud, støtte- og stipendordninger og informasjonsvirksomhet. Vi fokuserte særlig på tre hovedområder hvor det var viktig å sette inn tiltak:

1. Felemakerutdanning

Etablering av en felemakerutdanning som også omfatter spesialisering i hardingfelebygging eller andre strengeinstrumenter, primært innenfor den videregående opplæringen, sekundært på høyskole- eller universitetsnivå. Et stort flertall av de instrumentmakerne vi intervjuet ønsket at denne utdanningen skulle skje i form av en håndverksutdanning med basis i den videregående opplæringen. 

2. Spesialisering og fordypning

For de aller fleste byggerne av tradisjonelle instrumenter eksisterer det et behov for midler til spesialisering og fordypning, enten gjennom de prosjektmidlene som Norsk håndverksinstitutt har forvaltet, gjennom folkekunststipendene fra Statens kunstnerstipend (Kulturdirektoratet) eller via andre kanaler.

3. Prosjektstøtte

Det bør etableres en egen støtteordning for instrumentbyggervirksomhet på de områdene hvor vårt land har et spesielt ansvar for å videreføre tradisjonene, eventuelt ved at en av de nåværende støtteordningene tar dette inn som et prioritert område.

I tillegg ville det vært nyttig å etablere en nettside som tar et spesielt ansvar for å koordinere og formidle informasjon om alt som har med instrumentbygging å gjøre. Nettsida kan driftes av FolkOrg eller ett av de to hardingfelesentrene i henholdsvis Bø i Telemark og i Hardanger–Voss.

I Norge finnes det ingen musikkinstrumentmakerutdanning. Ole Bull Akademiet på Voss har utdannet noen hardingfelebyggere, som har mottatt en bachelorgrad. Dette har vært en utdanning uten teoretisk fagutdanning i musikkinstrumentmakerfaget. Faglærer var da Sigvald Rørlien, som hadde sitt verksted på akademiet. Da han ble pensjonist, stoppet utdanningen opp. I dag er det kun mulig å ta hardingfelebygging som valgfag fra andre studieår innenfor akademiets fireårige bachelorstudium. De tre siste studieårene utgjør valgfagene halve studiet. For å kunne ta et valgemne i felebygging skal studenten gjennom et innlevert arbeid, som kan være et instrument eller annet trearbeid, ha vist gode evner i felebyggerfaget. Det første studieåret er det anledning til å få en uformell innføring i faget på instrumentverkstedet ved akademiet. Fullført studieløp skal gjøre studentene i stand til å spesialisere seg videre i felebygging på høyt nivå.

Universitetet i Sørøst-Norge har en avdeling i Rauland som driver folkekunststudier. Her kan man gjennom et ettårsstudium få innsikt i rekonstruksjon eller kopiering av folkemusikkinstrumenter som bl.a. langeleik, klarinett, fløyter og hardingfele. I siste del av studiet kan man fordype seg i en instrumenttype man er spesielt interessert i. Studiet har ti studieplasser, men utdanner verken tradisjonelle musikkinstrumentmakere eller spesialiserte hardingfelemakere. 

Gjøvik spelmannslag har helt siden 1980-tallet drevet med kursvirksomhet for å lære deltakerne å bygge bl.a. langeleik, bondeharpe og kraviklyre. Gjennomsnittsalderen for byggemiljøet på Gjøvik ligger i dag på over 70 år, og laget opplever for tiden et betydelig problem med rekrutteringen. Laget hadde kurs på Gjøvik i mai 2023, og kurset inneholdt tilbud om smiing av munnharpe, spikking av seljefløyter og laging av barklurer. På hjemmesiden står det at de lager langeleik, lyre, harpe og andre eldre folkemusikkinstrumenter.

Musikkinstrumentakademiet i Østfold, hvor bl.a. Magnar Storbækken gjennom flere år underviste studenter på treblåsere og messinginstrumenter, så har det ligget nede i flere år. Men akademiet har nå begynt å planlegge ny aktivitet

Jeg vil også trekke fram instrumentmakeren Sverre Jensen fra Oslo, som gjennom en årrekke har laget kopier av eldre norske folkemusikkinstrumenter, bl.a. strengeinstrumenter som langeleik, kraviklyre og harpe, samt en rekke andre instrumenter. Jensen har også holdt mange kurs rundt om i landet spesielt i bygging av kopier av lokale langeleiktyper. I de senere årene har Jensen trappet sterkt ned på denne virksomheten.

Les Lars Børje Markegård sin kronikk om utviklinga innanfor hardingfelemakeriet her.

