Annbjørg Lien: Drifting like a bird
- Grappa, 2015
- 9 spor, 40 minutt
- Produsent: Bjørn Ole Rasch. Spilt inn i Kongshavn Studios
Annbjørg Lien er på mange måter et spesielt fenomen innen norsk folkemusikk. Etter å ha vokst opp på Sunnmøre med den lokale feletradisjonen som naturlig forankring, begynte hun allerede tidlig å lære seg hardingfeleslåtter fra andre deler av landet etter flere ulike kilder. Jeg minnes en gang hun stilte opp på en kappleik og fortalte at hun skulle spille slåtten «Førnesbrunen», som hun hadde lært fra Aschehougs konversasjonsleksikon.
Etter flere år som soloutøver og medlem av gruppen Bukkene Bruse, hvor en stor del av repertoaret har bestått av tradisjonelle hardingfeleslåtter, har hun gradvis løsrevet seg fra den norske slåttemusikken og i stedet skapt sitt eget musikalske uttrykk. Hun har imidlertid fortsatt et solid stilistisk ankerfeste i det norske hardingfelespillet, men har i tillegg hentet flere impulser fra andre musikktradisjoner. Det gjelder kanskje spesielt felemusikken på De britiske øyer og på østkysten av Canada. Vi får et godt eksempel på nettopp dette på Drifting like a bird.
På denne platen står Annbjørg Lien selv for musikken på alle de ni sporene. Hun har også skrevet tekstene, hvorav noen er på engelsk og noen på norsk. De to unntakene er den tradisjonelle barnereglen «Elle, Melle» og melodien «Gale og normale», hvor teksten er hentet fra Niels Chr. Geelmuyden.
Annbjørg Lien har som vanlig med seg et svært sterkt lag av musikere, der hennes vanlige samspillpartnere Roger Tallroth og Bjørn Ole Rasch representerer den musikalske kjernen. I tillegg medvirker den svenske cellisten Anders Löfberg, perkusjonisten Rune Arnesen, den irske sangeren og multiinstrumentalisten Cathy Jordan, sangeren og performance-kunstneren Tori Wrånes med flere.
Det er ikke oppgitt noen tematisk bakgrunn eller siktemål for denne produksjonen. Men det kommer likevel klart fram at det er Nordsjøkulturen og det maritime miljøet som er inspirasjonskilde. Vi møter blant annet titler som «Sailors’ Waltz», «Sette segl», «Golfstrømmen» og «Shetland Bus», samt flere andre tekster og kommentarer som henspiller på ulike sider ved livet ombord på skutene. Også selve musikken gjenspeiler kontakten mellom Norge og De britiske øyer. Åpningssporet «Sailors’ waltz» er en nydelig irskinspirert vals som i tillegg inneholder elementer fra felemusikken på Agder. Også tittelmelodien «Drifting like a bird» er tydelig inspirert av irsk folkemusikk, mens deler av «Golfstrømmen» består av rytmer som minner mye om irsk ril. På den andre side er balladen «Peter & Angelos» atskillig mer tradisjonell norsk i uttrykket, mens «Shetland Bus» både åpner med en typisk kringelhauk og har innslag av en gangaraktig rytme som fører tankene til slåttemusikken i de indre bygdene på Agder.
Det er mye god musikk å glede seg over på denne platen. Flere av melodiene og arrangementene til Annbjørg Lien er riktig fine, selv om det også finnes et par innslag som ikke holder samme kvalitet. Jeg klarer likevel ikke, til tross for en rekke gjennomspillinger, å få helt taket på denne platen. Både «Sailors’ waltz» og «Golfstrømmen» åpner f.eks. flott, men faller litt sammen når den sungne teksten kommer inn på en måte som oppleves som litt unaturlig. Hvis intensjonen er å skape kontrast innenfor de enkelte melodiene, har Annbjørg Lien definitivt lykkes. Men denne kontrasten oppleves ikke alltid som berikende, av og til heller som litt intetsigende. Det hører også med til bildet at selv om Annbjørg synger bra, så er sangen hennes likevel ikke av samme høye kvalitet som felespillet.
Alt i alt framstår Drifting like a bird absolutt som en bra produksjon, som likevel har sine svakheter. Lyden er det derimot ingen ting å si på.