Hardingfele: Det er i dag rundt ti aktive profesjonelle hardingfelemakere. Tre av disse har bakgrunn fra den tidligere felemakerutdanningen ved Ole Bull Akademiet. I tillegg eksisterer det en rekke amatørbyggere av hardingfeler. Tross iherdige forsøk har det så langt ikke lyktes å etablere et fast utdanningstilbud i hardingfelebygging, verken innen videregående opplæring eller på høgskolenivå.

Vanlig fele og felebuer: Det finnes en god del fiolinmakere i Norge, men mange av dem er lokalisert i Oslo og på Østlandet. Flere deler av landet står helt uten aktive fiolinmakere, bl.a. store deler av Nord-Norge. Vi finner også en god del amatører og halvprofesjonelle felemakere rundt om i landet. Ifølge mine kilder er det tre buemakere i Norge.

Langeleik: Det er hovedsakelig i Valdres at det nå bygges langeleiker, og dette gjelder først og fremst Valdres folkemuseum. I tillegg har personer i miljøet rundt Gjøvik spelmannslag bygd noen langeleiker. Det har de senere årene vært holdt enkelte lokale kurs i langeleikbygging bl.a. i Telemark, Hedmark og Agder, men dette har så langt ikke ført til noen særlig økning i byggevirksomheten. På Langeleikfabrikken på Lillehammer produseres det en sterkt modernisert utgave av instrumentet med bl.a. flyttbare tverrbånd. I 1993 var det registrert hele elleve aktive langeleikmakere i Norge, så her er det en klar nedgang i byggeaktiviteten.

Kraviklyre og bondeharpe: Det finnes i dag kun én aktiv lyrebygger, som har sagt at han skal trappe ned på virksomheten. I tillegg har det vært bygd noen lyrer og bondeharper i Gjøvikmiljøet. I 1993 var det registrert fire harpebyggere, så her er det en klar tilbakegang.

Fløyter: Det er for tiden to personer som bygger sjøfløyte, men den ene skal nå slutte med fløytebyggingen. I Gudbrandsdalen har det vært produsert bygdefløyter. Denne virksomheten er trappet sterkt ned de siste årene. Det finnes i tillegg enkeltpersoner som lager en spesiell form for seljefløyte. Når det gjelder horn- og beinfløyter er det ingen som nå driver med produksjon og salg. I 1993 var det registrert to personer som lagde seljefløyter for salg, to som lagde beinfløyter, to som lagde sjøfløyter og fire som lagde bygdefløyter. Her er det særlig tilvirkingen av bygdefløyte, beinfløyte og seljefløyte som har hatt en klar tilbakegang.

Klarinettinstrumenter: Der er kun én person som lager en og annen meråkerklarinett på bestilling, mens det er ingen som lenger lager østerdalsklarinett og spelmannsklarinett. I 1993 var det tre personer som lagde meråkerklarinett, en som lagde østerdalsklarinett, men ingen som lagde spelmannsklarinett. 

Lur og bukkehorn: Det finnes for tiden ingen aktive lurmakere i Norge, og man må i dag dra til Sverige for å kjøpe en nylaget lur. I 1993 var det registrert tre lurmakere her i landet. Det er hovedsakelig to personer som produserer bukkehorn for salg. De lager primært trompethorn, slik at situasjonen for tungehornet er langt verre. I 1993 var det registrert fire personer som lagde bukkehorn for salg.

Slåttetromme: Det finnes i dag én produsent av slåttetromme. I 1993 var det ingen som lagde slåttetromme for salg.

Munnharpe: Norsk munnharpeforum har registrert minst åtte aktive munnharpesmeder. I 1993 var det bare registrert tre personer som lagde munnharpe, så her har utviklingen de siste tretti årene vært positiv.

Situasjonen for de aller fleste av folkemusikkinstrumentene våre er svært utfordrende, og utviklingen har generelt vært negativ siden undersøkelsen min i 1993. Det finnes heller ingen utdanningstilbud for folkemusikkinstrumentmakere verken i Norge eller i andre nordiske land, og ingen av skolene som gir et begrenset tilbud kan presentere fullverdige fagplaner for instrumentbygging, restaurering eller reparasjoner. Dette er en alvorlig situasjon som truer videreføringen av de unike instrumenttradisjonene våre. For å avhjelpe dette må det arbeides målrettet og gjerne i fellesskap mellom de nordiske landene. Jeg vil etterlyse at FolkOrg og de øvrige nordiske folkemusikkorganisasjonene kommer langt sterkere på banen i denne saken.

Artikkelen er en omarbeidet versjon av åpningsinnlegget «Hvordan står det til med instrumentmakerfaget i Norden?», holdt under det nordiske instrumentseminaret på Fagernes 8.– 10. november 2023. Den sto på trykk i Folkemusikk 02/24.